Vår nye homominister

– Det er en utfordring for homobevegelsen å holde fast ved retten til å være annerledes, sier likestillingsminister Audun Lysbakken til Blikk Nett. – Du er mann og heterofil. Hva tenker du om tittelen «homominister»?– Jeg er også en heterofil mann som snart skal gifte seg, og som er veldig stolt over at jeg skal få lov til å gifte meg under den samme ekteskapsloven som homofile. Det er en stor ting for meg personlig å få bruke en lov som endelig er lik for alle. – Den er ikke helt lik for alle. I den nye ekteskapsloven regnes lesbisk samboer/ektefelle som juridisk forelder bare hvis donor er kjent. For heterofile er det ikke noe krav om kjent donor. Hva vil du gjøre med dette?– Jeg skjønner godt at det oppfattes som en stor urettferdighet. Samtidig må jeg si at det er litt tidlig for meg å si «dette skal vi gjøre noe med», for det er også et spørsmål om hva vi får politisk aksept for. Jeg vil være åpen for å vurdere ytterligere lovendringer. Men jeg trenger litt tid til å få oversikt og undersøke hva som er politisk mulig.– Straffelovens paragraf 155, den såkalte hivparagrafen, er ikke ditt felt, men SV har sagt dere vil fjerne den. Hvordan kan du som minister være med å påvirke?– SVs holdning endrer seg jo ikke selv om jeg har blitt minister, og det er ingen hemmelighet hva SV står for i det spørsmålet. Så er det sånn at jeg på regjeringens vegne ikke kan love noe. Men vi har nå en anledning til å ta dette spørsmålet opp til diskusjon, knyttet til politiske initiativ som er tatt via FN. Erik Solheim har også gjennom UNAIDS satt søkelys på dette. Norge bidrar nå til en internasjonal kartlegging av kriminalisering av hivpositive, og når den kartleggingen foreligger så vil det være en naturlig anledning for at vi også tar diskusjonen om hvor Norge står i forhold til det internasjonale bildet. Da må vi selvfølgelig vurdere vårt eget lovverk opp i mot det. – Ifølge forskningsundersøkelsen «Seksuell orientering og mobbing» fra april, blir halvparten av homofile gutter i 10.klasse mobbet, mens lesbiske mobbes tre ganger så ofte som heterofile jenter. Hvilke konkrete tiltak har du på bordet?– Regjeringen har nettopp fornyet sitt manifest mot mobbing. Men jeg er opptatt av arbeidet mot seksuell trakassering og seksualisert vold, og at vi må ha et tydelig fokus på homofile fordi vi vet at omfanget er så stort. Det skuffer meg at vi ikke har kommet lenger for det viser seg jo at de vanligste skjellsordene i skolen er homo og hore. Vi ser at det skjer mye positivt, som for eksempel at flere er åpne tidligere enn før. Det går riktig vei, men det går altfor tregt.– Hva er den viktigste utfordringen i homopolitikken framover?– Hvis det er en ting jeg vil ønske meg, så er det en kompromissløs kamp for å få utryddet ordet homo som skjellsord i skolen, og da må det inn som en vesentlig del av antimobbepolitikken. Der har vi en veldig fin kombinasjon, ved at jeg er homominister og at Kristin Halvorsen er kunnskapsminister. Det som formidles i seksualundervisningen i dag er et bilde som sier at vi skal vise respekt og toleranse for de homofile. Men likevel er det et heterofilt «vi» og et homofilt «de». Dermed er forutsetningen i seksualundervisningen at vi alle er heterofile.– Når er det for tidlig å begynne å snakke med barn om homofili?– Det er aldri for tidlig. Vi har beveget oss fra en tid hvor samfunnet advarte mot homofili, til at barna våre fikk beskjed om at homofili er noe de måtte tolerere. Nå må vi ta et steg videre og vise at homofili ikke bare er et avvik som skal tolereres, men at det er et naturlig utgangspunkt for de diskusjonene vi har med barn og ungdom om seksualitet, både i skolen og mellom foreldre og barn.