Pastor i Leipzig og porselen i Meissen

Thomas Skaalvik er på ett års rundreise i Europa med bobil og schäferen Hector som eneste reisefølge. Hver søndag skriver han reisebrev til Blikk Netts lesere. Denne uka har han besøkt Bachs kirke i Leipzig og sett hvordan kaffekoppene lages ved porselensfabrikken i Meissen. Boarding completed – arm slides, cross check and report! Jeg beveger meg opp og ned midtgangen i bobilen med knekk i håndleddet som en annen flyvert og dobbeltsjekker at alt er på plass, inkludert Hector som er en av disse utidige passasjerene som aldri kommer seg i setet. Å reise rundt i bobil er slett ingen dans på roser. Heller et spørsmål om dans med bestikk og glass som farer rundt dersom ikke hver eneste gjenstand i stål og stil er behørig sikret på sin plass. Hector har erfart det mange ganger, han. Litt turbulens i veidekket, så er sirkuset i gang. Med bøker, kalkulatorer og kaffekopper som skraller ned fra hyller og skap, smyger han seg derfor inn mellom forsetene. Helst mellom føttene mine med hodet på gasspedalen. Alltid like festlig når jeg hiver meg på bremsene og Hector på gasspedalen. Ruser godt i motoren da, og det er mer enn et under at det har gått bra så langt. Noen himmelfalne blikk fra medtrafikkanter her og der, men skitt au. Det får stå sin prøve. Vi taxer ut av Berlin. Ut på Autobahn, som minner om en rullebane, med kompassnålen mot Leipzig. Best å komme seg ut av syndens buler i Berlin og oppleve litt kultur. Bach, katedraler, operaer og storslåtte bastioner av noen byggverk fra en svunnen tid. Hmm, jeg gleder meg, og kjenner at de finkulturelle sidene av meg blomstrer. «MÅ på do - NÅ!» Vi kommer opp i godt marsjtempo og bobilen suser av sted med kometfart, synes nå jeg. Det synes tydeligvis ikke de tyske bilistene. Eiere av noen hissige insekter av biler dukker opp fra intet og hagler forbi som kuleregn. Vi legger oss pent og pyntlig i trailerfilen og tar følgene av at det er bobil vi kjører, og ikke Ferrari. Vi går inn for landing i Leipzig og klarer selvfølgelig å vikle oss inn i et edderkoppnett av rundkjøringer, omkjøringer og blindveier. Damestemmen i satelittnavigatoren sitter og beregner, kalkulerer og omkalkulerer. Hun høres sint ut og ber meg for n’te gang ta en usving og kjøre hit og dit. Jeg tar kvelertak på henne og struper henne hardt og intenst. Puh, deilig å få det kjerringskvalderet ut av verden. Hvor i bobilen hun er havnet er jeg ikke riktig sikker på, men jeg skal da få liv i dama etter hvert. Jeg kjører gate opp og ned, trafikk over alt, og det ser ut til at jeg har en lei tendens til å havne i feil fil og skape kaos i trafikken. Bedre blir det ikke når Hector begynner å skjelve som et aspeløv i stolen ved siden av meg, klynker som en forpint grisunge og skal opp i fanget mitt, mens jeg tar imot mobiltelefon, leser kart og girer samtidig. Hector må på do. Ikke etterpå. NÅ! Jeg prøver å berolige ham, trøste ham, og skjenne på ham. «Går ikke det nå, vet du, skatten min», sier jeg med en sånn dutte-dutte-stemme, mens jeg forbanner meg selv for å ha sunket så dypt å gi ham hermetikkmat fra Lidl til en latterlig penge. Det går galt, riktig galt. Og til noen sanseopplevelser jeg helst ikke vil beskrive ved et middagsbord, ser jeg skiltet Herzlig Wilkommen in Leipzig! Vel, vel, shit happens. Pastormøte i Bachs katedral Leipzig, ja … Storslått, historisk, kulturelt med kirker og operaer, trange smug og en herlig avslappende atmosfære. Bare å sette på noen andanter av Bach i hodet, så er stemningen perfekt. Jeg sykler langsomt rundt i byen og følger turistkartet sirlig fra sted til sted. Ikke mulig å få meg seg alt, så jeg velger meg ut St. Thomas-kirken – stedet der Bach hadde sitt virke og er begravet. Det bruser fra orgelet og lyset spiller gjennom vinduene, og de høye gotiske (eller er det nygotiske?) buegangenene setter en viss sakral følelse i meg, i mangel på andre gode adjektiver. Endelig litt sjelerenselse og opphøyd stemning, tenker jeg, mens jeg sitter på siste rad og tar det gigantiske rommet inn over meg. Mennesker fra alle nasjoner vandrer rundt og blir besjelet med den samme følelsen. Og midt oppi