Åpent brev til Per Miljeteig

«Per Miljeteig og HivNorge ønsker å stanse en offentlig debatt om HivNorge», skriver anonym hivpositiv. I et brev på Blikk Nett inviterer styreleder i HivNorge, Per Miljeteig, forfatteren av «Døden ved min side», «John Galt», og meg til private samtaler med daglig ledelse (sekretariatet) og eventuelt styret i HivNorge. Innlegget mitt på Blikk Nett 6. november er del av en offentlig debatt, som svar på et innlegg Per Miljeteig undertegnet med Erling Melsom, Arne Grønningsæter, Adam Donaldson Powell, Kirsten Frigstad og Geir Audun Andersen, både på Blikk Nett (9. oktober) og i Blikks papirutgave for november. I svaret mitt kritiseres de seks blant annet for å ville legge lokk på en helt nødvendig debatt ved å forsøke å gjøre de fleste hivpositive – alle oss som er anonyme – helt betydningsløse og uten noen verdi som forfattere, debattanter og kilder. «John Galts» bok dreier seg om kjernespørsmål som er av største betydning for den delen av norsk offentlighet som er opptatt av og som berøres av hiv. Debatten i kjølvannet av den dreier seg om forebygging mot hiv, spesielt blant MSM, om ivaretakelse av og respekt for hivpositive og om behovet for en egen organisasjon av og for hivpositive. Den dreier seg også om historiske erfaringer gjennom mer enn 20 år, som John Galt i stor grad har omtalt i sin bok. Selv har jeg altså stilt fire spørsmål som burde gi et godt utgangspunkt for Miljeteig og hans fem medunderskrivere til å forklare sitt eget ståsted på viktige områder.Det er derfor med en viss undering jeg registrerer at Miljeteig nå ønsker at denne debatten – som han altså selv har startet – ikke lenger skal føres i det offentlige rom, men i stedet på HivNorges kontor. Det er mulig jeg har oversett noe helt vesentlig, men jeg ville trodd at en styreleder i HivNorge med den største glede deltok i en offentlig debatt om kjernespørsmål for både dem som vil bremse hivutviklingen og for oss som er rammet av den.Miljeteig begrunner sin manglende debattlyst med at «det er umulig å ha en god diskusjon i full offentlighet når de vi diskuterer med velger å dekke seg bak anonymitet». Det er jo i sannhet en underlig «invitasjon» til kontakt som sendes når en samtidig polemiserer mot det faktum at hivpositive velger å være anonyme. Det virker på meg som om Miljeteig ikke helt forstår mange hivpositives behov for anonymitet. Det er pussig at styrelederen i hva som hevder å være «vår» interesseorganisasjon ser anonymitet som et slags mistenkelig forsøk på å «dekke seg» når vi hivpositive deltar i en offentlig debatt. Kanskje noen av HivNorges egne anonyme styremedlemmer kan forklare Miljeteig hva han åpenbart har så vanskelig for å forstå?Det er også lite troverdig når Miljeteig skriver at vår anonymitet umuliggjør hva han kaller en god debatt. Det er ytterst lite mening å finne i dette. Miljeteig og hans fem medunderskrivere har full frihet til å svare på innholdet i innleggene fra John Galt og meg, dersom de føler de har argumenter som tåler offentlighetens lys. Ingenting hindrer dem, og så absolutt ikke alle vi hivpositive som over en årrekke i mange fora har vist at vi ønsker en åpen debatt om disse viktige spørsmålene.Miljeteig påstår også at han inviterer «John Galt» og meg for å utvikle HivNorge og gjøre den til en bedre organisasjon for hivpositive. Er dette troverdig når han i sitt opprinnelige innlegg valgte å sette sitt navn sammen med de menneskene som sto for nedleggelsen av Pluss, ledere som Pluss-LMA i sin årsrapport for 2002 selv sier forlot organisasjonen i