Obama-administrasjonen vil i juni kunngjøre nasjonens første monument over skeiv frigjøringskamp, Stonewall National Park i New York.

Stonewall National Park ligger i Greenwich Village, New York, hvor baren Stonewall Inn ligger. Baren er regnet som fødestedet til den moderne lhbt-bevegelsen.

Stonewall National Park inkluderer Stonewall Inn, Christopher Park og deler av nabolaget.

Ifølge The Washington Post vil National Park Service erklære området som historisk på samme tid som New Yorks pride-festival avsluttes 28. juni. Datoen er en merkedag for den moderne lhbt-kampen. Det var natt til 28. juni 1969 at politiet raidet Stonewall Inn og ble møtt med opptøyer og motstand fra bargjester og aktivister som var lei av politiets trakassering.

Historien om Stonewall
Natt til 28. juni 1969 var operasjonen ledet av The First Division of the Public Morals, godt supplert av FBI. Formålet var å stenge Stonewall Inn for godt. Men den brutale arrestasjonen av homser, lesber og transpersoner hadde tent gnisten i en menneskemengde på mange hundre personer. De presset seg nå framover nærmest i kraft av sin egen tyngde, og tvang politiet innendørs.

I løpet av de neste timene var gateslaget i full gang: brannbomber ble kastet mot det barrikaderte Stonewall Inn. Parkeringsautomater ble revet opp av gata og brukt som rambukk mot dørene. Homoer, dragdronninger og transaktivister kastet stein som ble brukket løs fra brolegningen. Det var aggresjon og sinne, men også bramfri provokasjon av det samfunnet som hadde stemplet dem som mentalt syke. Opprøret deres ble snart besvart med terrorpoliti.

Slagordene identifiserte opprøret som en politisk revolusjon: «We shall overcome», bruste det fra mengden. «Support Gay Power». I ettertid er de fleste enige om at det var «de mest marginale av de marginale» som drev fram revolusjonen, med rop som «Liberate Christopher Street» og «Christopher Street belongs to the queens».

Rasifiserte skeive og transpersoner var spydspissen, men hadde en kraft bak seg da skeive støttespillere fra hele byen strømmet til Greenwich Village for å yte sin skjerv til opprøret som bølget fram og tilbake i kvartalene rundt.

Tre dager tok det før de følte at de hadde satt saken sin så ettertrykkelig på dagsorden at de kunne gå hjem og sove. Da hadde homoene og transaktivistene i Greenwich Village lekt katt og mus med terrorpolitiet i bydelens bakgater så mange ganger at de svartkledde begynte å skjønne opplegget.

Fra null til tusen
I årene økte antall homoorganisasjoner i USA fra absolutt null til mange tusen idet det berømte og beryktede 60-tallet gikk over i 70-tallet. De ble del av en langt større bevegelse, som handlet om svarte rettigheter, Vietnam-krig, feminisme og seksuell frigjøring. Før Stonewall hadde homsene og lesbene bare nølende hektet seg på denne kulturkrigen. Men allerede i slutten av juli 1969 ble organisasjonen Gay Liberation Front dannet.

Den største triumfen kom året etter da homser og lesber fra hele landet samlet seg i Greenwich Village for å markere årsdagen for Stonewall-opprøret. De fleste maskerte seg som tilskuere. De som faktisk våget å gå i den første Christopher Street Gay Liberation Day March var så nervøse at de nærmest sprang – noe som fikk vittige hoder til å omdøpe The First March til The First Run.

Det neste som skjedde var like spektakulært som det var emosjonelt. De såkalte tilskuerne kastet seg etter hvert inn i marsjen som til slutt sprengte seg fram gjennom gatene med mange tusen deltakere. Og så kom kampropet, som et crescendo gjennom Greenwich Village: «Give me a G! Give me an A! Give me a Y! GAY POWER! GAY POWER! GAY POWER!»

Etter Stonewall-opprøret ble 27. juni den internasjonale homofrigjøringsdagen verden over, og er også den moderne homobevegelsens fødselsdag.

Kilde: David Carter: «Stonewall: The Riots that Sparked the Gay Revolution», St. Martin’s Press (2004)