– Hva har homokampen betydd for Norge?– Jeg tror homokampen har vært med på å gi oss alle mer frihet fordi det nå handler om hvorvidt vi skal styres av trange tradisjonelle rolleforventninger fra samfunnet og omgivelsene, eller om vi skal få bestemme selv over våre egne liv. Den kampen har homofile og lesbiske stått i spissen for, og jeg er helt overbevist om at de erfaringene vi har gjort oss til nå gjør at vi fortsatt kan flytte fjell. – Hvilken homopolitisk sak vil du bli husket for?– Jeg synes det er vanskelig å skulle rangere oppgaver, men min kanskje viktigste oppgave er å nå ut til de miljøene hvor det fortsatt er vanskelig å stå fram. Mange lever liv hvor de er omgitt av mye homofobi. En annen viktig oppgave er at jeg skal ta tydelig stilling i debatter og saker overfor miljøer med mye homofobi.– Du har både likestilling og inkludering som ditt ansvarsområde. Hvordan vil du navigere mellom homopolitikk og religionsfrihet?– Jeg tror det er udelt positivt at inkluderingsministeren og homoministeren er en og samme person. Det gjør det lettere å komme i dialog, og å ta de konfliktene som må tas. Det er mye som er bra med integreringen i Norge, og jeg er opptatt av å få frem de positive sidene. Da blir det lettere å komme i dialog om de sidene som ikke er så bra. Det som ikke er så bra er at det er vanskelig å være homo og muslim. Det har skjedd mye i kristne miljøer i Norge, selv om vi ikke på langt nær er ferdig. Men vi har klart å fjerne oss fra at det er en konflikt om homofili mellom det verdslige samfunnet og kirken, til at det har blitt en diskusjon innad i kirken. Jeg ønsker å se det samme skje i muslimske miljøer. Inkluderingspolitikken skal skape respekt for mangfoldet, men vi skal ha noen felles verdier som dette samfunnet bygger på, og som det skal være allmenn aksept og oppslutning om. Jeg aksepterer ikke at noen skal slippe unna det kravet ved å påberope seg gud.– Kunne du tenke deg å gå i homoparaden under Skeive dager hvis den legges til Grønland på Oslos østkant?– Jeg er veldig for at gode kulturarrangement legges til østkanten. Jeg bor selv i Gamle Oslo, så jeg er med i paraden uansett hvor den legges. Det får jo bli opp til arrangørene hva de bestemmer.– Kan du som barne-, likestillings- og inkluderingsminister påvirke behandlingen av homofile asylsøkere?– Ja, det er klart jeg kan påvirke. Det er ikke mitt ansvarsområde, men SV har alltid vært pådriver for at vi skal se utover det tradisjonelle flyktningebegrepet. Vi har blant annet kjempet for å anerkjenne kjønnsbasert forfølgelse som grunnlag for beskyttelse. Det ligger i den nye utlendingsloven. Med de forholdene vi vet det er for homofile i en del land, så er det klart at det er et viktig spørsmål å ta opp i forbindelse med asylpolitikken. – Likevel får mange avslag med beskjed om «homofile må tåle begrensninger i utfoldelsen av sin seksuelle legning».– Det synes jeg er lite holdbart. Det er vanskelig for meg å gå inn i enkeltsaker, men jeg synes dette er viktige spørsmål og noe jeg kommer til å diskutere med Knut [justisminister Knut Storberget. Red.anm.] og jeg er sikker på at han er opptatt av dette også. – Hva synes du homobevegelsen generelt kan bli flinkere til?– Aksepten, normaliseringen og likestillingen har kommet ganske langt, men samtidig mener jeg det er utfordring for homobevegelsen å holde fast ved retten til å være annerledes. Dere må dyrke mangfoldet og solidariteten, også med de som ønsker å skille seg ut. I tillegg til å holde fast ved det vi har oppnådd, må det ryddes plass til subkulturene. Det er flott at det er glam, fjas og stas rundt paraden, og det må være plass til lærhomsene, traktorlesbene og skrullene.