Paradeparat

Publisert

Det hender jeg får lyst til å gå i tog. Være en del av en stor samstemt masse som kjemper, risikerer, protesterer og roper etter rettferdighet. Som tror. Som ikke har noe valg. Og allerede den nærmest romantiserte innledningen avslører min situasjon. Jeg er en privilegert homo i Norge. Jeg MÅ ikke protestere og risikere. Jeg kan velge selv. Jeg kan dingle rundt og være et menneske med rettigheter og være akkurat passe selvopptatt. Jo, jeg går i tog av og til. I homoparaden. I tog mot hatvold. I 8. mars-tog... Og ja, jeg vet at jeg har en høyere risiko i å bli trakassert fordi jeg holder kjæresten min i hånden. Men jeg er, og har vært, en heldig satan, og stort sett får jeg være i boblen min. I den trygge følelse av å være ivaretatt slik at jeg kan engasjere meg når det passer meg. Jeg er bortskjemt, som de fleste andre.

Opp fra pariakasten

Grunnen til at jeg snakker om dette nå er at jeg for noen dager siden endelig somlet meg til å se filmen «Milk». Den som handler om politikeren og homoaktivisten Harvey Milk og hans kamp for å komme inn i San Franciscos byråd, som USAs første åpent homofile folkevalgte. Han ville forandre verden, kjempe for homofiles rettigheter og løfte sine medsøstre og brødre opp fra statusen som pariakaste. Ikke minst i et USA som på 70-tallet opplevde en bølge av konservative mørkemenn og kvinner som gikk inn for å reversere de få lovpunktene som beskyttet homoer mot diskriminering og trakassering. Og når disse kreftene vinner frem i filmen stiger sinnet og fellesskapet blant Castros homoer. De strømmer ut i gatene. Og de går. Som de går. De marsjerer som en vegg gjennom San Franciscos gater. Og jeg satt der, men klump i halsen og følte stolthet over noe jeg ikke engang var med på selv. Jeg følte stolthet og beundring for homobevegelsen som bevegelse. For vår historie av sterke kjempende mennesker. For motet så mange har måttet vise, og fremdeles viser. Av å, bare i vekt av å være homo, høre til vår familie. Jeg ble rett og slett litt høytidsstemt.

Står på spill

Og så begynte jeg å tenke på homoparaden under Skeive dager i fjor. Inntrykket jeg sto igjen med etter den var at den var kort og litt lunken. Jeg mistenker at det var en backlash etter å plutselig ha ekteskapsloven og juridiske rettigheter i boks. Jeg håper ikke den backlashen fortsetter. For det er en grunn til at vi går i den paraden. Både fordi mennesker som Harvey Milk har gjort at vi kan, men også for at det fortsatt står ting på spill. Det finnes mennesker i Norge som vil ta fra oss rettighetene våre. Selv om vi ikke lever i USA på 70-tallet eller i et av de mange landene og regimene hvor det fortsatt er et helvete å være homo, så finnes de også her. Det finnes mennesker som har så stor forakt for oss at de heller vil uttøve vold mot oss enn å forholde seg til oss. Et av de siste eksemplene på dette er historien til Lasse Wethal. Han fikk etterbarberingsvann helt over seg og ble tent på, bare fordi han var en sovende homo på nachspiel.

Kom!

Homoene i Castro måtte sloss med korrupt politi, mens vi i Norge har en parade som faktisk får politibeskyttelse. Det er en fremgang, men beskyttelse betyr likevel at det er behov for den. «Gå ut. Vær åpen. Vis Amerika at dere finnes. Vis verden at alle kjenner en av oss!» sa Harvey Milk. Jeg velger å gjenta ham. Homoer i Norge. I tillegg til at jeg håper dere er åpne og fornøyd i hverdagslivet, håper jeg at dere går i paradene i sommer! At dere gleder dere til det. At dere skjønner at det betyr noe. At dere er i gang med å planlegge. Lei flåte, tenk banner, tenk kostyme. Eller bare kom! For selv om jeg skulle ønske meg enda mer anarki, enda mer politikk, er det viktigste at du kommer. Om du så rir på et esel nedover Karl Johan. (Egentlig en god idé for lesbisk ammegruppe. Gravid dame på et esel myndig ledet av et kjærlig kvins...)

Dundrende representativ

Synlighet er politikk nok i seg selv. Også i 2010. Og mens vi er inne på det, ønsker jeg å komme alle de sure gnålerne i forkjøpet. De som kommer til å sitte anonymt på nett og snakke om «sirkus» og «fesjå» og «degenererende skrulling og hurra» som ødelegger for alle. Og dette har jeg sagt før, men jeg sier det igjen. Kan ikke alle dere sure «normalhomoer» holde smella og heller lage et belte på en halv kilometer i homoparaden. En dundrende normal og skjortekledd knyttneve mellom glitter, fjær og Thomastog! Dere kan være så representative at det lukter svidd! Alle skal med og alle får. Det ville Harvey Milk likt!

Powered by Labrador CMS