dette dukker selvfølgelig djevelen i meg opp igjen. For midt mellom dem alle står pastoren selv. Vanvittig kjekk, av typen «drop dead gorgeous». Slurp! Hormonverkstedet ett eller annet sted i kroppen setter selvfølgelig i gang, og tankespinnet går på høygir. Kanskje ikke noe sjakktrekk å begynne med sjekkegreier her, men jeg følger med på omvisningen han gir. Mest på ham. Og mon tro om ikke kirken i sin tid var et godt egnet sted for homser til å fordekke sine tilbøyeligheter i. Godt armert med høye kandelabere, krystall og Bibelen i hånd. Jeg følger så godt jeg kan med i årstall og begivenheter, om Bach og livet hans her, men glir raskt over til å fundere på hva den virkelig sannheten under den staselige prestekjolen er. Synd at dette ikke er en katolsk kirke med skriftestol og det hele. Hadde ikke vært meg imot å bekjenne noen synder akkurat nå. Om jeg hadde fått tilgivelse får bli en annen sak. 120 kanaler via satelitt Jeg redder meg på en eller annen måte ut av kirken og tilbake til bobilen. Klar for å sette meg inn i bruksanvisninger og duppeditter som fulgte med den nye satelitt-tv-anlegget jeg fikk installert i Berlin. Kostet noen lapper, men jeg har unnskyldt meg med at jeg må følge med på nyhetsfronten i verden. Kan jo ikke bare leve i min egen boble resten av turen, tenker jeg, mens jeg vrir og vender på denne hersens antennen i alle himmelretninger, klikker og skrur på knapper og leser manualen om hverandre. Skurrer som bare det, og jeg begynner å få noen bange anelser om at man må ha høyere teknisk utdannelse, kunne prosjektplanlegging til fingerspissene og ha en utenomjordisk innsikt i frekvenser, asimuter (ja, tenk jeg vet hva det er nå) og andre egenskaper. Og jo, visst pokker! Ut fra intet ramler det 120 kanaler inn på skjermen. Jeg måper henrykt og kjenner at barnet i meg, som Trollmannen i Berlin fortalte om, absolutt kiler og kribler. Jeg zapper fra den ene kanalen til den andre. Fram og tilbake, finjusterer og har det riktig så festlig. Setter meg godt til å rette for å nyte programmene, bare for å finne den ene spaghetti-kanalen etter den andre. Her er det italiensk karaoke, tv-shopping, tyske slagerkonkurranser og sannsigere i alle varianter. Og jeg som hadde håpet på Skavlan, Norge Rundt og oppdateringer fra valget. Vel, ikke for det – jeg er nå ikke riktig så sikker på om det spiller så stor rolle når det kommer til stykket. Blir vel mer eller mindre de samme greiene uansett. Men tv har jeg i hvert fall fått ombord. Litt tyggegummi for øyet trenger vi alle. Pengelens og sprengt Visa Jeg vandrer på Promenaden, Leipzigs store stolthet av en togstasjon. Og med rette. Minner faktisk mer om et langstrakt slott innebygd med et gedigent shoppingsenter og ankomsthall. Mennesker som er på vei overalt. Hit og dit. Nærmest en slags reisemaskin der blikk møtes for aldri å sees igjen. Men jeg har andre ting fore enn å kjenne på det pulserende livet. Det gjelder cash – kontanter. Utleggene for satelitt-tv har sprengt den ukentlige kredittrammen hos Visa sønder og sammen. Jeg beveger meg med særdeles målrettet blikk mot bankautomaten og stiller meg pent i kø for å få tryllet ut noen kontanter fra Gud i veggen. Med en laaang kø bak meg, prøver jeg det ene kredittkortet etter andre og kjenner utålmodigheten stige til himmelske høyder i køen bak meg. Feil pin-kode, konto overtrukket, ta kontakt med din bank og gud vet hva pengemaskinen ikke melder fra om. Den må være potte sur i dag, tenker jeg og prøver noen runder til. Kjenner at svetten begynner å piple og forteller den noen satans gloser jeg kan. Men ikke faen. Ikke en ussel euro engang. Jeg ringer nødtjenesten på kortet og blir satt over til min kundeveileder på en sånn vent ekstra lenge-linje for her skal vi teste tåmodigheten din til krampa tar deg. Og det gjør den jo. Omsider dukker det opp en dame med bergensdialekt og forteller meg utførlig og bestemt at her er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente i fire dager –arbeidsdager. Prøver meg på en sånn dårlig vits om at jeg slett ikke arbeider og kunne tenke meg å se gryna fortere enn svint i lommeboken min. Tror ikke hun helt