Skeiv Ungdom og Queerfeminisme

Publisert

«Deler av Skeiv Ungdom (SkU) ønsker videre queering av organisasjonen, og det er bra. Jeg er enig i at kjønnskvotering i SkU ikke hører hjemme om man vil se bort fra kjønn.» Les queeraktivist Caro S. Kirseboms innlegg i debatten om Skeiv Ungdom. Overvekt av utovertisser i styrene må SkU diskutere, analysere eventuelle konsekvenser av, og jobbe videre med. Stian Antonsen redegjør fint for denne problemstillingen i sitt innlegg tidligere i dag. Det skal jeg la ligge her. Videre skrev Antonsen om det viktigste i hele SkU debatten, nemlig at det er kjønnsoverskridelser som diskrimineres, både i skolen og ellers, direkte og indirekte. Dere som tror at dere kan bekjempe homofobi uten å kritisere kjønnsnormene (inkl. homonormene!) tar like feil som LLH. Jeg ønsker å klare opp i noe som Antonsen ikke nærmet seg, som synes prege debatten fra starten: SkU og feminisme. Jeg ser fornøyd at alle SkU-innleggene står samlet mot Øyans innlegg 6. september hvor han blant annet sier at: «Uten homokamp vil vi heller aldri vinne kampen for seksuelt mangfold.» SkU er stadig mer ute etter noe annet enn LLHs homopolitikk. Homo/hetero-språkbruk er det som hindrer folk i å se det reelle mangfoldet som finnes. SkU vil bort fra LLH-politikk som sementerer illusjoner om minoriteter og behov; en kategoribruk og tokjønnsinndeling som kun opprettholder homofobi og heteronormativitet. Forslaget til ny SkU-plattform handler om destabilisering av heterokjønnsforestillingene, løsning av kroppstilknytninger og å bryte opp seksualitetskategoriene. Alle de fire debattantene son har hatt innlegg på Blikk Nett vil ha mer queerinformert SkU-politikk for fremtiden, men er tilsynelatende uenige om hva dette innebærer. Uansett, det taes smarte og tapre skritt bort fra LLH, som i sin tur helt mangler denne queerfeministiske forståelsen. Det fører oss altså til feminisme. Jeg støtter fullt ut Ranveig Knutsens flotte innspill om kjønn, makt, monstre og feminisme som verktøy. Bremnes og Abrahamsen svarer at de forstår feminismen som forløper, men at «SkU skilte seg fra dette fordi vi synes feminismen er feil». Dette er både uopplyst og respektløst å si fra et kjønnskritisk standpunkt. Det er ikke sånn at kritikk av heteronormen kom etter feminismen. Kritikk av heteronormen eksisterer i en queerfeministisk kontekst, ikke bare historisk, men i dag. Å forsøke skille queer fra feminisme, er ikke bare historieløst, som Knutsen sier, men også helt umulig. Bremnes og Abrahamsen skriver videre at «SkU innså hvor inderlig galt det var å basere sin kamp på hvilke kjønn, legning eller identitet de vi kjemper for har». Det råder klart uenighet om hva SkU har innsett, og videre om hva denne innsikten betyr i forhold til «feminismefokus». Mange medlemmer virker uinteressert i normkritikk, og flere støtter homopolitikk. Bremnes og Abrahamsen tror at en «skeivere» ungdomsorganisasjon innebærer å ta avstand fra feminisme, mens Knutsen og andre føler at en «skeivere» SkU forsøker å ta opp i seg dekonstruksjon av makt, språkkritikk og andre feministiske verktøy. Inntrykket er ikke at SkU (som helhet) har innsett noen felles forståelse verken med hensyn til kategorier eller til feminisme. SkU fungerer ikke utenfor to kjønn, bare på grunn av mangfoldsparagrafen. Mange forstår seg selv som bier, homser og lesber, og vil ha rettigheter på grunnlag av denne forståelsen. Flere som ikke føler seg som «sitt tildelte kjønn» tror de må være «det motsatte». SkU snakker