Visjoner og refleksjoner etter 16 års samliv med aidsviruset

«Min reise som hivpositiv og aidsaktivist begynte i 1993. Det har vært en utfordrende reise, men også veldig berikende for meg selv personlig», skriver Adam Donaldson Powell, som takker for seg etter mange år som hivaktivist. «Min reise som hivpositiv og aidsaktivist begynte i 1993. Det har vært en utfordrende reise, men også veldig berikende for meg selv personlig. Jeg har sett og opplevd det beste i menneskeheten, og muligens det aller verste i noen individer i visse situasjoner. Jeg har lært at kampen om rettigheter og bedre livskvalitet for personer som lever med hiv og aids ikke er en vanlig rettighetskamp fordi det er så mange andre personlige, politiske og samfunnsbestemte hensikter og motiver inn i bildet. På en side er hiv/aids blitt en stor økonomisk belastning for alle land (mht. behandling, medikamenter, tap av arbeidskraft, sosial velferdskostnader osv.), og på en annen side er hiv/aids blitt "big business" – altså et levebrød for mange organisasjoner og enkeltpersoner som ser at staten betaler godt for at man driver med informasjonskampanjer ifm. hiv/aids. Mange hivpositive i dag virker opprørte over det at lite av disse midler blir brukt på det DE synes er viktig for deres velferd, helse og livskvalitet generelt. Mange har nå begynt å reagere på det at hiv nå ofte omtales som en sykdom nesten uten betydning; altså "på linje med diabetes eller tuberkulose". Aids er fortsatt en meget alvorlig kronisk sykdom, som krever nokså aggressiv behandling. Hivpositive sliter ofte med både sykdommen, medikamentenes bivirkninger, sosiale aspekter med det å være nærmest "spedalsk", stigmatisering, kriminalisering, manglende kunnskaper hos helsepersonal, NAV og andre offentlige instanser mht. de medisinske, de psykiske og de sosiale aspekter og utfordringer tilknyttet et liv med hiv/aids. Noen hivpositive har utnyttet sin sykdom status til å bygge opp en identitet og mediaprofil, og andre har forsøkt å forholde seg til "sak" mer enn deres egen hivstatus. I dag er det vanskelig å få media til å skrive om hiv/aids med mindre det er snakk om en smitteskandale, en "kjendis" som forteller om sin hivstatus eller nye dystre statistikker over antall nysmittede. I dag er det fare for at aidsaktivister kan hemmes i sitt viktige arbeid på grunn av frykt for at noen kan anklage dem for ikke å ha informert en tidligere sex partner om sin hiv status, med politianmeldelse og rettsak til følge. Dette fordi organisasjonene som skal redusere hivsmitte ikke klarer å oppfylle forventningene rent statistisk sett, og så trenger myndighetene inn med kriminalisering som tiltak. Kriminalisering fremmer mindre åpenhet og kommunikasjon angående sex og hivstatus, samt mer diskriminering og stigmatisering av hivpositive, og dermed færre personer som lar seg hivteste. Det er fint å gjøre kondomer tilgjengelige for alle som har sex, men kondomer og lover alene vil aldri kunne redusere smittespredning i stor nok grad. Mennesker som er i den "store risikogruppen" – altså alle mennesker som har sex når de ikke er i stand til å kommunisere om seksuelt atferd og std /hiv status – må informeres om at de øker sin risiko for smitte OG at de bør oppmuntres til å teste seg og få rådgivning. Seksualitet i dag ser mann overalt på tv, på kino, på internett, i tabloider og blader, i bøker, i tegneserier ... men vi vegrer oss fortsatt når det gjelder det å kommunisere med åpenhet om seksuelt atferd og std-status. Kommunikasjon, åpenhet og ansvar er nøkkelen til suksess i kampen mot spredning av smittsomme sykdommer som hiv/aids og andre std'er. Dette budskap utfordrer enormt. Både homoseksualitet, hiv/aids og psykiske lidelser er fortsatt "tabuemner". Dette må vi komme oss over. Man kan leve med alle disse egenskaper og tilstander med hjelp og forståelse og tilspasningsmuligheter OG AKSEPT. Mennesker som sliter med depresjoner og evt. andre psykiske lidelser som kan komme som følge av både viruset, medikamentene og psykososiale vanskeligheter kan ikke påregnes som "100% ansvarlige" uten videre. Mennesker som BEVISST ønsker å smitte en annen person med hiv, en std eller til og med svineinfluensa er "syke" og trenger behandling fremfor fengsel. For at disse mennesker vil oppsøke hjelp så må fordommene tilknyttet homofili, hiv/aids status og psykiske lidelser arbeides med mye mer enn i dag. Vi trenger et helsesystem og en NAV-etat som har bedre kompetanse, kunnskaper og ressurser mht. hiv/aids og psykiske lidelser, og som innser at alle hivpositive reagerer ulikt på hivsmitte, hivstatus, medisinske regimer, sykdomsforløp over tid osv., og derfor kan ikke alt standardiseres og forenkles mht. behandlingstilbud og støtte som kan resultere i forbedret livskvalitet for hiv-positive. Bedre helse og bedre livskvalitet for hivpositive vil resultere i mindre smittespredning, mindre frykt for hivtesting, mindre stigmatisering, og større bevissthet overalt i samfunnet mht. hiv/aids. Når samfunnet behandler individer og grupper som "kriminelle", så skaper samfunnet flere kriminelle. Hivpositive er ikke "kriminelle". Hivpositive er ikke "ofre". Hivpositive er ikke et virus på to bein. Hivpositive er ikke bare "talking heads" eller statistikk. Hivpositive er deg og meg. Vi har noe å tenke på alle sammen ... og aidsorganisasjoner, hiv/aids-aktivister og offentlige myndigheter har MYE å sette seg inn i. Nå sender jeg staffettpinnen videre til aidsorganisasjonene og myndighetene. Takk for meg i denne omgang.» Adam Donaldson Powell