Roger-Regines reise

– De første 20 årene av livet mitt skjulte jeg kjønnsidentiteten min.

Publisert

– Gutt. Jente. Ferdig. Sånn er ikke samfunnet lenger, sier Roger-Regine Brokeland Hansen.

I flere år ble navnet Roger-Regine brukt bare blant venner og på Facebook, men like før jul ble navnet endret også i Folkeregisteret. Med det har Roger-Regine kommet enda lenger i prosessen for å bevare en kjønnsidentitet som føles riktig. Selv beskriver hun det som en modningsprosess som startet da hun var en liten gutt. Nå er Roger-Regine blitt 42 år gammel.

– De første 20 årene av livet mitt skjulte jeg kjønnsidentiteten min. Jeg begynte å gå ut som kvinne i slutten av tenårene, sier Roger-Regine. 42-åringen vokste opp på det lille tettstedet Fiane i Gjerstad i Aust-Agder på 80-tallet. Et samfunn og en tid blottet for skeive referanserammer.

– Under oppveksten min var det to homofile menn som levde sammen i Fiane. Det var aldri noe snakk om det, det var bare sånn. Jeg kom først ut av skapet som homofil da jeg var 18 år, sier hun. Roger-Regine visste at det var mer enn å «bare» like gutter, men hun klarte ikke å sette ord på det.

– Heldigvis så modnes man, og det er vel denne modningen du kan kalle min reise.

Vanskelige begreper

«Du skulle vært jente, du», sa moren til Roger-Regine da hun var liten. Hun husker spesielt en episode fra 7-årsalderen hvor hun prøvde på seg en dukkekjole.

– Jeg hadde en dukke med en altfor svær kjole som jeg fikk jeg pressa på meg, og så gikk jeg bort til naboungene for å leke. Da kom mamma bort og kjefta på meg. Sminkepungen til mamma fascinerte meg veldig under oppveksten, og så hadde hun høyhælte sko som jeg prøvde i skjul, sier hun.

Å la Regine få utfolde seg og ta plass har tatt tid. Roger-Regine syns også det er vanskelig å forklare andre hvordan ting henger sammen.

– Floraen av transbegreper er lett å gå seg bort i. Jeg blir helt frustrert av alle disse begrepene og syns det er vanskelig å bruke dem riktig selv. Jeg har aldri vært opptatt av politikken i det, men ser på det som min jobb å være romslig i møte med andre mennesker, å legge til rette for forståelse uten å dømme den som ikke forstår.

Bevisst navnevalg

Roger-Regine er mest Regine i hverdagen.

– Jeg er komfortabel med det naturen har gitt meg, men det er likevel ikke noe alternativ for meg å gå inn i alderdommen som mann. Jeg blir ikke mer feminin med årene, så det kan nok hende at jeg tilpasser litt slik at jeg kan leve greit med det jeg har. Jeg får ta det jeg har og sparkle litt, ler hun.

Valget om å være Roger-Regine også overfor staten handler ikke bare om å bevare en kjønnsidentitet som er riktig, men om å «ta seg selv på alvor», forklarer hun.

– Jeg har alltid vært feminin og på skolen ble jeg kalt Rogine. En måte å slå tilbake på var å ta dette navnet og gjøre det til mitt eget. Å velge navnet Regine ble et spark i ræva til de som brukte Rogine mot meg. Regine betyr «dronning» og det passer meg utmerket.

Bekreftelsen på navneendringen fra Folkeregisteret kom i slutten av 2016.

– Regine er jeg så ofte jeg kan, men når jeg er på jobb er jeg Roger. Som helsefagarbeider i hjemmetjenesten jobber jeg mye med eldre, og tenker at kjønnsuttrykket mitt ikke er en sak i yrkesutøvelsen. Ellers er det gjerne Regine som kommer fram i alle sosiale settinger. Det er sånn jeg er laga.

Rørende støtte

Etter at Aust Agder Blad i sommer skrev en reportasje om Roger-Regine kom det mange støtteerklæringer, og ikke en eneste negativ tilbakemelding. Det som rører aller mest er likevel reaksjonene fra de eldre pasientene på jobben.

– Gjennomsnittsalderen deres er 85 år. En av dem sa til meg at hun «så stykket mitt i avisa», for så å smile lurt. Det syns jeg er stort. Jeg håper jeg klarer å se på ting på samme måte når jeg blir gammel. Det finnes mange som er veldig mye yngre som ikke har den åpenheten i seg.

Om noen år vil ikke behovet for å definere folk ut fra to krystallklare kjønnskategorier være så stort, tror Roger-Regine. Loven om endring av juridisk kjønn viser tydelig at det har gått fremover på transfeltet de siste årene, men det er ikke bare opp til samfunnet å skape mer rom, mener hun.

– Kjønnsidentitet går også på selvinnsikt og hva man våger å kjenne på selv. Kategoriene vil nok myknes opp litt, men hovedbastionene mann og kvinne vil bestå. Det ideelle må være at folk skal få definere seg selv og at det ikke er så nøye hva man er, at vi får være mennesker og at det holder.

 

Powered by Labrador CMS