Skeiv på en samisk måte

I Samisk Hus i Oslo summer det fra symaskinene. På bordene flyter det over av fargerike stoffer, bånd og tråder. De ni deltakerne på Norges første skeive koftekurs startet på koftene sine allerede i mai. Siden den gang har de jobbet iherdig for å komme i mål. Når Blikk møter dem i desember, er flere av dem straks ferdige med det kursleder Anna-Stina Svakko (55) kaller «regnbuekoftene».

Svakko er en designer og duodjimester bosatt i Porjus i svensk side av Sápmi og sier det er voksende interesse for koftekurs som dette. Tidligere har hun avholdt et lignende kurs i Sverige. Hun forteller at flere av kursdeltakerne er de første i sin familie til å ta på seg kofte på flere generasjoner.

– Det kan være ensomt å være den eneste i en slekt som anerkjenner det samiske, men ofte ser vi at familien følger etter. Familien kommer tilbake når de får se at det ikke er borte for alltid, sier Svakko og legger til at det ofte er barn og barnebarn som driver de eldre generasjonene til å anerkjenne den samiske identiteten.

Leker med kjønn

Den første kursdeltakeren Blikk møter er Quim Kamikaze (30).

– Når man vokser opp, føler man seg litt annerledes. Så innser man at man ikke er rar, man er bare samisk. Min samiske arv er noe som har vært og er en viktig del av min familie, samtidig som vi er sterkt fornorska. En kofte er noe som skal gjenspeile din slekt, din familie, din tilhørighet, din historie, og det skeive er en sentral del av mitt familieliv. Sånn sett er ikke kofta utelukkende skeiv eller utelukkende samisk, den er begge deler på en gang, sier Kamikaze.

– Det samiske miljøet i Oslo er fint og stort. Vi vitser om at de unge hetero-samene i Oslo trenger en egen minoritetsorganisasjon fordi vi skeive er i flertall.

For Kamikaze har det aldri har vært et problem å være skeiv i samisk sammenheng.

– Der det finnes problemer, tror jeg ikke det handler om samisk kultur, men negative konsekvenser av kristendom. I mindre miljøer som har en veldig streng religionstolking, kan man selvfølgelig oppleve problemer, men det tror jeg handler mer om de negative konsekvensene av kristendom enn om samisk kultur.

Mer åpen kultur?

I de tre mest brukte samiske språkene i Norge i dag, nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk, finnes kun ett pronomen. På lulesamisk heter det «dïthe», mens det på lule- og nordsamisk heter «sån» og «son». Dette er et ukjønnet pronomen som både brukes om han, hun og hen.

– I stedet har vi forskjellige ord til forskjellige sosiale roller, som guttekjæreste og jentekjæreste, forklarer Kamikaze, som mener at den samiske miljøet er mer åpent når det kommer til skeivhet enn for eksempel det norske og den svenske.

Bonju betyr skeiv på samisk, men det er ikke alle som bruker ordet, får vi høre av kursdeltaker Jouvnas Helmine Bruun Arnesen (26)

– Det kan tolkes som vridd, altså som en handling utenfor deg selv. Det er skeive samer som først begynte å bruke det, men ikke alle liker det. Noen knytter seg veldig til det å være «på skrå», på siden av normen, andre liker det ikke. Når jeg skal snakke om skeive samer sier jeg gjerne regnbuesamer, sier Arnesen.

Han er nestleder i den skeive samiske organisasjonen Garmeres. Selv er han transmaskulin og opplever å bli møtt på en annen måte i ikke-samiske miljøer enn i samiske.

– I det norske samfunnet blir jeg ikke tatt på alvor som en mann, mens i samiske samfunn opplever jeg at jeg stort sett at jeg blir det. Det tror jeg handler om en annen forståelse av maskulinitet og mannsrollen. I Sápmi blir jeg lest som «maskulint menneske». Det har ikke vært så relevant at jeg er trans. Man snakker ikke om det med ord i alle fall.

Så mye er tatt fra meg

En uke etter kurssamlingen møter Blikk deltakerne Jouvnas Helmine Bruun Arnesen og Marja Karlsen (23) hjemme hos Karlsen. Det første som møter oss, er en enorm vev. Karlsen er sjøsame og forteller at vever som denne tradisjonelt sto i hvert sjøsamisk hjem. Selv er hun ikke oppvokst i et samisk miljø. Hun vokste opp i Tromsø, med slekt i Nord-Troms og tettstedet Karesuando i Sverige, der koftedesignet hennes er hentet fra. Disse områdene beskriver hun som sterkt fornorska.

– Jeg har alltid vært veldig håndverksnerd. Da jeg fikk vite at jeg er same og at så mye er tatt fra meg, føltes det helt naturlig å fordype seg i samisk håndverk. Jeg var veldig komfortabel i min skeivhet da jeg først kom inn i et samisk miljø. Også var jeg på en måte heldig, fordi jeg har en samboer som også er samisk, forteller Karlsen.

