På leting etter Spanias sjel

Hver søndag forteller Thomas Skaavik Blikk Netts lesere om sine opplevelser på reise i Europa i bobil. Denne uken er han i Granada for å finne spor etter den spanske homofile dikteren Federico Garcia Lorca. Jeg leter etter Spania, men finner det bare ikke. Jeg kjører fra den ene kystbyen til den andre på jakt etter det autentiske Spania, en stemning av flamenco, fiestas, tyrefekting, kastanjetter og paella. Men nei, alt som møter meg er grelle reklameskilt langs landeveien. McDonalds, Ikea, Lidl og den gjengen der. Riktignok en og annen tapasbar her, men det ekte Spania da? Hvor blir det av? Eller er det kanskje dette som er det ekte Spania i våre dager? Kysten blir bare mer og mer brunsvidd etter hvert som jeg legger milene bak meg, og folketetthetten av tyskerer og briter øker jo lenger sør jeg kommer. Alle er ute i samme ærend. Spille golf, fange solstråler og rølle rundt på stambarene sine. Jeg må være på feil sted. Det har skjedd mye i dette landet siden jeg ble født i en nordspansk by med navnet Gijon en junidag i 1962. Rett nok ble jeg ikke født, men kalvet til verden. Det var i hvert fall det nærmeste ordet mine foreldre kom til i ordboken da jeg var underveis. Og det har sikkert satt preg på personligheten min siden den gang. Så ha meg unnskyldt om jeg rauter litt her og der. Modige Lorca Nåvel, det var Franco-tider, falangistene rådet landet og det skulle ikke mange sprellene til før et tett system av angivere fikk deg bak lås og slå. Det skulle også en viss Federico Garcia Lorca få erfare. Federico ble født i nærheten av byen Granada 1898. En mellomstor by oppi fjellkjeden Sierra Nevada i delstaten Andalucia. Vokste opp som sønn av en velhavende bonde og utviklet tidlig sitt talent som avantgardist innen poesi og drama. Med sin intellektuelle kapasitet regnet han snart billedkunstnerer Salvador Dali og filmskaperen Louis Bunuel som sine nærmeste. Han la aldri skjul på sin legning i verken livsstil eller kunst. Og det skulle bli hans bane. Tidlig under den spanske borgerkrigen, nærmere bestemt 1936, ble han tatt til fange av falangistene, den nasjonalsosialistiske politiske bevegelsen ledet av Franco. Og uten rettergang ført ut på et jorde, beordret til å grave sin egen grav for deretter å bli skutt. Soldaten som skjøt ham skal i ettertid ha skrytt av at han fyrte av to ekstra skudd opp i baken for å markere sin avsky mot homoseksuelle individer. Historien, som er svært så myteomspunnet, gjør inntrykk på meg, og jeg bestemmer meg for å dra til Granada på jakt etter Federico Garcia Lorca. Granada, omkranset av noen gigantiske snødekte fjell som rager 3 400 meter over havet og med sterke arabiske og muslimske innslag som gjenspeiler seg i byggeskikk og kultur. Et av de betydligste minnene er La Alhambra. Et festningsverk på toppen av en åsside i utkanten av byen, kanskje noe av det vakreste arkitektoniske skapt av mennesker. Så rikt utsmykket, så ornamentalt, så forseggjort at det ikke er fritt for at jeg sender arbeiderne som skapte kunststykket mine tanker. Det må ha tatt noe enormt med tid, krefter og slit, og sikkert ikke så få piskeslag heller for å frembringe en anstendig bolig for sin konge. Spranget fra La Alhambra til hulene der sigøynerne bor den dag i dag og lever av forrykende flamenco-oppvisninger for turister som meg, illustrerer hvor mangfoldig denne byen er. Men det var Garcia jeg var på jakt etter, og jeg finner hans minne. En vakker park i sørenden av byen har fått hans navn. Jeg bruker timer på å tusle rundt i parken, besøke det lille museet tilegnet kunstneres liv, og tenke historien hans gjennom nok engang. Under Franco-regimet ble