Det iranske lesbiske paret Mina og Nazanin lever fortsatt i uvisshet etter avslag på asylsøknaden.– Frykten er altomfattende, og vi vet ikke hva som kan skje fra dag til dag, sier de til Blikk Nett. Mina (30) og Nazanin (33) har vært i Norge i nærmere to og et halvt år og bor for tiden i Trondheim. De møtte hverandre i hjemlandet, men da forholdet ble avslørt flyktet de til Norge. Kort tid tidligere hadde Nazanin blitt tvangsgiftet, skilt og banket opp av familien etter å ha uttrykt ønske om å få bo alene. Paret fikk rett før nyttår et endelig avslag på asylsøknaden sin. Norske utlendingsmyndigheter påpekte det var trygt for begge å leve som lesbiske i opprinnelseslandet.«UNE finner det ikke sannsynlig at klageren vil forholde seg til sin seksuelle legning ved retur til Iran på en slik måte at hun vil risikere forfølgelse. Vi finner at denne livsførselen beror på hennes egen personlighet og individuelle forhold, ikke frykt for represalier og forfølgelse», er nemdas syn på saken. – Vi hadde ikke noe valg. Vi måtte flykte, sier paret til Blikk Nett. – Valget sto mellom å leve eller å dø. Det var overlevelsesinstinktet som tok over. Skulle vi overleve måtte vi flykte, sier Nazanin. Blikk Nett møter paret i Oslo. De har tatt turen fra Trondheim for å få et pusterom og for å møte en støttespiller og venninne som også fungerer som tolk for paret.
Måtte flykte
Mina og Nazanin kom i en situasjon i Iran hvor de ble presset for så store pengebeløp at de av frykt valgte å rømme landet. Da de kom til Norge ble de plassert på mottak i Namsos hvor de var i halvannet år, før de kom i kontakt med LLH Trøndelag. Skeiv Verden i Trondheim sørget for å få dem flyttet til Trondheim slik at de kunne ha et miljø og nettverk rundt seg. De ble raskt aktive i miljøet der, blant annet i styret i Skeiv Verden og gjennom aktivitetene til damegruppa Gudrun. Det skeive miljøet i Trondheim har slått ring rundt paret og støtter som best de kan. Men historien til jentene er likevel vanskelig å ta inn over seg.– Ingen kan forstå hva vi har vært gjennom, sier Nazanin. – Det er faktisk bare andre homofile i Iran som kan forstå hva vi har opplevd i hjemlandet. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan det føltes før vi flyktet så er det som å stå på toppen av et fjell og du er på nippet til å falle. Det finnes ingen andre valgmuligheter og for hvert steg utsettes du for ny risiko. Uten alternativer tok de valget om å flykte.– Hadde vi valgt å bli kunne vi blitt arrestert og torturert. Nå valgte vi å flykte før det skjedde, sier Mina til Blikk Nett. Det gjorde det vanskeligere i møte med norske asylmyndigheter mener de to.– Hadde vi vært torturert og kunnet vise synlige skader hadde kanskje saken fått et annet utfall. Men vi trodde virkelig ikke at Norge skulle si nei til oss, og be oss om å reise hjem igjen for å dø. At de er lesbiske skjønte de allerede i puberteten. Men at de skulle bli et par, i et samfunn hvor jenter og kvinner lever under streng kontroll, var ikke gitt på forhånd.– Det at vi møtte hverandre var som å vinne i Lotto. Vi var naboer og ble kjent med hverandre på den måten. De fleste i Iran er ikke like heldige sier Mina. All kontakt med familien hjemme i Iran er kuttet, og frykten for represalier har fulgt dem fra Iran til Norge.– Vi har opplevd å få kritikk og trusler fra det iranske miljøet her i Norge. Vi har bare en eneste iransk venn og støttespiller i Norge. Hun har vært med oss siden vi kom, til vi fikk kontakt med LLH og Skeiv Verden, sier Nazanin.
– Hva visste dere om Norge før dere kom?
– Vi visste en del om Norge, blant annet at det er et land som sloss for menneskerettigheter, og rettigheter for kvinner og homofile, sier Mina. – Vi visste også at Norge deler ut Nobels fredspris. Derfor tenkte vi at det var et ideelt land å flykte til, forteller Nazanin.
