Norges Fotballforbund er i april klare med en undersøkelse som blant annet kartlegger hvordan homofile utøvere selv tror fotballen kan være en ressurs og en støtte for homofil ungdom på vei til å finne sin egen identitet. I påvente av undersøkelsen tok Blikk Nett en prat med Norsk Fotballforbunds nye generalsekretær om påstanden at fotballen er en sinke når det gjelder holdninger til homofili. – Jeg har så vidt begynt i jobben som generalsekretær, og har ikke hatt 100 arbeidsdøgn ennå, sier Kjetil Siem til Blikk Nett som forklaring på at han ikke kan svare utdypende om kartleggingen av egne lhbt-utøvere. – Jeg har blitt briefet om undersøkelsen, men jeg kjenner ikke detaljene i den godt nok til å kunne si at den er godt forankret i meg. Det jeg kan si er at dette er et viktig tema, sier Siem til Blikk Nett.
– Er fotballen en stor sinke?
– Jeg tror det er riktig når det påstås at fotballen er en sinke når det gjelder holdninger til homoseksualitet. Det er et eller annet med fotball og menn, og alder, nakenhet, hormoner, jentejakt og berømmelse, og alt dette til sammen har nok styrt dette til en kjendisglorie-aktig ting som er veldig rettet inn mot den klassiske seksuelle verden. Det å være homo, tradisjonelt sett og historisk sett, har jo vært en stor utfordring. Det har jo vært forbudt og i enkelte land fører det også til dødsstraff, så hvis vi sammenligner Norge med det, har vi kommet langt. Men det å være homo i fotballgarderoben er noe annet. Vi må ikke glemme at en guttegarderobe er noe annet enn en kantine. I en garderobe er man naken, og det har ført til at det er motstand mot kvinnelige massører. Da kan man bli beskyldt for å ha fordommer. Jeg mener det ikke handler om fordommer. Som massør er du så nærme områder på kroppen på folk som gjør det særdeles ufordrende og som kan føre til store misforståelser, hos koner og kjærester i begge leire. Jeg vet det høres fordomsfullt ut, men samtidig er det viktig å ikke glemme virkeligheten i slike situasjoner.
– Hvilken virkelighet snakker du om?
– Når det gjelder fotballen som arena for homohets, så er jo uttrykket homo mye brukt. Hvis noen roper homo fra tribunen som et skjellsord, så er det ikke fordi det er rettet mot homoseksuelle. Det er et uttrykk som har mistet sin betydning og som ikke lenger er forankret i det som det en gang var.
– Men er det ikke likevel grunn til å ta det alvorlig.
– Jo, jo. Men jeg er på vei mot noe her. Du må ikke arrestere meg så fort. Jeg har sikkert like mange homoseksuelle venner som deg. Så det er ikke det dette går på.
– Ok ...?
– Når man sparker fotball og tenker seg den outrerte homoseksuelle varianten av menn, og da snakker jeg om å være feminin og bevege seg på en måte som blir oppfattet som lite forenelig med idretten. Når teater og filmer karikerer en homoseksuell så er det ofte som feminin.
– Ja, og det kaller vi en stereotyp karakter.
– Ja, men jeg snakker om stereotyper. Du må følge med på hva jeg snakker om.
– Ja, jeg forsøker.
– Det er en del karikerte måter å illustrere homoseksuelle menn på. Og det finnes også en del menn som er i den skalaen. Det tror jeg du må være enig i.
– Ja, det kan jeg vel være enig i. Men de synes vel sjelden på fotballbanen?
– Men hvis du tenker deg den karikerte utgaven av en homoseksuell på fotballbanen, så passer det veldig dårlig. Da greier du ikke å utføre det som forventes av bevegelsesmønster og slikt. Jeg tror det er det som gjør at det har oppstått en kobling mellom det å være femi og dårlig prestasjon. Der begynte det vi i dag snakker om som homohets. Men det er bare bakgrunnen. Nå skal vi se videre og jeg mener vi har kommet veldig langt allerede.
– Javel? Det må du utdype.