hans navn og verker bannlyst. Det var ikke lov til å trykke hans dikt eller oppføre hans teaterstykker. Han hadde aldri eksistert og skulle for all fremtid glemmes. Unnvikelse fra dette påbudet kunne få de alvorligste konsekvenser. Men i folket levde han. Mest på grunn av sin rike litteratur og kunst, men også fordi han tappert sto frem som homoseksuell og trosset et erkekonservativt samfunn. Utover 60- og 70-tallet ble det etter hvert nærmest et folkekrav å bringe ham frem i lyset igjen. Og i dag fremstår han som en av de største skikkelsene innen spansk kunst. Det slår meg hvor lett det er å glemme slike mennesker som banet veien før oss, og til og med måtte bøte med sine liv for det. Men forgjeves var det ikke. Litt nedstemt forlater jeg parken sammen med Hector. Du har sikkert hatt samme følelsen etter å ha besøkt graven til en kjær venn eller et familiemedlem. Det beveger oss. En blanding av sorg og glede. Men hadde Garcia kunne snakket til meg hadde han vel sagt «opp med huet gutt og finn på noe mer festlig og givende». Galante Pedro Vi kjører inn i byen. Egentlig bare for å surre rundt. Og surring blir det der jeg ender opp i gamlebyen La Albayzin. Jeg tror det sto noen skilter om forbud for lastebiler og bobiler og den slags om å kjøre inn i området, men i befippelsen fikk jeg det ikke helt med meg. Gatene blir bare trangere og trangere, og jeg begynner å innse at jeg kommer til å kile meg grundig fast. Mest på grunn av denne balkongen som henger ut over gata og så vidt sneier borti parabolantennen. Og lenger bort i gata ser det ikke stort bedre ut. Heller verre. Men så var det dette med at i nødens stund er hjelpen aldri langt unna. Der står han. Pedro. En spanjol i begynnelsen av 30-åra som kunne ha slått knock out på flere av oss med sitt sjarmerende vesen og utseende. Jeg gjør meg litt ekstra dum og Pedro hopper inn bak rattet og tar styringa. Hector er selvfølgelig ellevill og skal slikke vår nye kamerat i hele fleisen. Med et oppbud av glanende turister og en strålende fornøyd Hector tronende i passasjersetet får han så vidt lirket en forvillet bobil ut av labyrintene. Som takk inviterer jeg ham på en lokal kafe. Selvfølgelig får jeg en lang harang om hvor idiotisk jeg har vært, og det er vel ikke mer enn fortjent. Men snart skifter han gir og vil vite mer om hva jeg bedriver. Jeg forteller ham om ferden Europa rundt og jakten på Garcia Lorca. Det tar ikke mange minuttene før han siterer det ene diktet etter det andre. At det er på spansk spiller ingen rolle. Vakkert er det. Garcia var homoseksuell sier han kort og kontant. Hans liv og kunst lever videre i en og hver av oss her i Granada. Hva med deg selv Thomas. Er du også? Litt tatt på sengekanten, legger jeg kortene på bordet, og ser heller ingen grunn til ikke å gjøre det. «Flott!», sier han, og jeg øyner håp. «Men det er ikke jeg», sier han understrekende. «Finnes ikke og kommer aldri til å bli det.» Shit! Nedtur... «Men du», sier han, «ikke se så mørkt på det. Har du lyst på en mannlig hetero date på fredag? Jeg skal rocke deg byen rundt og vise deg hvor Garcia ville ha gått. Har massevis av venner, og jeg er sikker på at du kommer til å elske det.» Klart jeg slår til på tilbudet. Homo eller hetero. Spiller ingen rolle. Date har jeg i hvert fall. Ikke daglig kost for en farende fant som meg. Av en eller annen grunn, tror jeg denne Federico Garcia Lorca sitter et eller annet sted og smiler i skjegget sitt. Høyst levende er han i hvert fall i den granadiske bevisstheten, og hans ånd lever videre i folkesjelen. Jeg tror jeg er på vei til å finne mitt Spania. Har du lyst å sende Thomas en mail kan han nås på tskaalvik@mac.com