Norske ambassader på banen

Publisert

For første gang i historien skal norske diplomater rapportere om overgrep mot lhbt-personer.– Vår jobb er å bidra til at land iverksetter sine forpliktelser på menneskerettighetsfeltet, sier Cathrine Halsaa i Utenriksdepartementet. Utenriksdepartementet (UD) har sendt ut en veiledning til ambassadene som skal hjelpe dem med dette arbeidet. UD har jobbet tett med fire pilotland, Kenya, Uganda, Nicaragua og Nepal, og sammen har de utarbeidet en veiledning for å systematisere og styrke utenriksstasjonenes arbeid med lhbt-personer. – Vår jobb er å bidra til at land iverksetter sine forpliktelser på menneskerettighetsfeltet. Menneskerettighetene gjelder for alle uavhengig av kjønn, sosial og etnisk bakgrunn, religion eller seksuell orientering, sier Cathrine Halsaa, seniorrådgiver i seksjon for menneskerettigheter og demokrati i Utenriksdepartementet. Bakgrunnen for veiledningen er et brev UD sendte til 109 utenriksstasjoner i juni 2009. Der ble diplomatene bedt om å overvåke situasjonen for lhbt-personer. – Mange ambassader har ikke visst hvordan de konkret skal jobbe med dette. Før kom det ofte samlede innrapporteringer etter oppstyr rundt parader og slikt. Nå opplever vi å få gode tilbakemeldinger som sier oss mer om hvordan lhbt-personer blir behandlet sett fra et menneskerettighetsperspektiv, forklarer Halsaa. Synlighet og støtte I veiledningen understrekes det at likestilling og ikke-diskriminering av lhbt-personer er en prioritert sak for Norge, og ambassadene oppfordres til å skaffe seg oversikt over lhbt-organisasjoner og også vurdere økonomisk støtte til dem. Både i Nepal og Kenya bidrar UD, Norad og LLH med økonomisk støtte til ulike tiltak. I Kenya har LLH med norsk støtte et godt samarbeid med homoorganisasjonen GALCK, og i Nepal med Blue Diamond Society. Norske ambassader har jevnlig kontakt med disse organisasjonene. – UD har et samarbeidsprosjekt med LLH som fokuserer på rettighetsarbeid for lhbt i sør. Der har LLH opparbeidet seg et godt kontaktnett med organisasjoner som gjør et modig rettighetsarbeid, sier Halsaa. I veiledningen fra UD heter det at utenriksstasjonene bør vise synlighet og støtte i offentlige spørsmål, og også selv ta til orde for å få lhbt-befolkningens rettigheter på dagsordenen. – Å vise offentlig støtte er viktig. I Nicaragua har ambassaden holdt åpningsinnlegg på en konferanse arrangert av lhbt-miljøet, Internasjonal støtte kan forhåpentligvis bidra til å beskytte utsatte lhbt-aktivister, sier Halsaa. Utfordrende i Afrika I noen land, særlig afrikanske, opplever norske ambassader at det er spesielt utfordrende å arbeide for lhbt-personer. – Flere afrikanske land ser på homofili som en vestlig oppfinnelse. Myndighetene er ofte av den oppfatning at homofili ikke er naturlig afrikansk, og mange i samfunnet generelt påstår at ambassadene presser homofili på deres samfunn, sier Halsaa. Hun trekker frem Uganda som et eksempel der innrapportering har vært utfordrende. – Der blir lhbt-arbeid sett på som en vestlig drevet agenda. Det gjør det vanskelig for oss å støtte arbeidet der. Dette er en viktig problemstilling som vi må finne en løsning på, sier Halsaa som likevel er optimistisk med tanke på fremtidig rapportering. – Lhbt-personers rettigheter er viktig for oss og vi gjør det vi kan for å følge dem. Vi har fått gode tilbakemeldinger fra ambassadene som føler at de er i bedre stand til å rapportere om lhbt-situasjonen etter at veiledningen kom, sier Halsaa til Blikk Nett.

Powered by Labrador CMS