Mohyeldeen Mohammad som symptom

Publisert

«Det når en grense når drap av homofile støttes og ytres i det offentlige rom», skriver Lisa Dillan. Det når en grense når drap av homofile støttes og ytres i det offentlige rom. Denne saken har allikevel mange aspekter ved seg, og det er på tide med en skikkelig diskurs rundt menneskerettighetene ikke bare i en norsk kontekst. Menneskerettighetene og FN er et sammensurium av ulike konvensjoner og tillegg som går på tvers av hverandre. Skal man kunne forbigå at alle mennesker er født frie, like i rettigheter og verdighet i kraft av religiøse tekster, eller skal man omsider få lov å si at retten til verdighet, liv og overlevelse må få gå foran religionsfriheten?   Dette er den samme debatten vi har hatt med kirken, men med langt alvorligere fortegn. Jeg er temmelig lei av at jeg skal måtte akseptere offentlige ytringer og holdninger som dette i lys av religion, mens religiøse på sin side skal få lov å hevde sin rett til å steine homofile til døde i kraft av konvensjoner i menneskerettighetene. I det offentlig rom skal vi alle ferdes og møtes på tvers av hudfarge, kjønn, etnisitet, legning, som religiøse og som ateister. Da får man bidra med noe mer konstruktivt enn steining. Mohammads og Bhattis uttalelser er det sprengkraft i, selv om ingen av dem på noen måte har en posisjon å snakke ut i fra. Uttalelsene er ved siden av å være direkte truende, i seg selv med på å polarisere samfunnsdebatten, og de gir FrP gratisbillett til regjeringsmakt. Det vi trenger nå er en sann og ærlig debatt – og nyansering. Det blir en prøvelse fremover å unngå at folk i begge ender av tunnelen går i sort hvitt i stedet for å se nyanser. Dette er ved siden av homospørsmålet på liv og død, et ansvar også de muslimske ledere i Norge må ta på alvor. De må komme på banen i debatten. Gjør de ikke det, etterlates dette tyste tomrommet etter dem til ekstremer på begge sider. Det er ingen tjent med. Denne debatten har ligget og ulmet alt for lenge. Kim Friele har nok en gang våget det nødvendige. Temaet er uunngåelig, nødvendig - og svært sårbart. Det handler om en skillevei i norsk politikk og retning fremover, og vi kan ikke sitte med hendene i fanget og overlate denne debatten til mediasirkuset, rasister og religiøse ekstremister. Vil man ha en positiv utvikling, må man bidra med noe konstruktivt, ikke bare anmelde alle som tråkker på en og fortsette som før. Vi må kort og godt skape møtepunkter som i det minste søker løsninger. Politikerne snakker om integrering. Jeg finner det mer interessant å snakke om inkludering, respekt, toleranse og vilje til kommunikasjon – fra alles side. Og der inngår ikke steining av homofile, men heller ikke FrPs selvgode norsk-apartheid, eller Nina Karin Monsen og hennes selvopptatte privilegiekamp for seg og sin rett til å holde andre mennesker utenfor. Hvor ble det av den menneskerettslige holdningen i det rettferdige annerledeslandet Norge? I 1948 la så godt som alle verdens land dette som premiss for den globale samordningen via menneskerettserklæringen: Alle mennesker er født frie, like i rettigheter og verdighet. Vi skal oppføre oss mot hverandre med samvittighet og i brorskapets ånd, som det het da det kun var menn som gjaldt. Det kalles å møtes – er det så vanskelig? De fleste verdensreligioner har også dette budskapet innbakt i seg i nestekjærlighetens navn, – så hvorfor snakker alle da om retten til å ekskludere og drepe, heller enn å elske sin neste? Noe må det jo være.

Pølse og potetstappe

Jeg jobber med en musikksjanger hvor det improviserte står sentralt. Målet i en musikkform som dette er å søke forandring og utvikling, der forandring og utvikling kreves. Og hva er det som krever denne stadige forandringen? Jo, det er hver gang man oppdager at man ikke lenger er til stede i den reelle musikalske situasjonen og dermed mister kontakten med det som faktisk spilles heller enn det som ble spilt i går, det er hver gang komfortsonen tar overhånd og låten føles som å spise pølse og potetstappe for 1000 gang. Det eneste som er hundre prosent sikkert i en improvisert kontekst, er at om du ikke følger med på det reelle innholdet som oppstår der og da,– så havner du i grøften før eller siden. I dag snakker alle om opplevelseskvalitet. Folk hopper i strikk som aldri før, men er redde for kebab og en turban. Komfortsoner og repetisjon er i improvisasjon det samme som stagnasjon. Dette er også den faktor som gjør at forhold og samliv sprekker etter en tid. Dette er den faktor som skaper tomhet og depresjon om den får virke for lenge. Opplevelseskvalitet og utvikling krever årvåkenhet og utfordringer. Dette er de faktorer som gjør at sansene våkner, og spiller seg ut. Vi vil helst oppleve, men prioriterer ikke å gjøre den innsats som kreves for å være levende: utfordring, utvikling, bevegelse, liv og inspirasjon, kontra det å sitte i sofaen og se på ingenting, oppleve ingenting.

What you think you need is what you are called to give

Rasisme, homohat, ekskludering i kraft av religion eller kjønn er for meg det samme. Vi sloss mot de samme mekanismene: komfortsoner, redsel for det nye og ukjente, og mennesker som mener seg berettiget en større plass og større privilegier enn andre. I en gruppe som skal fungere i en improvisert kontekst, møter man redsel ved å bidra til et sosialt klima preget av inkludering, fravær av avvisning, og hvor det som er annerledes og nytt ansees som et bidrag heller enn en trussel. Og resultatet er forbløffende: i stedet for å miste seg selv, opplever de fleste i denne konteksten at de heller fant noe nytt som var mer dem, enn det de trodde de var. Samspillet blir konstruktivt. Det er bare en ting som er sikkert: verden endrer seg. Den globale forflyttningen er her, enten vi liker det eller ikke. Og nå er det på tide at folk i dette landet våkner opp og jobber mot samme mål: se på hva vi har, og gjøre det beste for helheten – og dermed også oss selv. «What you think you need, is what you are called to give» (C. Spezzano, psykoanalytiker). Så enkelt og naivt at det gjør vondt å se på alle som krever sin rett i form av både steining og inngrodde privilegier man mener man er berettiget bare fordi man er norsk og hvit. Å skape avstand gjør det lett å ekskludere. Og har man først ekskludert, sier historien meg at det ikke går så lang tid før den ekskluderte får behov for å gjøre opprør mot de strukturer som ekskluderer. Der tror jeg vi står nå. Velkommen til Aksjon Møtepunkt – du kan selv velge om du vil være med, eller sitte i sofaen å spise pølse og potetstappe. Eller kan du? Lisa Dillan

Powered by Labrador CMS