Forfatteren og dramatikeren Arne Lygre begynner å bli kjent i Europa og er oversatt til en mengde språk. Til høsten får hans siste skuespill «Jeg forsvinner» verdenspremiere i Paris. Boka er i salg på norsk i disse dager. Arne Lygre (f. 1968) debuterte som 30-åring med skuespillet «Mamma og meg og menn». På 12 år har han rukket å skrive sju skuespill, to romaner og én novellesamling. Arbeidene hans er oversatt til tolv språk og er oppført både på norske og utenlandske scener. At norske forfattere og dramatikere blir kjent utenfor landets grenser skyldes ifølge Lygre ofte dyktige agenter og oversettere.– Oversetteres anbefalinger og nettverk er viktige i så måte, sier Lygre. – Hvordan kunne du selge inn et stykke som var så ferskt at blekket knapt hadde tørket?– Regissøren Stéphane Braunschweig hadde bestemt seg for å sette opp ett av mine skuespill som heter «Dager under» i Düsseldorf i januar 2012. Han likte det så godt at jeg ble forespurt via min agent i Paris om jeg hadde flere stykker. Derfor ble «Jeg forsvinner» i all hast oversatt til fransk og skal settes opp til høsten på La Colline i Paris, der Braunschweig er teatersjef, forteller Lygre.
En død mann
Lygre har jobbet mye med identitet i et eksistensielt perspektiv i forfatterskapet sitt. – Tar du opp homofili i bøkene dine?– Romanen «Min døde mann» handler om et kort, hemmelig forhold mellom den navnløse jeg-personen og en annen mann som heter Aksel. Selv om fortelleren er gift og har barn, har han en annen side også. Nemlig lengselen etter en mann. De får kontakt via nettet, og slik oppstår et nytt bekjentskap. Lygre blir karakterisert som en av våre viktigste samtidsdramatikere. I 2004 fikk han Brageprisen for novellesamlingen «Tid inne». Han var nominert til Ibsenprisen 2007 for skuespillene «Skade» og «Skugge av ein gut». I 2009 ble han tildelt Mads Wiel Nygaards legat for sitt forfatterskap. – Hva handler det siste skuespillet ditt om?– «Jeg forsvinner» er en flukthistorie om tre kvinner som må bryte opp fra det de har og finne trygghet andre steder, forteller Lygre. Ifølge forlagets omtale av boka bringer flukten nye farer. Samtidig tenker kvinnene seg inn i andre mulige skjebner. Personene synes å klamre seg til tomme ord for å dekke over brådypet som trekker dem ned. Damene påstår at de har det godt, mens deres verden egentlig revner. – Hva gjør du når du ikke skriver?– Et tegn på at et skuespill eller roman nærmer seg slutten, er at det dukker opp nye ideer. Jeg gjør i grunnen ingenting annet enn å skrive. Men når noe er levert, leser jeg, surfer på nettet og er mer sosial enn ellers, sier Lygre, som innrømmer at han ikke er så god med hobbyer. Det er skrivingen som er drivkraften i livet hans.– Men jeg liker å gå turer, ta en øl med venner og leve det enkle livet. Det er godt det også.
Arne Lygre: «Jeg forsvinner», skuespill (Aschehoug 2011)
