Torsdag 10. januar åpner Popsenteret fotoutstillingen «Punk i Oslo, 1980-1982». Den består av portretter, bybilder og bilder fra de private rom tatt i perioden 1980 - 1982 av fotograf, Marianne Brantsæter. Utstillingen er en unik dokumentasjon av miljøet rundt den harde kjernen av punkerne som hang på Nationaltheatret stasjon - «Nasjo» og ved «Statuetten» i Spikersuppa i denne perioden. – Nå, 30 år etter, fremstår bildene som et unikt materiale. Ikke bare viser de et «ukjent Oslo», de dokumenterer også eksistensen av et miljø som ikke fantes der før og som ikke lenger finnes i dag. For meg er portrettene de viktigste bildene - det å fange kontrasten mellom det tøffe og det sårbare, sier Marianne Brantsæter. Som ung fotoamatør i 1980 fulgte Brantsæter Oslos gryende punkmiljø med kameraet sitt. Etter et par år som frilansfotograf begynte hun å studere sosiologi ved universitetet i Oslo, og gjorde karriere som kjønnsforsker.
– Fantes det noe skeivt i miljøet?
– Det var delvis et veldig åpent miljø. I utkanten av miljøet var det åpent for både transer og homoer, sier Brantsæter til Blikk Nett – Jeg har jo bilder av unge punkegutter som kysser, selv om de ikke var homo. Men det var veldig åpent for sånn lek. Til tross for åpenhet opplevde Brantsæter også at miljøet fulgte vanlige normer etter hvert som tiden gikk.– I begynnelsen da jeg startet å fotografere opplevde jeg punkmiljøet som veldig annerledes. Det var opprørsk, med tøffe jenter i boots og med hanekam. Det er nok veldig typisk innen alle slike trender at man går litt på limpinnen og tror at man er veldig utypisk og alternativ, men med tiden så viser det seg ofte at man går i de samme kjønnsrollefellene, sier Brantsæter til Blikk Nett. – Men på samme tid var det mange veldig tøffe og smålesbiske jenter. Og det var ingen som turte å si noe på det. For dette var tøffe jenter altså, men jeg tror ikke alle gutta syntes at homo var så jævlig kult. Men igjen så var det unntak, sier Brantsæter og viser til transer som Esteé og Cecilie Nilfisk som bodde sammen i kollektiv i Oslo sentrum. På tidlig 80–tall var Esteé mest kjent for å ha blitt arrestert på Stortinget kledd i gallakjole. Sammen med de to andre «punkesøstre» hylte og skreik han da politiet slepte dem ut i svartemarja. I rettsaken stilte Esteé i svart nattkole og svart slør, som han kun lettet på for å snakke til dommeren. Senere ble Esteé sjefsfrisør for Oslos punkerne og laget så mange hanekammer «at de ville rekke rundt halve jorden om han la dem etter hverandre». – Esteé og Cecilie tok seg av de unge punkerne. Hos dem var det åpent hus, varme, en kopp te og mat. Det var også der bekymrete foreldre kunne komme for å sjekke at ungene deres hadde det bra. Det er nesten ikke til å tro, men sånn var det. Jeg fikk selv jentekjæreste rundt samme tid som bildene ble tatt, rundt 1982, og det var aldri noe problem i forhold til punkfolket.
– Hadde du sett for deg en slik utstilling den gang du tok bildene?
– Jeg syntes selv at bildene var fine den gang, og de ble stilt ut i både Norge og andre land i Norden den gang, så det ble en del oppmerksomhet. Men det er jo veldig moro å stille ut bildene nå på Popsenteret, og spesielt morsom blir det å se hvordan de som er portrettert opplever å se seg selv igjen, sier Brantsæter.
Utstillingsåpning kl 17, torsdag 10. januar, Popsenteret, Trondheimsveien 2, Bygg T.Mer info:
popsenteret.no