fikk med seg at jeg fleipet og hører bare en ha en fortsatt god dag i den andre enden. Klikk. Reddet av Toro Jeg steamer mer eller mindre forbannet tilbake til bobilen og ser for meg hvordan jeg skal overleve de neste dagene uten kort og kontanter og forteller saklig og grundig til Hector at han nok må belage seg på enda en boks fra Lidl. Han ser ikke spesielt overivrig ut. Men mat må vi ha, sier jeg ettertrykkelig til ham. Jeg går løs på det nærmest uåpnete skapet med suppeposer fra Toro og hermetikk fra 1814 og den tid. Prøver å trylle fram en slags fiskesuppe med noen ananasbiter i. Døper den om til Tropisk Bergensk Lofotsuppe for liksom å gjøre den et hakk mer interessant. Funker ikke helt, men mat blir det. Og mens jeg rydder opp i de salige suppeposene og krydder utgått på dato ramler det faen rulle meg ut 250 euro og jeg tar meg fem minutter for å sende Toro noen takkens bønner for verdens beste supper. Noen euro rikere, slik føles det i hvert fall, drar vi videre. Fra børs og katedral i Leipzig i retning Dresden, et par timer unna. På mirakuløst vis kommer jeg meg ut av alle omveier, byggefelt og enveiskjøringer. Øynene vandrer på kartet igjen og med ett dukker navnet Meissen opp. Meissen, Meissen, tenker jeg. Noe kjent over det navnet. Og fra intet dukker porselenskopper, tallerkener og øsekar opp i hodet. Jo visst, Meissen har noe med porselen å gjøre, så jeg drar likeså godt dit for å finne mer ut av saken. Og ut av intet kommer jeg til byen Meissen. Ja med rette, for byen stiger ikke fram, den synker ned i en ravinedal, ned mot Elben. Borte er alle de storslåtte barokkbygningene i Leipzig. Tendensen går mot enklere bygg og mørtelfasader. Noe fresht pusset opp her og der, men med en utrolig og ekte sjarm. Gakkgakker som koser seg noe gruelig i sideelvene til Elben, brosteinsgater og et yrende folkeliv. Porselenets mysterium Jeg finner porsellensfabrikken Meissen. Grunnlagt i 1710 etter at en kar ved navn Bøtger med hjelp fra Alexander den sterke, hadde mikset feltspat og noen andre greier og funnet opp det europeiske porselenet. Sånn sett greit å vite neste gang man blir spurt om det i Trivial Pursuit (og det blir lenge til for min del, etter flere sviende nederlag i kategorien sport). På omvisningen havner jeg i en gjeng danske pensjonister godt anført av en langt yngre og myndig dame som behandler flokken som om det var en gjeng fra Blåbærtua Barnehage. Og det er vel heller ikke så langt fra sannheten, for det ser ut til at både rullatorer og noen av forsamlingens litt mer demensrammete individer har kommet på avveie og forsinker rundturen kraftig. Begeistret blir jeg innviet i porselenets mysterium, fra rom til rom blir vi ført gjennom hele prosessen med dertilhørende musikk av Bach. Mine øyne blir tallerkenstore når vi kommer til rommet der selve keramikken dreises til kopper og kar. Smukkasen som sitter bak dreiebenken tar en diger klatt leire, dypper hendene sensuelt i godt lunkent vann og snurrer til. Og opp som fugl Føniks ut av aske, tryllet fram av mesteren selv, stiger noen digre falloser som kunne tatt pusten fra noen og hver, og det gjør den. Det går et henrykt gisp gjennom den kvinnelige delen av forsamlingen, og jeg er vel nære på selv. Men akk, intet varer evig, og snart er den staselige figuren omdannet til et jævla pottekar. Men åkke som, jeg får respekt for håndverket som nedlegges her og kommer aldri mer til å si et stygt ord om slike nipsliknende, romantiske kjærlighetspar i porselen med englevinger og rosebånd. Henrykt og inspirert rykker jeg fremst i køen for å komme først til utsalgs-shop’en ved utgangen for nettopp å sikre meg et klenodium fra Meissen. Men takket være cash og kredittmangel forblir handlekurven tom. Kun 514 euro for en kaffekopp setter en effektiv stopper for den moroa. Og når jeg tenker meg om så hadde vel redselen for å knuse koppen overdøvet kaffesmaken uansett. På tide å lande litt, tenker jeg på vei ut av Meissen og funderer med skrekk og gru på hva bøhmisk krystall kommer til å gjøre med meg når jeg kommer til Praha. Hilsen Thomas Hvis du vil skrive til Thomas, send en e-post til: tskaalvik@mac.com