økonomisk rot og strid? Ville Miljeteig valgt disse som sine medforfattere dersom hans anliggende er å debattere ut fra historiske erfaringer hvordan vi kan få en bedre organisasjon for hivpositive? Jeg tror de fleste er i stand til å tenke selv.Som hivpositiv forholder jeg meg hele tiden til «profesjonelle» hivnegative i min klientrolle som pasient med en alvorlig diagnose. Jeg er deres klient på mitt lokale legekontor og hos min spesialist på sykehuset. Mange av oss er også klienter overfor hivnegative terapauter og på trygdekontoret. Mitt og andre hivpositives behov er ikke enda flere steder der vi som klienter skal forholde oss til enda flere hivnegative. Men det er hva Miljeteig i realiteten tilbyr meg og andre hivpositive. Kjernen i mye av hva vi her diskuterer er det faktum at HivNorge ikke er en organisasjon av og for hivpositive. HivNorges daglige ledelse, sekretariatet, er i all hovedsak hivnegative profesjonsansatte som arbeider med hivpositive som sine klienter. HivNorges styre består heller ikke av hivpositive, slik Pluss i sin tid gjorde. HivNorge har derimot vedtektsfestet at halvparten av styret er representanter for liknende organisasjoner som i sin tid utgjorde LMA.Jeg og andre hivpositive samarbeider mer enn gjerne med både organisasjoner og hivnegative som ønsker å bedre situasjonen for hivpositive og å redusere smitte. Vi trenger mer og bedre samarbeid her, og på langt flere felt enn i dag. Men dette er samarbeid som kun kan utvikles når hivpositive gjennom demokratiske debatter og flertallsvedtak i sin egen brukerorganisasjon beslutter hvilke mål vi enes om og hvordan vi vil nå dem. Som hivpositive er vi i dag ikke herre i eget hus på årsmøtene og i de styrende organer i HivNorge, men deler begge deler med LMAs tidligere medlemsorganisasjoner. Hvilke hivpositive vil vel være medlem av og kan oppfatte dette som sin egen «interesseorganisasjon»?Derfor har også hivpositive flyktet fra HivNorge etter sammenslåingen i 1999. Ifølge HivNorges egne tall var kun 250 medlemmer i 2006 (under 10 % av alle hivpositive i live) og neppe særlig flere i dag, trass kraftig vekst i hivtallene. Hvorfor? Fordi HivNorge ikke gir noe svar på våre behov. Vi har behov for «empowerment». Vi ønsker endring, å styrkes som enkeltindivider og gruppe. «Empowerment» er ikke et ord for festtaler på internasjonale konferanser, mens realiteten er nedlatende holdninger, slik Miljeteig og hans likesinnede avslører. «Empowerment» dreier seg om det helt hverdagslige, men likevel om våre viktigste behov: Vi ønsker å styrke oss i et fellesskap med andre hivpositive. Mitt behov er ikke å møte Miljeteig og hivnegative profesjonsansatte i HivNorge, men å møte andre hivpositive i et trygt miljø og sammen med dem ta de små skrittene som gir oss mer selvinnsikt, større selvtillit og etter hvert mer åpenhet. I sum vil dette skape flere åpne hivpositive. Tiden etter nedleggelsen av Pluss har reversert alt dette. Vi har blitt færre åpne hivpositive, samtidig som det har skjedd en voldsom økning i antall av oss som er smittet med hiv.Miljeteigs «invitasjon» er derfor hverken en invitasjon til et trygt miljø, et ønske om et HivNorge som endres til en organisasjon av og for hivpositive, eller et ønske om å støtte meg og andre til mer åpenhet. Per Miljeteig, hans fem medunderskrivere og HivNorge ønsker kun å stanse en offentlig debatt om HivNorge.Følg debatten: – Aschehoug forsømmer sitt profesjonelle ansvar – Patetisk kritikk fra HivNorge Ingenting å lære av gamle feil? Kjære anonym hivpositiv! Invitasjon til hivsamtale?