– Den største utfordringen framover er å få en av dem som har vært eller er på det høye nivået til, med vår støtte, å stå fram og få en posisjon i fotballen. Det er et forferdelig stort ansvar.
– Kjenner du homofile spillere på høyt nivå?
– Ja. Og jeg har prøvd å få dem til å stå fram, men de ønsker ikke.
– Men er det de skjulte spillernes ansvar å ta tak i problemet?
– Nei, og jeg har full aksept for at de ikke vil stå fram. Dette er ledelsens ansvar. Men jeg mener det vil bli lettere hvis vi får en helt. En åpen spiller som ufarliggjør dette. Slik som Gro Hammerseng har gjort det i håndballen. Hun har jo absolutt ingen problemer med å være synlig lesbisk. Det er ingen fotballjenter som har gjort det samme ennå, men Hammerseng er en kombinasjon av å være en flott person, en god utøver og så ufarliggjørende at jeg tror ikke det finnes et eneste menneske som ser på henne på en annen måte.
Selvjustis i klubber
Siem forteller at han ser mye fotball, også på lavere nivå, hvor det ofte er mye selvjustis når det gjelder homohets, og hvor spillere som bruker homo må stå over en kamp og lignende.– Ofte må man gå sånn til verks. Men det er ikke så mye hets som det en gang var. Jeg synes faktisk det er bemerkelsesverdig mye mindre nå enn da jeg selv spilte som ungdom.
– Så du mener det er et skifte i holdninger?
– Ja. Men det skiftet er ikke på grunn av et skifte i fotballen. Det er et samfunnsmessig skifte som fotballen er en del av. I 2007 startet Norges Idrettsforbund prosjektet «Med idretten mot homohets». Siem er ikke fremmed for å bruke rødt kort mot homohets, slik Idrettsforbundet har gjort.– Jeg mener det er helt riktig å ha slike kampanjer. Symboleffekten i slike kampanjer er veldig viktig, selv om det ikke føles som om det utgjør en forskjell der og da, har det en effekt på sikt. Tenk bare på rasismeproblemet som fotballen sleit med før. Det tok tid, men vi er ikke der i det hele tatt lenger. Generalsekretæren mener fotballen som idrett er like kompleks som samfunnet ellers.– Det er mange parametere i dette arbeidet som handler om hets. Det vil alltid finnes de som er mot homoseksuelle, av personlige grunner, religiøse eller kulturelle. Vi har også mange nye landsmenn i Norge som har et annet syn på homoseksualitet enn vi har. De skal integreres, men samtidig skal vi akseptere at de har det synet. Men alt koker ned til en ting, og det er at det er et ledelsesansvar, sier Siem til Blikk Nett. – Dette arbeidet kan ikke gjøres over natta. Vi må starte med de minste og på den måten vil det løse seg med tiden. Men jeg vil ikke gi opp ønsket om at noen skal stå fram. Det ville vært så utrolig viktig.
– Hva er grunnen til at de du kjenner ikke vil stå frem?
– Det er presset som det vil medføre. De har gode liv og ser ikke et poeng i å stå fram. De tror også at det vil føre til mye drittkasting. Det tror ikke jeg. Se bare på svenske Anton Hysén. Jeg tror det har gått greit med han.
– Tror du Hysén vil få en videre fotballkarriere og eventuelt flytte opp en divisjon?
– Han vil i alle fall ikke bli stoppet for at han er homo. Er man en god spiller så vil man til slutt spille på landslaget. Det er ikke noe tvil om det. Men den som er en god spiller og åpen homoseksuell vil automatisk bli en superhelt. Uten sammenligning for øvrig, se på Moa. Han er en giganthelt i Norge. Ikke fordi han er marokkansk, men fordi han er en god marokkaner og en god fotballspiller. Kommer det en homoseksuell spiller som er like god som Moa, er jeg overbevist om at det ikke vil by på problemer. Norges Fotballforbunds undersøkelse skal presenteres i slutten av april og funn fra undersøkelsen vil kunne brukes til å utforme videre kvalitative og kvantitative undersøkelser og peke ut relevante målgrupper for det videre arbeidet, som for eksempel heterofile trenere, lagledere, dommere, klubbledere og supportere.