Overlever på kjærlighet
Blikk Nett møter to iranske kvinner og lesber som lever under et umenneskelig og uforståelig press. Men kjærligheten mellom de to er veldig tilstede og de stråler opp når de ser på hverandre. Når vi spør Mina hva som er det beste ved Nazanin er hun ikke i tvil. – Hun er snill og lojal, og hun har mye kjærlighet i seg. Mer kan jeg ikke si, da blir hun bare høy på pæra. Men Nazanin kan også være veldig sta, forteller Mina lattermildt. Når Nazanin får samme spørsmål er hun heller ikke i tvil når det gjelder kvalitetene til sin kjære.– Mina er lojal. Hun er absolutt ærlig og en kjærlig person. Men hvis det er noe som irriterer meg, så må det være når hun sier meg i mot. Vi er som et gammelt ektepar. Det som holder dem i live er kjærligheten.– Hadde vi ikke hatt hverandre hadde det vært over for lenge siden. Da hadde vi ikke levd. Enn så lenge har vi ingen advokat. Vi venter fortsatt på svar fra Advokatforeningen. I mellomtiden har vi gått ut offentlig i media, i aviser og på fjernsyn, noe som innebærer en stor risiko. Vi blir utsatt for trusler og mottar anonyme telefoner. Per i dag har vi strengt tatt ikke et liv. Frykten er altomfattende, og vi vet ikke hva som kan skje fra dag til dag, sier Nazanin.
Ingen beskyttelse i Iran
All informasjon om paret, navn, etternavn, adressen i Trondheim og informasjon om familiene deres i Iran er spredt over internett. – Facebook finnes også i Iran, og informasjonen spres fort. Det er da jeg spør meg: Hvem skal beskytte meg mot min far hvis jeg sendes tilbake til Iran? Det er ingen i hjemlandet vårt som kan beskytte oss. Samtidig har vi brakt skam over våre egne familier og satt deres liv i fare. Det er tungt å leve med, forteller Nazanin. I kampen for sine egne liv og for kjærligheten ligger det også et annet aspekt.– Da vi valgte å stå frem som lesbiske var ikke det bare for vår egen del. Vi gjorde det også for alle de homofile i Iran som ikke har mulighet til å komme ut av skapet. Vi kjenner ikke til noen andre homofile i Iran som har vært så åpne som oss. Livene våre er blottlagt for alle nå, og vi trodde, med hånden på hjertet, at vi ville få beskyttelse i Norge, sier Nazanin.
Alltid på vakt
– Hver eneste gang vi beveger oss ute i offentligheten så er vi ekstra på vakt. Det føles ikke trygt, sier Mina og reiser seg for å vise med kroppen hvordan det føles.– Jeg titter meg over skulderen hele tiden og har alltid i bakhodet at det kan være noen som ønsker å skade meg. – Da vi kom til Norge og søkte om beskyttelse ble vi plassert på et transittmottak. Da fylte vi ut en egenerklæring og ble intervjuet av UDI med hjelp av en iransk tolk etter åtte måneder. Under intervjuet ble ingen av oss spurt om hvordan det var å leve som lesbisk i Iran, forteller Nazanin og tar et godt tak i Mina som på sin side legger til at norske myndigheter er på villspor.
Praksisendring i vente?
UDI har foreslått en praksisendring som innebærer at departementet i større grad vil legge vekt på homofile asylsøkeres rett til å leve fritt og åpent som homofil uten frykt for forfølgelse. – Norge har per i dag ikke noe klart regelverk i forhold til homoasyl. Det er det første som må på plass. Vi kom som lesbiske til landet, og vi kom med et håp om å få hjelp. Men vi fikk avslag. UDI hevder livene våre må være i fare for å kunne få opphold i landet. Og det kravet mener vi at vi oppfyller, sier Nazanin. Det er Justisdepartementet som skal vurdere om UDI skal gjennomføre den foreslåtte praksisendringen. – Forslaget går ut på å tilpasse UDIs praksis til en høyesterettsdom fra Storbritannia som fastslår at Flyktningkonvensjonen beskytter retten til å leve fritt og åpent som homofil uten frykt for forfølgelse, sier direktør i Utlendingsdirektoratet, Ida Børresen.
I tråd med utviklingen i Europa
Etter dagens praksis forventer man til en viss grad at søkere tilpasser seg sosiale og kulturelle normer i hjemlandet. Begrensningen i hvordan man kan oppføre seg i det offentlige rom har ikke nødvendigvis blitt ansett som forfølgelse. – Vi skal følge med på hvordan reglene og praksisen er i andre land vi sammenlikner oss med, og det er det vi har gjort nå. Vårt forslag er i tråd med utviklingen i flere andre land, blant annet Sverige og Storbritannia, sier Børresen. UDIs forslag betyr ikke at alle asylsøkere som sier at de er homofile vil få innvilget asyl. For å ha grunnlag for beskyttelse, må man ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Reaksjonene asylsøkeren kan vente seg å få i hjemlandet må derfor være alvorlige nok til å anses som forfølgelse. UDI må dessuten alltid vurdere om søkernes opplysninger er troverdige, og se på årsakene til at personen ikke lever åpent som homofil i hjemlandet.
Hjelp Mina og Nazanin
Paret strever videre i usikkerhet, og uten penger å leve av etter asylavslaget. Ønsker du å hjelpe dem til å føre rettssak og bidra til livsopphold kan du gjøre det ved å sette inn penger på kontonummer 1503.24.600035. Kontoen administreres av LLH Trøndelag. Du kan også gi din støtte ved å bli med i støttegruppa på Facebook:
Aksjon "Ikke send Mina og Nazanin tilbake til Iran!"