fremdeles om «skeive folk» i klasserommene, ikke om kjønn og seksualitet generelt. Det er separatistisk. At de fleste i SkU som bruker ordet skeiv, bruker det som en kategorisk fellesbetegnelse for ikke-hetero, viser også hvor begrenset språknormoppløsningen faktisk har vært. Den antikategoriske intensjonen til SkU har bare fungert i noen grad. Her er det mye frigjøring å fokusere på, og mye fantastisk potensial! Noen har innvendt om feminisme at det er et utdatert ord for antinormativ seksualitetspolitikk. Det innebærer ordet feminin, og kan rent semantisk høres ut som kvinnepolitikk. Er det dette noen av dere sliter med å svelge? Alle kropper diskrimineres av kjønning, og queerfeminisme handler vel så mye om de trange, maskuline kjønnsrollene som kun utovertisser blir forventet å fylle. Og om intersexvariasjoner og transvariasjoner, interseksjoner og mye annet. Forestillingene om «kvinner» er kun en del av kjønnsregimet queerfeminisme eksponerer. Queerfeminismen er ikke en «kamp for» (verken kvinner eller homoer) men en «kritikk av» (samfunn og språk). Dette utgjør stor forskjell som jeg skulle ønske alle i SkU kunne innse. Mange feminister er heteronormative kjønnsessensialister, men ikke forkast all feminisme av den grunn. Samfunnskritikk gjennom begrepet heteronormativitet har vært sentralt i queerfeminisme siden ca 1990, inspirert av blant annet «lesbisk feminisme» lenge før det. Å si som Bremnes og Abrahamsen at det er «heteronormativt å gå tilbake til feminisme», er rett og slett feilaktig. Å bruke ordet heteronormativ i det hele tatt (som Bremnes og Abrahamsen stadig gjør), tilhører altså en viss postmoderne gren av feminismen. Alle tar et feministisk standpunkt når de kritiserer heteronormativitet, og nettopp dette betyr et stort politisk potensial - også for SkU som kjemper for likeverd i kjønns- og seksualitetsmangfoldet. Queerfeminisme kritiserer all kjønnsrelatert undertrykkelse. Også såkalt direkte kvinneundertrykkelse. Men i denne sammenheng betyr det ikke minst forventinger om hva kjønn og seksualitet «er» i samfunnet, før og nå. Homofobi, transfobi, heteronormativitet og homonormativitet er, som Antonsen skriver, diskriminering av kjønnsoverskridelser. Derfor må queerinspirert, anti-fobisk og mangfoldspolitisk arbeid i SkU handle om kjønnsrelatert undertrykkelse. Altså: feminisme. Forresten burde solidaritet med kvinnekampen være selvfølgelig for SkU. Å kalle denne «diskriminerende» er selvrettferdig og lite produktivt. Det finnes statistiske og reelt opplevde «kvinneproblemer», uansett om vi forstår så inderlig godt at disse i bunnen er basert på normative forestillinger om kjønn. Teoriene utgjør deler av queerfeminisme. Blitzere under fanen Gender Anarchy er også queerfeministiske. Min forskning på konstruksjon av normative kjønnsforståelser gjennom lærerutdanningen er queerfeminisme, likeså når noen utfordrer seksualitetsnormative forestillinger i sine familier eller omgivelser. Alt handler om kritiske forståelser og eksponering av kjønn, som uttrykk, system, språk, seksualiteter og makt. Vi vil alle (bortsett fra LLH) motarbeide tradisjonell kjønnsinndeling i SkU og i samfunnet. Jeg identifiserer meg ikke gjennom kjønn og misliker tokjønnsfokuset mer enn de fleste. Løsningen er ikke å si nei til mer feminismefokus i politikk og skolering. Det er der våre heteronormkritiske tanker har sitt opphav, og det er der våre mest velutviklede og verdifulle personlige og SkU-politiske verktøy finnes! Caro S. Kirsebom, gueeraktivist