Simon Andersen og Stig-Werner Moe har laget sin egen variant av jula og dessuten er de blitt søstre med en moderne storfamilie. Og så går de bananas i kostymelageret igjen ... Simon Andersen (43) og Stig-Werner Moe (45) har fått publikum til å hyle av både latter og skrekk i «Myrna Vep», og de har tatt med publikum på grenseløs musikaleventyrkomedie i revyen «Det blåser på tuppene». Senest i sommer gjorde de suksess med showet «Simon & Stig tråkker i spaghettien» og handlet om livet, døden, kjærligheten og maten. Nå i november er de klare med sitt splitter nye juleshow «Harde pakker», som skal spilles både i Teaterkjeller’n på Centralteatret i Oslo og i kjelleren på Grand Hotel i Larvik. – Denne gangen skal vi inn i et annet musikklandskap enn kabaret og revyviser. Dette blir akustisk og koselig. Feelgood i hillbillyland, forklarer Stig-Werner. Når de to jobber sammen, blir veien til ferdig forestilling til mens de går, men de kan i alle fall avsløre såpass at de år har samlet sammen den moderne storfamilien. Simon og Stig-Werner er to søstre som bor sammen med mennene sine og en drøss av «mine og dine unger». – Her har vi vårt lille, rare univers. Vi har laget vår egen jul som vi synes er best, samtidig som vi harselerer med både norske og utenlandske juletradisjoner. Vi har med «Julekveldsvisa» slik som muslimene synger den. «Nå har vi vaska beina og vi har drukke te, skøte rundt i lufta og gått i en moské», nynner de to. – Men vi tar også for oss fenomenet at mange sitter aleine i adventstida, for vi er opptatt av å kjøre publikum i berg- og dalbane. Det skal være morsomt, men de skal også få noe å bite i og tenke over. Bananas i kostymelageret
Duoen har både med seg musikere og mange små og mellomstore statister på scenen. Rundt 20 barn og unge meldte sin interesse da Simon og Stig-Werner holdt audition.– Det gikk over all forventning. Folk sendte inn videosnutter av seg selv. «Idol» og «X-faktor» gjør at flere tør å være med, og nesten alle vil synge, sier Simon. Førjulstida blir travel med dobbelt løp. Forestillingene spilles i Oslo i ukedagene og i Larvik i helgene. Simon og Stig-Werner er kjent for show med raske kostymeskift, og ingenting tyder på at «Når nøttene blir lange» er noe unntak.– Vi gleder oss til å gå bananas i kostymelageret, og i en slik forestilling er vi tett på publikum. Samtidig er vi homogærne, og vi har teaterbiten med oss. Vi er alene i Norge med å ha denne formen. Vi liker det lette, men også tyngden. Til jul tillater vi oss likevel å være litt ekstra gærne, for det kribler ekstra i magen når vi tenker på sånn som vi var i game dager. Jo mer gærne og underlige vi kan være, jo morsommere er det. Med «i gamle dager» mener de for over 20 år siden da de møttes på opptaksprøve til Teaterhøgskolen.– Jeg husker at Simon hadde på seg en utvaska snekkerbukse og stort, rødt hår. Jeg skulle opp i «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij. En tung tekst som jeg hadde levd meg inn i. Jeg trodde Simon skulle opp i «Karlsson på taket». He, he. Vi ble venner med én gang, men så glemte jeg han litt da jeg kom inn og ikke han, sier Stig-Werner. Et gammelt ektepar ...
De traff hverandre igjen på byen etter at Simon hadde fått jobb ved Hordaland teater, og Stig-Werner var på Den Nationale Scene. På nytt sa det klikk.– Vi lagde små, rare festspillkabareter i Bergen, og vi startet undergrunnsgruppa «The orange crush club». Dette var da ravekulturen var på høyden, og vi syntes utemiljøet var litt kjedelig. Vi ville gjøre noe med det. Vi lagde blant annet performancetulleting hvor Gørild Maurseth satt oppi en masse sko, og Mikkel Gaup joika. Seinere har vi jobbet både sammen og hver for oss.
– Hvordan overlever dere hverandre når dere jobber så tett?
– Det kan gå ei kule varmt, men vi har en historie sammen, så vi tåler ganske mye, sier Simon.– Vi griner på skuldrene til hverandre i fylla og gir hverandre presanger, forklarer Stig-Werner.– Vi er som et gammelt ektepar. Vi holder ut, både som venner og kolleger og businesspartnere, sier Simon.
