Nurejevs liv

Balletten «Nurejev» ble nylig tatt av plakaten på Bolsjoj-teateret i Moskva. Les historien om danseren og homo-ikonet Rudolf Nurejev og hans store kjærlighet, den danske danseren Erik Bruhn.

Publisert

I forrige uke ble balletten «Nurejev» om danseren og homo-ikonet Rudolf Nurejev tatt av plakaten på Bolsjoj-teateret i Moskva.

Ifølge flere uavhengige russiske medier, blant annet Moskovskaja Komsomolets, TV Rain og Gazeta.ru, skal Bolsjoj-teatret ha fått klar beskjed fra kulturminister Vladimir Medinskijom at stykket var «en samling av perversiteter» og «propaganda for homofili». Det skriver Aftenposten.

Høydepunktet skal ifølge Aftenposten ha vært pardansen mellom Nurejev og den danske danseren og koreografen Erik Bruhn, som han hadde et forhold til i 25 år.

Bruhn ble født 3. oktober 1928 i København og døde 1. april 1986 i Toronto. Rudolf Nurejev ble født 17. mars 1938 på den transsibirske jernbanen. Han døde i Paris 6. januar 1993.

For å gi et innblikk i danserparets liv, gjengir Blikk Nett et skyggeportrett av Nurejev og Bruhn som stod på trykk i Blikk magasin i 2008, skrevet av Svend Erik Løken Larsen:

Pas de deux

Rudolf Nurejev og Erik Bruhn var hver sin generasjons største ballettdansere og hverandres største kjærlighet.

Han var den fjerde av seks barn som ble oppdratt av en enslig mor i København på trettitallet. Og den eneste gutten. Faren forlot familien da Erik var fem, men Ellen Evers Bruhn var innehaver av en av Københavns mest fasjonable frisørsalonger, og oppveksten var ganske trygg. Han var et innadvendt barn og morens favoritt. For å gjøre han sikrere i sosiale sammenhenger, sendte hun ham til danseopplæring da han var seks. Han elsket det.

Tre år etter ble han tatt opp på Det Kongelige Teaters elevskole. Som 19-åring ble han solist, hadde sine første oppgaver i utlandet og ble lynraskt verdens mest respekterte ballettdanser.

Balletten ved Det Kongelige Teater har vært en av verdens viktigste siden koreografen August Bournonville skapte sin egen teknikk. Den var preget av ekstrem stilrenhet, voldsom detaljrikdom og en hardt tilkjempet scenisk letthet. Mens all annen europeisk ballet var konstruert rundt primaballerinaene, likestilte Bournonville kjønnene. Danmark ble alene om å skape mannlige stjerner. Erik Bruhn ble den største av dem.

Høyreist, blond og perfekt, men uvirkelig og uoppnåelig. «Så iskald», sa Rudolf Nurejevs første viktige lærer, Alexander Puskjin, til sin elev, «at man ville brenne seg hvis man rørte ved ham.» Som perfeksjonist til fingerspissene, ble han aldri fornøyd med seg selv. Han var innadvendt og utilnærmelig, og hadde et voldsomt raseri han kjempet for å holde i sjakk. Det ble sagt at han ikke likte noen, aller minst seg selv.

Vill russisk tartar

Den ti år yngre Rudolf Nurejev ble født ombord i den transsibirske jernbanen idet den passerte Irkutsk, og vokste opp i Ufa, hovedstaden i sovjetrepublikken Basjkortostan, rett nord for Kasakhstan. I dag er den en millionby, den gang var det Lengstbortvekkistan.

Han var tartar, og foreldrene var født sunnimuslimer, en av bestefedrene hans var mullah. Som unge hadde foreldrene ofret Allah på marxismens alter. Rudolfs far var politisk instruktør i den røde armé, og opptatt av politisk korrekte maskuline verdier. Men da sønnen var fem, klarte moren å snike han inn på en ballettforestilling. Lille Rudolf bestemte seg der og da, og kunne ikke stoppes.

Det ble lokal folkedans og forsiktig opplæring av en danserinne som hadde vært stjerne i tsartiden. Faren prøvde, delvis med vold, å stoppe den uproduktive umandigheten, men guttungen var simpelthen for egenrådig. Han ble hundset hjemme og bejublet når han danset, vill og utrolig plastisk og med en helt spesiell evne til å dominere scenerommet med stort skuespillertalent. Han illuderte ikke skikkelsene. Han ble dem.

