– Kampen vil ikke være over før det skeive miljøet slutter å være et mål

– Tradisjonen tro har Blikk sommerspalte i år igjen. Som regel er den lettbeint, men i år er det vanskelig å ikke adressere skytingen i Oslo natt til 25.juni. Pride ble ikke som vi hadde trodd i år. Hvordan går det med deg?

– Å våkne 25 juni, åpne instagram og se at vennene mine hadde tagget seg selv som «trygge», få meldinger fra svigermor som spurte om kona mi Tine og jeg var ok, var et forferdelig slag i magen.

Vi var begge i god behold og det var vennene mine også, men det fikk meg til å innse at skeive mennesker ikke er helt trygge noen steder.

Jeg kommer fra Brasil, landet som har den høyeste mordraten i verden når det gjelder drap på LGBTQ-mennesker. Jeg ville ikke blitt sjokkert om masseskytingen hadde skjedd der. Jeg vokste opp omringet av hat mot skeive, og tilstanden er blitt enda verre etter at ytre-høyre presidenten Jair Bolsonaro kom til makten. Men at dette skjedde i Norge var en brutal kalddusj. Vi skeive er fremdeles en målskive, i et av verdens tryggeste land. Men vi vil fortsette kampen. Vi skal ikke la hatet vinne.

Sett bort fra det, har jeg det ok. Gjennom arbeidet mitt får jeg prosessert og adressert skeive saker og kritisert myndighetene når de svikter oss. Jeg er omgitt av en kjærlig og støttende gruppe av skeive venner, kollegaer og allierte som alle tar godt vare på hverandre, slik at ingen av oss føler at vi kjemper alene.

– I år er det Skeivt kulturår. Så, hva har vært din beste skeive kulturopplevelse til nå?

– Etter min mening har Skeivt Kulturår i seg selv vært litt problematisk. Jeg har sett mange museér, kunst-gallerier og kultur-institusjoner som har dratt fordel av det hele, men endå ikke sett hva det skeive miljøet har tjent på det. Noen av institusjonene har ikke engang klart å få til grunnleggende ting, som for eksempel å tilby kjønns-nøytrale toaletter til sine besøkende. Når jeg tenker på langtidseffekten, lurer jeg på om det vil bli lettere for skeive å få jobb, også etter 2022? Vil institusjonene og kulturfeltet bli mer åpent og rommene større for mangfold og inkludering? De som styrer i bedriftene og institusjonene er jo stort sett cis, hvite og hetero? Vi som er skeive i kunst og kultur-verden trenger jobb hvert år og vi trenger å være synlige hvert år.

Jeg har valgt en begivenhet som ikke var en del av det offisielle Skeivt Kulturår. Cruising Utopia var en cruise-båt i regi av Bergen Kunsthall, kuratert av den fantastiske Nora Swantje Almes. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig for å få invitasjon til å delta der, sammen med utrolig bra folk og andre kunstnere. Cruiset var en nydelig måte å oppleve performances og lyd-kunst på, i det vi seilte langs vestlandske fjorder. Men det jeg er mest takknemlig for, er å ha fått lov til å ha denne erfaringen, sammen med andre skeive kropper. Det at skeive kunne dele en trygg plass, fikk en akutt aktualisering i det det hele foregikk samme helgen som skytingen i Oslo.

– Hvilken låt går på repeat hos deg i sommer?

– Jeg hadde selv en framføring på Sommarljom-festivalen i Ørsta sist uke og fikk med meg konsertene etterpå. Det ble min introduksjon til Valkyrien Allstars, og jeg bare elsket musikken deres, til den grad at det var alt jeg ville høre på på turen tilbake til Bergen neste dag. Særlig låta «I drømmene mine», som har gått på repeat her siden.

– Hva leser/ser du på i sommer?

– For tiden leser jeg «Cartas para a minha avó» (Brev til min bestemor) av Djamila Ribeiro. Forfatteren forteller historien om hvordan det var å vokse opp som en svart kvinne i Brasil. Boka handler om hvordan hun selv og generasjonene før henne har taklet rasisme og forholdt seg til feminisme. Jeg fikk tak i boken i Brasil i sommer og så langt er den bare tilgjengelig på portugisisk, men jeg håper virkelig at den blir oversatt til norsk og andre språk.

– Kampen fortsetter! Hva er din skeive hjertesak?

– Kampen vil ikke være over før det skeive miljøet slutter å være et mål, før våre trans og ikke-binære venner og familie ikke lenger blir oversett av lovverket og ekskludert fra rettmessig helsehjelp, og ikke før den siste homoterapien og konverterings-campen er nedlagt. Kampen er ikke over før alle føler seg trygge, noe som jeg tviler på vil skje i løpet av min generasjon. Men vi vil uansett fortsette kampen, vi vil kjempe for at de som kommer etter oss skal få det bedre.