– Hvordan blir forestillingene deres egentlig til?
– Jeg kan se noe i avisa eller på tv, og jeg sier «Simon, du burde være den personen, for det passer du så godt til». Vi finner stadig noe vi får lyst til å lage noe på, og så har vi brainstormingmøte med instruktøren vår og forfattere våre.– Det blir aldri slik vi tror når vi starter, skyter Simon inn.– Vi har gjort så mye, så når vi kommer på en idé, kan det plutselig slår oss at «gjorde ikke vi noe på dette i 97 eller et annet år?». Det er både fordeler og ulemper.
Stig-Werner på kino
Duoen har ikke de helt store og detaljerte framtidsplanene. De aner ikke om de skal jobbe sammen de neste 20 årene.– Jeg tar et halvår eller et år av gangen, men jeg jobber jo med andre prosjekter også sier Stig-Werner som hele Norge kan se i rollen som greven når Nils Gaups nyinnspilling av «Reisen til Julestjernen» har kinopremiere 9. november. – Jeg er ikke nervøst anlagt, og jeg har lagt opp til et liv hvor jeg tåler regelmessig uregelmessig. Jeg får jo gjøre det jeg liker, sier Simon.
– Møtes dere ellers også, når dere ikke jobber sammen?
– Det hender vi går på en forestilling, og av og til er vi hjemme hos hverandre, sier Stig-Werner.
– Hva ser dere som andre setter opp?
– Alt mulig. Så lenge det er underholdende eller noe vi kan lære av. Dansens hus viser mange kule, eksperimentelle forestillinger, og vi har jo begge det eksperimentelle genet i oss. Så blander vi det med det humoristiske og det sørgelige, sier Stig-Werner. Den første Simon parodierte, var sin mor, og senere er hans Wencke Foss blitt en klassiker. Stig-Werner begynte som klassisk skuespiller etter teaterhøgskolen.– Men så våknet jeg en dag og ville gjøre noe friere og noe som var mitt. Jeg er veldig glad for at jeg kan leve av dette. – Hadde det ikke vært for at jeg driver med humor, så hadde jeg ikke kunne overleve. Aksepten for en humor som før var litt smal, går nå hjem over alt, sier Simon.
Mooning i Bergen
De har hatt mange show i Larvik og Staveren og har mange faste publikummere.– Mange fra Vestfold kommer til Oslo når vi har forestilling her. På «Myrna Vep» var det en person som så forestillingen 14 ganger. Da vi en kveld trengte en reserve som kunne kjøre lyset, fikk nettopp han gjøre jobben, sier Simon.
– Hva med mennene deres, er de også store fan av dere?
– De hjelper oss når det er innspurt. Men om sommeren holder de seg litt unna, for med en gang de kommer, vet de at de må jobbe, for vi jobber hele tida. Men både de og familien vår stiller opp og støtter oss.
– Hva er egentlig det galeste dere har gjort?
– Vi var et karakterpar i Bergen på et arrangement 1. desember. Det var rett etter OL, så det må ha vært i 1994. Vi var Nancy og Monique. Nancy og Monique jobbet i filmbransjen, og de hadde de rareste kostymer. Vi hadde et futuristisk antrekk i bobleplast, stålullhår, og det gikk i hurten og sturten. Vi hadde en ny oversettelse av Gry Jannicke Jarlum. «Du svake lesbe, og du svake homse». Vi hadde øvd på dette i vanlige klær. Da vi står på scenen, bøyer oss ned og skal se ut mellom beina, så ser vi på hverandre og ser at vi har glemt at vi har på oss jock strap og korte skjørt. Vi mooner rett og slett foran fire hundre glade bergensere og Bergens Tidende i salen. Vi er ikke såå drøye nå. Nå jobber vi med regissør Karina Aase som er vårt gode øye i salen. Selv om vi alltid har det gøyalt, har vi vokst litt.
«Harde pakker». Juleshow med Simon Andersen og Stig-Werner Moe. Premiere 14. november, spilles til 16. desember. Centralteateret, Akersgata 38, Oslo. Spilles ons/tors i Oslo og fre/lør på Grand Hotel i Larvik, Storgata 38.
