I 2011 ble jeg invitert til Skeiv film-festivalen som ble arrangert av organisasjonen, Side by side, i St. Petersburg. Sammen med Coming out, utgjorde min vert en trygg oase og en arena der man kunne jobbe for en verdig tilværelse for homofile og et mer liberalt og demokratisk Russland.

Nylig ble organisasjonen funnet skyldig i henhold til den nye loven, som er skreddersydd for å ramme spesifikt homo-organisasjoner, og generelt NGO, i et land på vei bort fra demokrati.
Samtidig som helt legitimt informasjons- og kulturarbeid blir kriminalisert av statlige og føderale lover, vokser voldsbølgen mot homofile. I spissen står nynazistiske grupper som aktivt oppsøker homofile tenåringer, trakasserer og torturerer dem.
Det er ingen tilfeldighet at rettslige prosesser og gatevold finner sted parallelt. Putins konservative regime har løftet lokket av kloakken og nå sprer stanken seg i St. Petersburg, Moskva og andre russiske byer. Både lokale og nasjonale myndigheter lukker øynene for den målrettede volden som rammer uskyldige homofile, ofte tenåringer. Samtidig som den såkalte antipropaganda-loven, som forbyr informasjon om homofili, gjør homo-organisasjonene handlingslammet, florerer en nazi-propaganda i sosiale medier. Frontfiguren, kalt kjøttøksen, har til og med skrytt av «rensingen» i statlig TV-kanal. Å hevde at homofile er pedofile er fullt lovlig i dagens Russland. Å spre høyreekstreme ideer og videoer som viser mishandling av tenåringsgutter blir ikke straffeforfulgt. Den informasjon som når mannen og kvinnen i gaten er at «tøffe» nynazister gjør en god borgerinnsats og beskytter byens barn mot overgrep av pedofile.
Hvordan få motvekt til denne hatske retorikken og disse avskyelige metodene, og hvem skal trøste den 14-årige gutten som ble mishandlet og tvunget til å drikke sin egen urin? Hvem skal se ham i øynene og si til ham: «Du er ikke pedofil. Du er homofil. Du er fin som du er»? Når ingen i Russland kan gjøre det lovlig, ligger det moralske tunge ansvaret på våre skuldre.
Gjentatte ganger har Ordfører Fabian Stang blitt oppfordret til å avslutte vennskapsforholdet med Moskva på grunn av byens brudd på menneskerettigheter. Stangs svar har vært at dette var et utenrikspolitisk anliggende.
Jeg lurer på hvordan Stang skiller mellom utenriks- og innenrikspolitiske saker i den globale verden av i dag. Var ikke bråket etter filmen «Innocence of Muslims» utenrikspolitisk? Mannen som sto bak filmen var egyptisk-amerikansk borger. Det var den amerikanske ambassaden i Libya som ble angrepet av militante islamister. Det var i Pakistan filmen utløste store demonstrasjoner. Oslo-by hadde intet med saken å gjøre. Alt skjedde langt borte fra Oslo. Men Stang sto på podiet foran to tusen demonstranter på Youngstorget, og snakket om dialog og forståelse. Er kriteriet for å gi en utenrikspolitisk sak lokal interesse å samle to tusen misfornøyde norske borgere? I så fall kan jeg starte arbeidet med å kontakte de to tusen norske homofile og heterofile jeg vet er dypt sjokkerte over homofiendtligheten i vårt naboskap og be dem om å møte opp på Youngstorget.
Fabian Stang ønsker å føre dialog med parten i Moskva og har tro på at det kan frembringe en endring. Jeg synes at Stang tar på seg for store klær når han prøver å være en by-diplomat. Den som bør gå dialogens vei er utenriksminister, Espen Barth Eide. På nasjonalt nivå bør kommunikasjonskanalene holdes åpne. Men det jeg mener er det eneste og beste pressmiddelet Oslo-ordfører har, er å slutte å føre dialog med sine venner i Moskva. Slik markeres en grense på lokalt nivå som gir bedre forutsetninger for en seriøs og fruktbar dialog på nasjonalt nivå.
Det finnes altså et politisk redskap som ligger i ordføreren, og bystyremedlemmenes hender: Å fryse vennskapet så lenge vennskapsbyen Moskva ikke viser vilje til å hindre stygge overgrep mot sine homofile. Oslobefolkningen er for tiden dessverre langt fra beæret av dette vennskapet.

 

Sara Mats Azmeh Rasmussens leserinnlegg var på trykk i Klassekampen i går.