Åpningsgalla med Guillou og Lill-Babs

Publisert

Onsdag kveld var det innvielsesgalla for Stockholm Pride. Tusenvis av festiverende homoer hadde kommet for å bivåne et show som inneholdt alt fra country og slägerkjendiser som Lill-Babs og en talende Jan Guillou. Sistnevnte har vært så omdiskutert som åpningstaler at han nærmest hadde ventet protestaksjoner. Men det kom ingen aksjon. Bare jubel. Det er til Aftonbladet Guillo forteller at han var litt nervøs for at det skulle komme noe ulekkert seilende opp på scenen. – Men jag såg inga attackflator med bajspåsar i händerna, sier han. Guillo var, sammen med journalisten Amelia Adamo, offisiell åpningstaler. I forkant har kjente svenske homoer protestert vilt mot Pride-komiteens valg. Forfatter Unni Drouge skrev debattartikkel i ekspressen, hvor hun kalte Guillou for fullstendig uegnet og henviste til den «machokulturen han representerer». Forfatter Mian Lodalen påpekte at Guillo «aldri har kjempet for homoers rettigheter», mens fotograf Elisabeth Ohlson uttalte at ikke hun heller forsto valget, på bakgrunn av at «Guillo har flere ganger uttalt seg direkte nedlatende om homoer». Om dette sier Guillou til Aftonbladet i etterkant. – Jag har inte brytt mig om debatten. Halvkändisar och misslyckade författare försöker ofta använda mig som trampolin för att få synas. Och folk vet att de får in en stor debattartikel i Expressen om de kallar mig antingen homofob, antisemit eller sinnessjuk. Jag är van. Under talen sin i Pride Park fortalte Guillou at første gang han møtte en homo, var han 23 og skeptisk. – På den tiden hadde jeg bare hørt «bøg» som skjellord, og hadde et fjernt forhold til hva det egentlig var for noe. Da jeg plutselig møtte en som var like gammel som meg, ble jeg svært overrasket over at det rett og slett gikk an. At han var en slik. – Kampen fortsetter Med bakgrunn i denne historien, la Guillou fram et av sine hovedpoenger. – Å kjempe mot tanken om «oss mot de andre», er kanskje den viktigste politiske kampen i vår tid. Da snakker jeg om intoleranse på bakgrunn av hudfarge, religion, kjønn og, for dere, seksualitet. Denne kampen må alle som er kjenne på kroppen 51 av årets 52 uker. Men nå er det den 52 uken. Nå er det tid for fest. Nå er det tid for å feire alt som er godt og som man har oppnådd. Tid for å le og peke nese av homofober og intollerante mennesker. Men neste uke er man tilbake igjen. Neste uker er en vanlig uke og kampen fortsetter, sa Guillou. Et annet av Guillous poenger var at det er lenge siden «bøg» var et straffbart skjellsord. – Ingen rettinstans ville i det hele tatt vurdert å ta opp en sak der en person var fornærmet over å bli kalt «bøg». Det sier noe om at vi har kommet ihvertfatt et lite stykke på vei. Et annet ord som derimot har vokst seg til et potent skjellsord er homofob. Homofoben har tatt bøgens plass som styggedom. Og det er faktisk ganske morsomt. Vi kan le av det nå, i den femtiandre uken av året. Men homofoben er ikke så morsom de femtien andre. For der bøgen er noe positivt er homofoben ond, intollerant og diskriminerende. Når man tenker på hva det ordet inneholder er det faktisk noe av det verste man kan kalle et medmenneske. Etter Guillous tale fremførte den svenske Eurovisionkjendisen. Shirley Clamp noen låter før det var tid for kveldens høydepunkt, Lill-Babs. Hun suste inn som et blendende hvitt stjerneskudd og jubelen sto langt opp i det grå lavtrykket som hang over Pride Park. – Dere er vel for unge til å kunne synge med på sangene mine? spøkte Lill Babs. Hun tok svært feil. Gjennom den ene slageren etter den andre fulgte publikum med i svingene. Eeni vweeni polkadott bikini, Leva livet, Carl-Johan, Grøna glade sommeren.... alle huiet med av full hals. Lill-Babs snakket om sorg, om et tidspunkt der hun fikk satt ord på dårlig selvtillit og selvbilde, og hva det betydde for henne. – Da jeg kom ut av den prosessen visste jeg at ingen får tråkke på meg! Ingen får tråkke på deg, slo hun fast og pekte ut mot et jublende publikum.

Powered by Labrador CMS