Forfulgt, arrestert, kidnappet og ukuelig gjennom mange år. Nikolai Alekseev er blitt kjent over hele verden som den russiske homobevegelsen ansikt utad. Snøen slår mot øynene og vinden pisker ørene. Det blåser en sur vind gjennom Moskvas gater denne kvelden. Moskovittene pakker seg inn og går med stive skuldre ut i uværet. Nikolai Alekseev som er født og oppvokst i byen, er intet unntak. Blikk møter 33-åringen der hans viktigste kamp nå skal stå, like ved den nye ordføreren Sergej Sobjanins kontor. Han er Alekseevs håp etter at president Dmitrij Medvedev i september i fjor sparket Jurij Luzjkov som hadde vært ordfører i den russiske hovedstaden i 18 år, og som i de siste fem hadde nektet Alekseev å arrangere homoparade i byen. Lhbt-aktivisten Nikolai Alekseev har blitt arrestert seks ganger, kidnappet, avhørt i timevis, angrepet verbalt offentlig, tvunget bort fra jobben på universitetet, vært overvåket og har levd konstant med frykten for hva som kan skje en dag. – Da jeg startet med dette i 2005, visste jeg ikke at kampen kom til å bli så lang. Men jo lenger man holder på, jo vanskeligere blir det å slutte, slår Alekseev fast i det han bestiller seg en kopp te inne på en kafé. Munnen er alvorlig, talestrømmen lang. Teen foran han på bordet blir stående urørt.– Vi har fått noen skikkelig positive resultater. Dette er en investering i framtida. For 21. oktober i fjor avgjorde menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at ordfører Luzjkov og Russland ikke hadde rett til å nekte homoparader i Moskva. Den russiske stat ble deretter dømt til å betale over 200 000 kroner i erstatning til Alekseev som sammen resten av aktivistene i Gayrussia, har arrangert Moscow Pride ulovlig fram til i fjor.
Pierre i Paris
Som turist i Moskva, vil du mest sannsynlig tenke at Europas største by er en moderne storby. Gatene er rene, kafeene stilige og folk er travle og urbane. Men byen er som det enorme landet ellers, den bærer på en lang og turbulent historie som er vanskelig å endre i en håndvending. Under Stalin ble homofile sendt til Sibir eller fengslet, og selv ikke da mer moderate statsledere kom til makten, ble forholdene særlig bedre. Først i 1993, etter Sovjetunionens oppløsning, ble homoforbudet opphevet ved lov. Det skyldtes ikke en demokratisk oppvåkning i Kreml, men at Russlands tidligere president Boris Jeltsin ble presset av Europarådet. Også etter 1993 har enkelte politikere ønsket lovforbudet tilbake, og de har fått god støtte av meningsmålingene. I 2005 var 43,5 prosent av russerne for at homoseksualitet burde kriminaliseres. I 1993 var Nikolai Alekseev 16 år. Da hadde han visst at han er homofil i tre år.– For meg var det ingen stor indre kamp. Jeg lurte aldri på om jeg var homofil eller ikke. Jeg skjønte rett og slett at jeg bare likte gutter, det var ingen ytre påvirkning – det er rett og slett en del av min fysiologi. Han startet sitt liv som homofil stille. Hadde noen korte affærer, men besøkte aldri noen homseklubber. På den tida var det vanskelig å treffe andre homofile.– Folk satt inn annonser i aviser, man svarte gjennom brev – og det var det. Da internett ble utbredt på slutten av 90-tallet, ventet en stor verden der ute, også for Nikolai Alekseev. I et chattevindu i 1999 poppet sveitseren Pierre opp. Det ble skjebnesvangert.– Vi chattet i fire måneder, og så reiste jeg til Paris.
