Jon Ole Martinsen i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) er redd for at det blir nok en jul hvor mennesker sitter i redsel for å bli sendt tilbake til, i ytterste konsekvens, dødsstraff.
Norge er internasjonalt kjent som forkjemper for like rettigheter for seksuelle minoriteter og jobber aktivt for å forbedre deres situasjon rundt om i verden. Norge stemte for FNs menneskerettighetsråds resolusjon om menneskerettighetsbrudd basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet den 15.06.11. Resolusjonen uttrykker alvorlig bekymring for voldshandlinger og diskriminering begått mot personer, som følge av deres seksuelle orientering og kjønnsidentitet.

FNs resolusjon kommer likevel ikke alle til gode. I Trondheim sitter det lesbiske paret Mina og Nazanin fra Iran med et blankt avslag på søknad om asyl.

Da det første avslaget på asyl kom fra Utlendingsdirektoratet (UDI) ble det anket og Mina og Nazanin fikk råd og hjelp av organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF). Til tross for at SEIF anså at de hadde en solid sak, førte det ikke frem. Derfor lever paret nå i uvisshet om sin egen skjebne.

SEIF har de siste årene representert homofile og lesbiske asylsøkere fra land hvor det ikke er tvil om at det er fare for deres liv, dersom deres seksuelle orientering ble oppdaget. Det gjelder blant annet Iran, Afghanistan, Djibouti, Etiopia og Irak. I disse landene vil frykten for eget liv være en sentral del av årsaken til at man velger å leve i skjul. Likevel blir de henvist til å tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer ved å fortsette å skjule hvem de egentlig er.

– Ta affære

Jon Ole Martinsen hos SEIF mener det er på høy tid at norske myndigheter kommer ut av skapet og tar affære.
– Hvor er en handlekraftig regjering? Her har vi en praksis som helt klart strider mot oppfatningen folk flest har om menneskerettigheter, i dette tilfellet retten til en seksuell orientering. Man ber ikke heterofile om å leve et homofilt liv. På lik linje kan man ikke be homofile om å gjøre det samme for å unngå forfølgelse, sier Martinsen til Blikk Nett.

– Norge henger etter. Vi har en regjering med både Arbeiderpartiet og SV, og det har vi hatt en del år, og det er de to partiene som har vært flinke på dette området tidligere. Nå må de faktisk se til å komme ut av skapet og få disse retningslinjene på plass.

Retningslinjene Martinsen etterlyser er et et forslag om praksisendring i forhold til asylsaker.
– UDI har lagt frem et forslag om praksisendring, men departementet har sittet på dette veldig lenge. Det som er problemet er at vi hele tiden får beskjed om at det er under utarbeidelse, men nå har det gått mange år. Og i mellomtiden har vi en praksis som umulig kan samsvare med norske myndigheters intensjoner.

I saken til Mina og Nazanin mener altså Utlendingsnemnda (UNE) og UDI at det er trygt for dem å returnere til Iran. Avslaget begrunner de slik:
«UNE finner det ikke sannsynlig at klageren vil forholde seg til sin seksuelle legning ved retur til Iran på en slik måte at hun vil risikere forfølgelse, og finner at denne livsførselen beror på hennes egen personlighet og individuelle forhold, ikke frykt for represalier og forfølgelse.»

– Tabu

I mange tilfeller blir det sådd tvil om søkerens seksuelle orientering.
– I svært mange av sakene jeg har hatt så har det som handler om seksuell legning og orientering ikke fremkommet før lenge etterpå. Det er når søkerne er i en situasjon hvor de føler seg trygge og er sammen med mennesker de er trygge på at seksuell orientering kommer opp i dagen. Den biten av livet deres er tabu. Og det er stor frykt for at personer fra samme land skal få kjennskap til det som gjør at de fleste ikke snakker om seksuell legning. Man kan snakke så mye man vil om at vi her i Norge har taushetsplikt for tolker, men under intervjuer er frykten så sterk for at andre fra samme kultur og land skal få vite det at de fleste velger å la være å snakke om det.

Men for Mina og Nazanin er situasjonen annerledes.
– Paret i Trondheim var åpne om seksuell orientering allerede da de kom til landet, så der skulle det ikke herske noe troverdighetsproblem. Men Utlendingsdirektoratet stoler altså ikke på dem. Det kommer frem i svaret på klagen. Samtidig hevder UDI at hvis de tilpasser seg de sosiokulturelle rammene i Iran så vil de kunne leve i trygghet.

– Er det mange som lyger om seksuell orientering for på den måten å få asyl?
– Det å i det hele tatt innrømme overfor seg selv at man er homofil, og å komme ut av skapet, er i utgangspunktet så dramatisk for mennesker som kommer fra disse landene, og det har en så stor påvirkning på livssituasjonen deres. Så dette er ikke noe man tøyser om. Det finnes mange andre ting man vil ljuge på seg fremfor homoseksualitet, sier Martinsen til Blikk Nett.

Nå ligger saken til Mina og Nazanin til vurdering hos Advokatforeningen. Hvis Advokatforeningen tar saken kan den bringes inn for domstolen. I mellomtiden må paret vente.

– Er det stor risiko for at Mina og Nazanin blir sendt ut før advokatforeningen fatter et vedtak?
– Sjansen for at de blir sendt ut er relativt liten. Iran og områdene rundt er vanskelige returnerbare områder. Selv om man har en utreiseplikt så makter ikke norske myndigheter å gjennomføre tvangsretur.

– Hvor mange søker om beskyttelse med seksuell orientering som grunnlag?
– Det er uhyre få asylsøkere i Norge som anfører seksuell orientering som grunnlag for søknad om beskyttelse. I 2010 var det 26 saker i UDI som hadde seksuell orientering som grunnlag om søknad om beskyttelse. I tidsrommet 2005 til 2009 var det 43, og fra 1. januar 2009 til 1. mars 2011 var det 52 vedtak som gjaldt seksuell orientering. Det er en promille i forhold til det totale antallet asylvedtak.

– Er det frykt for en asylflom som gjør at reglene er så rigide, også når det gjelder seksuell orientering?
– Man er jo alltid redd for det. Men jeg går utfra at myndighetene selv føler at de har kompetanse nok til å skille mellom de troverdige og de som ikke er troverdige. Hvis ikke har de et alvorlig problem.

Til tross for at Mina og Nazanin har fått støtte hos opposisjonspolitikere, så ser ikke SEIF lyst på situasjonen. Og det gjelder flere søkere, ikke bare paret i Trondheim.
– Jeg er livredd for at regjeringen ikke skal ta grep om dette. De burde gjort det for lenge siden. Egentlig burde det være et folkekrav at regjeringen ordner opp før jul. Men jeg er redd for at dette blir nok en jul hvor mennesker sitter i redsel for å bli sendt tilbake til, i ytterste konsekvens, dødsstraff, sier Jon Ole Martinsen.

På Facebook finner du mer om Mina og Nazanin: Aksjon «Ikke send Mina og Nazanin tilbake til Iran!»

Les også:Kjemper for asyl