Han måtte bort, og ga dansetimer til han fikk råd til enveisbillett til Leningrad (St. Petersburg), der han prøvedanset for den berømte Kirov-balletten, som har fostret legender som Pavlova, Nijinsky koreografen Balanchine. Med sitt iøynefallende talent ble Nurejev tatt opp, men plassert sammen med mye yngre gutter siden han ikke hadde fått den tradisjonelle opplæringen fra barnsben av.

Han var trassig og manglet vilje til disiplinær innordning, men lærte likevel uhyggelig fort, og ble solodanser allerede som 19-åring. Da hadde han også hatt sine første homoseksuelle erfaringer, til tross for at dansernes liv var under ekstrem kontroll og sovjetsystemet et av de mest homofobe verden har sett.

Skjebnesvangert møte

På Bolsjoi-teatret i Moskva fikk han øye på Erik Bruhn blant publikum. Men han torde ikke å nærme seg den danske guden han hadde sett nok bilder av i aksjon til å vite at hadde den stilrenheten han selv drømte om.

I 1961 gjestet Kirovballetten Paris, og 23 år gamle Nurejev var mildt sagt en supersensasjon, men han nektet å følge reglene for sovjetisk opptreden i utlandet. Han stakk av og sugde inn alt han kunne av den parisiske atmosfæren. Resultatet var at han fikk vite at han ikke ville få være med på turneen videre til London. Han var «ønsket hjemme».

Ved avreisen fra Paris gikk han de den gang så berømte seks skrittene bort til representanter for fransk øvrighet og erklærte at han ville «hoppe av». Selv om bare noen få franske publikummere hadde sett ham danse, ble han en verdensnyhet over natten, mens Sovjet gjorde alt for å viske ut minnet om hans eksistens.

Nurejev dro ganske raskt til København for å treffe den ti år eldre guden han mente var den eneste som var større enn ham selv. De møttes en uvanlig varm sommerkveld på Hotel D’Angleterre på Kongens Nytorv. Nurejev fortalte at han hadde sett ham før, men ikke torde å snakke til ham. De ble ikke et par før noen dager senere, men danserinnen som introduserte dem for hverandre, og som var forelsket i Bruhn, kunne merke hva som ville skje.

De elsket som gale om nettene og trente og studerte hverandre i dansestudioet om dagene. Bruhn var fascinert av Nurejevs frie emosjonelle stil. Nurejev ville lære Bruhns fantastiske teknikk og sofistikerte eleganse, og utnevnte han til elsker, lærer og familie på én gang. Intet lite ansvar for en selvkontrollert skandinav med dårlig selvbilde og angst for egne sinnetokter.

Kvinnen i Nurejevs liv

De var som natt og dag, som om Julie Andrews og Janis Joplin skulle ha hatt et forhold. Vitner forteller om alt fra voldsom intimitet til rasende kamper der de løp skrikende etter hverandre med kniv til stor forargelse for naboene i tertefine Gentofte og for Bruhns dominerende mor, som hatet den russiske villstyringen som fratok henne kontrollen over sønnen.

Etter bare måneder forandret begge seg på scenen. Bruhn ble en mer inntrengende rolletolker og Nurejev fikk ny eleganse og ble like nitidig opptatt av detaljene som hans mester var.

I 1962 ble Nurejev hentet til England, til Covent Garden, for å danse med tidens største primaballerina, Dame Margot Fonteyn. 43 år gammel (adlet da hun var 35!) var hun egentlig på slutten av karrieren. Igjen oppstod elektrisiteten, ikke seksuelt, men på alle andre vis. Fonteyn lette etter noe nytt som kunne gi henne en grunn til å fortsette, og var mer enn villig til å dele scenisk oppmerksomhet med Nurejev.

Etter debuten deres i «Giselle» ble de verdens mest dyrkede dansepar, så uatskillelige at publikum oppfattet dem også som et par privat. Aldersforskjellen var ikke veldig synlig, og deres aller største suksess var uansett basert på den. «Maguerite & Armand» ble skrevet spesielt for dem, basert på «Kameliadamen», det tragiske kjærlighetsforholdet mellom en middelaldrende kurtisane og en romantisk unggutt. De danset ofte sammen helt til Fonteyn tok et sent farvel med publikum i 1979, 60 år gammel.