Gift i Geneve
Da dørene gikk opp på Charles de Gaulle flyplass, sto Pierre og ventet. Det var full klaff mellom Nikolai og Pierre fra første stund. – Jeg husker da jeg reiste meg opp fra hotellsenga, og tittet ut av vinduet. Der sto Eiffeltårnet fullt opplyst ... Det var et veldig fint øyeblikk i mitt liv. Alekseev smiler, og det er som om vinternatt og homokamp forsvinner vekk fra øynene hans. Et lite sekund. Misforstå ikke, bare ett bittelite sekund i minnenes verden.– Det er veldig banalt, jeg vet det. Han er tilbake i virkeligheten nå.– Jeg har sett Eiffeltårnet mange ganger siden, og jeg bryr meg ikke spesielt om det. Men for meg, da, så var det veldig spesielt. I 2008 inngikk paret partnerskap, og det er vel unødvendig å skrive at seremonien ikke fant sted i Russland, men i Geneve i Sveits. Alekseev ble sitt lands første kjente person som inngikk partnerskap offentlig.– Pierre og jeg deler de samme verdiene. Og selv om jeg er veldig utadvent og han er innadvendt – ja, så hindrer ikke det oss i å være sammen. Jeg tror ikke at jeg hadde fortsatt denne kampen uten han, sier Alekseev, som fortsatt bor i Moskva mens Pierre lever i Sveits. – Hvordan er det å ha et avstandsforhold?– Jeg tror faktisk at det gjør forholdet vårt lettere. Jeg er en veldig vanskelig person, og det er ikke så enkelt for meg å være sammen med noen hele tida. Nå er vi noen ganger sammen – og andre ganger fra hverandre. Jeg reiser ofte til Sveits, og han er ofte her i Moskva.
Presseoppbud: Null
I 2001 var Nikolai Alekseev 24 år og godt i gang med en doktorgrad i juss på Moskvas statlige universitet. Temaet var seksuelle minoriteters juridiske rettigheter. På mange måter så det ut til å gå bra, han har gått grundig inn i materialet og et forlag har sagt at de vil publisere doktoravhandlingen. Men i november sier universitetsledelsen plutselig stopp. De forlanger at han enten bytter tema, ellers forlater universitetet. Nikolai Alekseev velger det siste. En aktivist er født. Året etter gir han ut to bøker: «Legal Regulation of the Status of Sexual Minorities» og «Gay Marriage». Etter hvert innser han at det ikke er nok å skrive bøker. Tre og et halvt år senere, 17. mai 2005, innkaller han til pressekonferanse i Moskva. Tema: En ny aktivistgruppe for homofiles rettigheter. Anledning: Den internasjonale dagen mot homofobi. Antall aktivister: Fire. Presseoppbud: Null. De tomme stolene taler sitt tydelige språk. Ingen vil skrive om homokamp. – Vi forsto at om vi skulle få gjort noe, så måtte vi gjøre det selv, sier Alekseev. Og han skjønte at ord ikke var nok. Homofile måtte sette seg i en posisjon der det var umulig å ignorere dem. De søker om å få arrangere en parade, men ordfører Luzhkov avslår blankt. Alekseev gir seg ikke. Han samler et titalls aktivister som går samlet gjennom Moskvas gater med plakater og flagg 27. mai i 2006. Også hundrevis av nynazister og motdemonstranter har møtt fram. Vel vitende om at de har kirken og byens myndigheter på sin side, kaster de seg over demonstrantene med slag og spark. Politiet beskytter dem ikke, og arresterer heller ikke voldsmennene. Men de kaster homoaktivister i fengsel. Ordfører Luzhkov sier følgende om hendelsen: «Paraden kan ikke kalles annet enn satanisk».