Arnesen måtte også finne sin samiske identitet i voksen alder. Han er oppvokst på Bjarkøy og i Harstad, også i et fornorsket område. Som nestleder i Garmeres er han stadig på arrangementer der tema er den prosessen det er å anerkjenne sin samiske identitet.

– Prosessen har mange faser og én av dem er sinne. Jeg har hatt perioder hvor jeg har kjent på et lite konstruktivt sinne, for eksempel et sinne mot folk fra Kautokeino som har vokst opp med språk. Mange klarer ikke å slippe taket i det sinnet. Det er så vondt å ikke få vokse opp med språket, og da kan det være vondt å møte de som har fått lov til det, sier Arnesen.

Fra «samisk» til «same»

Både Arnesen og Karlsen beskriver reisen inn i samisk kultur og tilhørighet som en emosjonell berg- og dalbane. Karlsen husker spesielt dagen da hun ble liggende hjemme og gråte. Hun opplevde at det var et alvor som slo henne.

– Det er sånne åpenbaringer som kan komme innimellom. Man blir overveldet av en type håpløshet, dette er faktisk ekte, dette er tatt fra oss. Men jeg har også kjent på mye glede og takknemlighet over å bli tatt imot og selv få gi tilbake. Det svinger mellom ekstase og stolthet til en desperasjon og sorg, sier Karlsen.

Arnesen trekker fram dagen han gikk fra å kalle seg «samisk» til å kalle seg «same».

– Jeg hadde konsekvent kalt meg «samisk» eller sagt at jeg hadde «samisk tilknytning» fordi jeg ikke følte at jeg hadde lov til å påberope meg den identiteten. Plutselig en dag sa jeg «vi samer». Da knakk jeg litt sammen. Det var et stort øyeblikk.

Møter diskriminering fra skeive

Arnesen forteller at flere regnbuesamer føler de må gjemme den samiske identiteten i skeive sammenhenger. Det kjenner Karlsen seg igjen i.

– Man møter mye rasisme som same og rasismen finnes også i veldig stor grad i det skeive miljøet. En gang jeg gikk i Prideparaden med samboeren hadde svigermoren min med seg regnbueflagg og sameflagg. Da var det flere som kom bort til henne og sa: Du har tatt med deg feil flagg, sier hun.

– Ja, det skjer alltid noe når vi er ute med den skeive samiske gjengen. Ikke alltid noe rasistisk, men alltid noe ubehagelig. Jeg er så jævlig lei av «Voi Voi». Ofte unnskyldes den låta med at det er en hylles til samer, men parallelt, i familier som våre, fikk de ikke lov til å være stolte over å være samiske. Den er bokeksempelet på appropriasjon, sier Arnesen.

Karlsen forteller at hun og Arnesen nylig var ute på London Pub med en gjeng unge regnbuesamer. Der opplevde de dessverre ubehageligheter som ikke tilhører unntakene.

– Jeg ble grovt trakassert av en mann som var veldig ubehagelig ville ta på kinnbeina mine da han fikk høre at jeg var same. Vi hadde vært på et samisk arrangement og én av oss hadde på seg kofte. Hun satt i midten og vi måtte stå rundt henne som vakter da vi skulle ut for å røyke.

Større utenforskap som same enn som skeiv

Både samer og skeive er minoriteter i majoritetssamfunn, men er dette utenforskapet likt for begge grupper? Både ja og nei, mener Arnesen og Karlsen.

– Du må konstant komme ut, både som skeiv og same. Hver gang jeg møter et nytt menneske tenker jeg: Hvor lenge klarer jeg å gå før jeg sier at jeg er same? For ofte føles det som «game over». Da blir du «bare same», på samme måte som du kan bli «bare skeiv» når du kommer ut som skeiv. Likevel tror jeg det at jeg føler på et større utenforskap som same enn som skeiv, sier Karlsen.

– For meg kan ikke det å være samisk og skeiv separeres. Jeg er skeiv på en samisk måte og same på en skeiv måte. De to utenforskapene blir likevel sammenlignbare fordi man er en minoritet andre ikke nødvendigvis ser. Jeg vet ikke om jeg er enig i at det å være same er en usynlig minoritet, for det er ikke alltid man er usynlig. Før jeg selv kalte meg samisk kommenterte folk ansiktstrekkene mine, sier Arnesen.

Blant skeive snakker man gjerne om valgt familie, altså at du føler et slektskap til andre skeive selv om du ikke deler blodsbånd med dem. Arnesen mener det kan sammenlignes med slektskapet mange samer føler til hverandre. Kanskje spesielt når man ikke er oppvokst samisk og først oppsøker et samisk miljø senere i livet.

– Jeg har også ekstra familiemedlemmer som er streite, men de er samer. De tar man innunder vingen fordi vi vet at mange har familier som ikke takler det at de er samer.