– Vi i den skeive bevegelsen er vant til motbør fra mørke krefter, men sommeren har mobilisert motstand fra uventet hold. I måneden som har gått har sosiale medier og avisenes debattspalter kokt over av ytringer som absurd nok har utpekt transpersoner og den skeive bevegelsen til hovedfiende nummer én i kampen for kjønnslikestilling, skriver Ingvild Endestad, leder i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Frontfigurer i denne konspirasjonen er performancekunstner Tonje Gjevjon og TV-personlighet Kari Jaquesson. Begge påberoper seg definisjonsmakt over hva det vil si å være kvinne og feminist.

Personlige konsekvenser
De benekter at transkvinner er kvinner, og ser ut til å dele en frykt for at transpersoner både skal ta over både kvinnegarderoben og det offentlige rom. Kunnskapsløse og ubegrunnede påstander om at noen av oss har skjulte motiver eller er potensielle overgripere, utelukkende på grunn av at vi er skeive, er grovt krenkende. Denne typen demonisering har den skeive bevegelsen måtte kjempe imot i en årrekke, og konsekvensene er både personlige og samfunnsmessige.

Jeg har ikke til hensikt å imøtegå Gjevjon og Jaquessons konspiratoriske påstander om transpersoner eller den skeive bevegelsen i denne omgang. Mange klare stemmer har i sommer gitt kloke og inkluderende motinnlegg, og jeg vet at det i kvinnebevegelsen finnes mer nyanserte syn og er mange som tar avstand fra sommerens skriverier fra Gjevjon og Jaquesson. Jeg ønsker å minne om at hvordan vi omtaler mennesker har konsekvenser for hvordan vi behandler dem.

Råderett over egne liv
Når transpersoner reagerer på Gjevjon og Jaquessons utspill får de til svar at ”vi må tåle debatten” og at det kun handler om ulike perspektiv på kjønn. Det er et falsum. Diskusjoner som for noen av oss kan fremstå som teoretisk spennende, kan for andre være diskusjoner om deres rett på tilhørighet, trygghet og råderett over egne liv.

Debatten om hvem som kan kalle seg kvinne har tydelige paralleller til andre debatter. For eksempel til gjengangeren om ”hva det vil si å være norsk”. For de av oss som har privilegiet å være udiskutabelt norske kan det fremstå som en teoretisk og interessant øvelse. Ingen stiller spørsmål ved om vi kan kalle oss norske. For personer som ikke er hvite, har migrasjonsbakgrunn eller tilhører en religiøs minoritet er diskusjonen farlig fordi konklusjonen har konsekvenser for deres liv.

Konkluderes det med at de ikke er norske vil det få konsekvenser for om de kan høre til, hvilken stemme de kan ha i samfunnet og hvilke rettigheter de har. På samme måte er diskusjonen om hvem som er «virkelige kvinner» kun teoretisk for de av oss som ikke kan miste noe. Ingen stiller spørsmål ved hvorvidt Jaquesson er kvinne, derfor er det også helt ufarlig for henne å diskutere hva en kvinne er.

Tom for argumenter
Å gjennom teoretiske øvelser og diskusjon distansere seg fra noen minoritetsgrupper, gjør veien kort til demonisering av enkeltpersoner med minoritetsstatus. Et skremmende eksempel er fra Jaquessons facebookvegg nå i helgen.

I en diskusjon hun selv har startet om kjønnede garderober går hun tom for argumenter og går over til hatefulle personangrep mot en tilfeldig navngitt transperson. Jaquesson går så langt at hun deler private bilder med fullt navn, og mer enn antyder at vedkommende er en pervers overgriper. Personen hun deler bilder av har verken deltatt i debatten eller ytret seg om garderobebruk. Det er nedrig og hatefullt.

Denne måten å henge ut minoritetspersoner på kan ha svært alvorlige konsekvenser for den enkeltes psykiske helse og fysiske sikkerhet, men også for minoriteters plass i samfunnet og hvordan vi blir behandlet. For selv om transpersoner ikke blir farlige av at Gjevjon og Jaquesson fremstiller dem som det, så blir verden farligere for transpersoner når de gjør det.

Ingvild Endestad, leder i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.