Et Strindbergsk helvete

Den fysiske avstanden mellom Nurevjev og Bruhn gjorde at forholdet faktisk varte i flere år. De traff hverandre mellom oppdragene, eller når en av dem hadde noen dager fri. Det seksuelle opphørte visstnok midt på 60-tallet, og Bruhn sa senere at det gikk mye bedre uten. Han omtalte forholdet som et Strindbergsk helvete. Men det nære vennskapet varte hele livet. Fra 1967 til 1971 var Bruhn ballettsjef i Stockholm, langt vekk fra Nurejevs superkjendisstatus.

På 60- og 70-tallet var Nurejev alle steder, like mye omtalt som Beatles og Elizabeth Taylor. En av periodens største stjerner, også for de som aldri ville gått og sett klassisk ballett. Det var da heller ikke nødvendig, for han dukket ikke bare opp i sladrebladene, men danset pas de deux med Miss Piggy i «The Muppet Show», spilte Valentino i Ken Russells merkverdige filmbiografi, visstnok et makkverk, men en kassasuksess fordi Nurejev var der, og han var kongen i musikalen «The King and I» på Broadway.

Sett med det store publikums øyne hadde ikke Nurejev overtatt tronen etter Nijinsky og Bruhn, men etter Fred Astaire og Gene Kelly, genier i helt andre danseformer. Han gjorde utrolig nok mellom 150 og 200 forestillinger årlig rundt om i verden inntil bare noen måneder før han døde, i alt fra tradisjonelle glansroller til showdans og svært eksperimentell moderne dans. Han hadde utallige elskere, men partnerskapet med Dame Margot svevde over livet hans som et beskyttende røykteppe helt til hun døde i 1981. Etterpå oppfattet publikum han som hennes enkemann.

Blind forelskelse

Etter å ha overlevd kreft i 1973, gjorde Bruhn et voksent comeback som 46-åring som den onde heksa i «Giselle» i 1974. Den gamle glansrollen hans som Albrecht ble danset av Nurevjev. Bruhn gjorde mange sånne karakterroller som «eldre» danser, og fra 1983 var han kunstnerisk sjef ved den kanadiske nasjonalballetten i Toronto. De siste årene levde han i et trygt, udramatisk forhold til danseren og koreografen Constantin Patsales, men Nurejev var en av de siste som besøkte Bruhn på sykehuset da han døde av lungekreft i 1986.

I 1983 ble Nurejev sjef for ballettkompaniet på operaen i Paris, en institusjon så preget av hierarki og uskrevne kompliserte regler at det fort ble et problem for en mann med trang til å snu verden på hodet.

Stillingen ble helt umulig da han introduserte en ny dansk stjerne. 19 år gamle Kenneth Greve var uvanlig lang til å være danser, og minnet ikke lite om en ung Erik Bruhn. Han hadde ikke ambisjon om å bli mer enn en god danser, men Nurejev forelsket seg blindt og kjørte over unggutten som en dampveivals. Dog ikke fysisk. Greve er hetero, og forholdet var ikke seksuelt. Ensemblet oppfattet ham som Nurejevs sexy kjæledegge og i 1989 truet de med streik hvis Greve fikk danse.

Nurejev sa opp stillingen, og Greve reiste hjem. Forsøket på å leke Pygmalion, å gjenskape en blanding av seg selv og Bruhn, ble en fiasko. Greve var ikke et superstjerneemne, men ble en respektert solist i Danmark og ble også sjef for nasjonalballetten i Finland.

Skjult til sin død

I 1987 fikk Nurejev for første gang på 26 år komme tilbake til Sovjet og treffe moren og søsknene sine. I 1989 danset han med Kirov-balletten i Leningrad for et forbauset, men begeistret publikum som stort sett aldri hadde hørt om han.

Han fortsatte å danse rundt i verden, og ble mottatt med respekt selv om det etter hvert var synlig at han ikke var helt ung, og at han ikke var frisk. Han hadde lenge visst at han hadde aids, og tok farvel med publikum i «La Bayadère» på Palais Garnier i 1992.

Året før hadde han for første gang latt seg intervjue i et halvannet times langt tv-portrett, der han åpent og med humor fortalte om livet sitt. Men ikke at han var homo. Det fikk ikke publikum vite før etter at han døde i Paris i januar 1993. Aldri har en klassisk danser vært så berømt. Og det er tvilsomt om det noen sinne skjer igjen.