I fengsel under «Fairytale»
De neste årene fortsetter Nikolai Alekseev å søke ordfører Luzhkov om tillatelse til å arrangere Moscow Pride. Han inviterer til pressekonferanser og han fortsetter å arrangere parader - uten tillatelser. Resultatene er de samme; Mobben banker opp lhbt-aktivistene, før politiet sleper dem inn i busser og fengsler dem etterpå. Men etter hvert begynner utenlandske tv-kanaler å møte opp og bildene fra de avbrutte demonstrasjonene når Europa. Moskva blir nå satt under press. I 2008 ringer president Medvedev til Luzhkov og ber ham gi paraden grønt lys. Likevel får Gayrussia avslag av den notorisk homofobe ordføreren. Året etter arrangeres finalen i Eurovision Song Contest i byen 16. mai. Alekseev og et 30-talls andre aktivister bruker det for alt det er verdt for å skape oppmerksomhet. Nå blir det ingen voldelige sammenstøt denne gangen. Men de ortodokse kristne har møtt opp med sine krusifikser: «Vi er ikke i mot homofile, men legalisering av synd», sier en av dem til nyhetsbyrået AP. Og etterpå kommer politiet og fengsler lhbt-aktivistene. Nikolai Alekseev arresteres også og tilbringer hele MGP-døgnet i fengsel mens både skeive og rette i Norge feirer «Fairytale» og Rybak. Der sitter han og lurer på hvorfor verken Sverige eller andre EU-land reagerer på at fredelige demonstranter arresteres med makt. Nikolai Alekseev har omsider tatt noen solide slurker av frukt-teen. Nederst i glasset ligger biter av et vassent eple.– Vi har prøvd å få hjelp fra de europeiske ambassadene, men melodien er alltid den samme: «Vi kan ikke gjøre noe før menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har sagt sitt». Nå har den det.
Kidnappet og dopet
Han forteller at den norske ambassaden tidligere leide ut møterom til Gayrussia.– Det er ikke mye, men da var det veldig viktig for oss, sier Alekseev som i årene løp har blitt oppfinnsom i måten å skaffe Gayrussias homokamp oppmerksomhet på - før politiet sleper dem vekk. En av de mest vellykkede aksjonene var i 2008, da de leide et rom tvers overfor Luzhkovs kontor og hang et banner ut vinduet med teksten: «Rettigheter til homofile og lesbiske. Homofobien til ordfører Luzhkov bør straffes!» En annen taktikk er å dukke opp på Luzhkovs møter i utlandet. I London veivet Alekseev med homoflagget mens Luzhkov ble intervjuet av russisk fjernsyn. Pressetalsmannen forsøkte å rive regnbueflagget ut av hendene hans, men oppnådde ikke annet enn latter. En aksjon han husker med stolthet, er boikottaksjonen utenfor Swiss Airs kontorer i Moskva i fjor høst. Bakgrunnen var langt fra festlig. Han var på flyplassen i Moskva på vei til Sveits, og hadde passert både pass- og sikkerhetskontrollen da han helt overraskende ble stoppet av en representant fra Swiss Air som tydelig samarbeidet med politiet. Alekseev ble ført vekk av sivilt politi og kjørt til en politistasjon i byen Tula ca 17 mil sør for Moskva.– De sa at jeg skulle søke politisk asyl i Hviterussland ... Pøøhhh ... Han blåser høyt, gidder ikke å argumentere mot absurditeten i dette.– De ville at jeg skulle trekke saken fra menneskerettighetsdomstolen, så de satte meg under psykisk press. Jeg har opplevd det før, så det var ikke noe nytt, sier han tørt. – Du har fortalt at du ble dopet?– Ja, jeg følte meg desorientert. De må ha puttet noe i vannet. Ingen visste hvor den kjente menneskerettighetsaktivisten hadde blitt av. Tre dager senere blir han sluppet fri. Alekseev tror det skyldes den internasjonale medieomtalen av forsvinningen.
Anker dommen
Lørdag 28. mai går homoparaden gjennom Moskvas gater for 6. år på rad. Alekseev håper det vil bli den første som får tillatelse. Moskva har fått ny ordfører og dommen i Strasbourg er vanskelig å ignorere, selv om Moskvas myndigheter har anket den. – Jeg forventer ikke at det kommer store mengder med mennesker, selv om paraden blir lovlig. Fortsatt risikerer homofile å få sparken hvis arbeidsgiveren ser dem på tv. Fortsatt kan vi bli angrepet på gata. – Er du redd?– Ja, jeg har vært redd. Han fester øynene sine i meg.– I dette landet kan alt skje. Du må være forberedt på at hva som helst kan møte deg rundt neste sving. – Om konsekvensene skulle bli alvorlige for deg, har det vært verdt det?– Jeg tror på skjebnen, svarer Alekseev som tydelig ikke liker spørsmålet. – Kanskje vil jeg holde på med dette til jeg er 60 år – eller kanskje vil jeg flytte til Sveits og kjempe for noe annet. Men det blir jo et retorisk spørsmål. Historien vil vise hvem som får rett.
