Sporene etter de som tråkker opp stiene gror fort igjen, og nye hatbølger dukker opp. For ingen kamper er vunnet for alltid, skriver Sven Henriksen.

Jeg sto fram som homofil i 1971.

Den gangen var det å ha sex med en person av sitt eget kjønn en kriminell handling. Som åpen homofil var mange yrker og arbeidsplasser stengt, og det var ingen selvfølge at folk ville leie ut hybel eller leilighet til deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg beinfløy fra gjengene som sto oppe i gata ved Metropol og ventet på oss for å gi oss bank.

Mange av oss som gikk foran og våget å være åpne ble også slått hånden av av foreldre og ble ekskludert av vennekretsen, vi var persona non grata bare på grunn av at vi sa tre ord offentlig: «Jeg er homo.» Dette kan nok høres litt merkelig ut i dag, men slik var Norge på 1970-tallet.

For kort tid siden kom norskpakistanske kulturpersonligheten Noman Mubashir ut av skapet, og ble bejublet av nesten hele det norske folk.

Selvfølgelig var det noen få som måtte helle litt malurt i gledesbegeret, men verden har tatt store skritt framover siden 1971. Det er gledelig. Jeg har stor respekt for at Mubashir brukte lang tid på å komme ut, og jeg tenker at nå er han hel, nå er han endelig fri.

Det jeg ikke liker er utsagn som dette.
«Han er homo? Hva så? For meg er seksuell legning overhodet ikke viktig? Gjesp!» eller «Er vi ikke mennesker alle sammen? Hvem bryr seg om hva folk driver med under dyna?»

Selvfølgelig er dette oppfyllelsen av den drømmen vi bar på da vi sto alene i kampen for aksept. Men det ligger en slags subtil diskriminering i slike utsagn.

For i motsetning til nå da folket stiller seg bak oss, går i pridetoget sammen med oss og støtter oss, poster flagg og hjerter etter det grusomme som hendte i Orlando, var vi helt alene den gangen og fikk liten støtte verken fra folket eller politisk ledelse i Norge. Vi gikk ut i krigen som pur unge kvinner og menn og kjempet for vår frihet, vårt likeverd og for respekt. Og det er faktisk på grunn av oss at folk i dag kan trekke på skuldrene å si «Ja, han er homo, so what?»

For ingen kamper er vunnet for alltid.

Sporene etter de som tråkker opp stiene gror fort igjen, og nye hatbølger dukker opp. Det er nettopp det hendelsen i Orlando viser.

Og selv om vi er nesten fremme ved aksept og likeverd i Norge er vi ikke der vi skal være. I enkelte maskuline, kristenfundamentalistiske miljøer er det fremdeles utenkelig for mange å stå fram som den de er. Og fremdeles er «jævla homo» et av de meste «populære» mobbe-ordene i norske barnehager og skoler. Det er det viktig å ta innover seg.

Og i land ikke så langt fra oss sliter homofile, lesbiske og transpersoner med å kunne leve sine liv til det fulle. Det skal vi også ha respekt for.

Så jeg synes ikke vi skal trekke på skuldrene å si «Ja, so what?» til folk som kommer ut, vi skal heller si: «Så fint, du er blitt deg selv, du er fri, lev levet ditt i fullt dagslys!»

For det er ikke så enkelt at sex er privat og noe ingen har noe med. Det er mulig det er det når du er en helt «vanlig» heterofil, men prøv å være homo 24/7 i alle mulige situasjoner, og så snakkes vi, ok?

Sven Henriksen

Først publisert på svenhenriksen.wordpress.com