Queeropplevelser på Øya

Øyafestivalen er over for i år. Det ble tre dager og netter med lyd og inntrykk som spente over et stort register. Torsdag la The Knife et neontrancebelegg over publikum og trollbandt de fleste. Fredag viste The Cramps at de eldste rocker enda lenger og mer til. Lørdag vandret Yoko Ono på tynn is, men bare et øyeblikk, før hun klarte å lokke frem hippien i hver eneste tilskuer på festivalen. Men hvem står på plakaten neste år hvis queerpublikum får velge fritt? Blikk Nett har svaret. Er du av typen som begynner å klø, kaldsvette og mimre om speiderturer i barndommen så fort ordet festival blir slengt mot deg? Hvis svaret er ja, er Øyafestivalen stedet for deg. Med høyhus og asfalt innen trygg rekkevidde slår vi oss løs på festivalområdet i gamle Oslo. Regnbyger plager oss ikke. Vi er da rock n`roll ... Det er soveposer og klamme klær om morgenen som skremmer oss. Slike bekymringer slipper vi på Øya. TorsdagBlikk Nett valgte The Knife på torsdag. Bak et stort nettingforheng kom The Knife til syne og den metalliske lyden av ståltrommer bølget ut over øya. For en effekt neontrancen til The Knife har her ute. Publikum vugger med og favoritten «You Make Me Like Charity» blir godt mottatt i vår leir. Samme med «Marble House» hvor ansiktet til Jay Jay Johanson til slutt ender som et dødningshode. Da «Silent Shout» slippes løs under tordenskyene skjønner vi at dette ikke er koreografi, men helt unikt. The Knife er frekke og stopper ikke der. Siste låt tar oss ned igjen med den nydelige «From Off To On».Det er på det tidspunktet vi løper for å få med oss Morrissey. Vi blir møtt av verdens største bilde av Oscar Wilde og blir stående med kollektiv gåsehud og synge med Morrissey, «I am human and i need to be loved/Just like everybody else does ...»FredagVi tuslet til Øya for å få med oss The Cramps. Det var det vi orket denne dagen. Lux Interior på storskjerm er nesten for mye av det gode. Han lignet Dracula jo ... med gulltenner og innsunkne kinn. Men stemmen og energien var ikke borte. Langt i fra. Energien til Poison Ivy derimot er som en udetonert bombe. Faen-ikke-prøv-deg-på-meg-blikket er rettet ut over publikum og fingrene plukker og drar mesterlig psykobilly ut av gitaren. Det blir neppe mer queer enn dette tenker vi og skuer ut over et publikum av teddy boys, rockere og gutter som har malt øynene med Guyliner. En fabelaktig fredagskveld.LørdagDagen var tilegnet Yoko Ono, og bare henne. Ja, vi er ikke fanatiske festivalgjengere, det har du jo skjønt allerede. Ikke godt å vite hva som ventet oss da Yoko Ono stod og speidet ut over oss. Men så kjenner vi oss igjen. «I Want You To Remember Me» fra plata «Blueprint For A Sunrise» er absurd, men fantastisk, på en så stor scene. Yoko er keitete, søt og dønn ærlig. Som når hun plutselig mister tråden og «Walking On Thin Ice» faller sammen. Men Yoko Ono snakker seg opp igjen. Notatene hennes er gode å ha. Av og til, forteller hun, synger hun de rareste ting i stedet for de riktige ordene. Da er det som om John sitter i himmelen og blander seg. Publikum er bergtatt. Når «Rising» begynner å ta av savner vi nesten Thurston Moore og den hvite støyen hans, men bandet til Yoko klarer det så bra, så bra. Vi kjenner at den kyniske distansen i oss blir tappet, og det er skummelt. Men vi må bare synge med når Yoko ber oss. Med lommelykter i hendene står vi og synger «Give peace a chance» som om det skulle bety noe. Og det gjør det. Som en kjedereaksjon begynner folk rundt oss å utbryte: «Faen, nå ble jeg skikkelig hippie!». Når Yoko Ono ber oss så blir det på den måten. Da er vi hippier sammen der da. «I love you», sier Yoko og vi vet at hun snakker til oss. Med de ordene surrende i hodet går vi hjem, mens vi fikler med lommelykten i lommen og nynner, «All we are saying/Is give peace a chance».Queer på ØyaHvilke artister står øverst på plakaten neste år hvis queerpublikum får velge fritt? Blikk Nett har svaret. Vi fant et knippe festivalqueers, ga dem et godt budsjett og lot dem booke headliners til neste års QueerØyafestivalen. Hans Petter Rode1. Chicks on Speed.Fordi jeg så dem på Blå og de rocket scenen.2. Antony and The Johnsons.For å få litt feelgoodstemning på Øyafestivalen.3. The Knife og Bjørk.Fordi de hadde funket så fett sammen på scenen. Jeg så The Knife på torsdag og de er bare best.Frode Ullebust1. Antony and The Johnsons.For guds skyld book Antony! De hadde fungert perfekt på en festival.2. Rufus Wainwright og Dolly Parton.Musikken til Rufus vokser og blir bare større og større. Han klarer å mikse dramatikk og god pop. Rufus og Dolly skulle sunget en duett, låta «Mountain High».3. New Order.Da kan vi danse til «True Faith». «I feel so extraordinary/Something's got a hold on me/I get this feeling I'm in motion/A sudden sense of liberty».Anna Gilpin1. Michelle Shocked.Hun er jo ikke homo lenger nå som hun har giftet seg. Men jeg velger henne likevel fordi hun var helten min fra langt tilbake.2. The Knife.Fordi jeg vil se mer av dem. Musikken deres er så sterk, men neste år blir det enda mer energi på scenen.3. Martha Wainwright, Tori Amos og Joe Cocker.Fordi det hadde blitt det største freakshow noensinne. Tori Amos som spriker over pianoet, Martha med den rare dansen sin og Joe Cocker med spastiske anfall.Bjørn Hatterud1. Cowboy Laila.Fordi jeg aldri har sett henne live. Hun har så utrolig stil og stemmen hennes kan plasseres et sted mellom Meredith Monk og Jenny Jensen.2. Gravy Train!!!!Fordi de har så utrolig kule tekster og fantastiske liveshow. Skikkelig skrullete.3. Antony and The Johnsons.Fordi han holder bra konserter og har et utrolig grep på publikum.