Thee-Yezen Al-Obaide flyktet fra Bagdad bakerst i en kontainer på en semitrailer. 18 år senere er han skeiv muslim 24/7 og assisterende generalsekretær i organisasjonen Salam. Dette er hans historie.

Han er en standhaftig aktivist, ildsjel og håpløs romantiker som lever livet sitt slik han selv ønsker. I våres fikk han Kirkens Bymisjons Brosteinprisen 2018 for arbeidet sitt i Salam med å skape en trygg møteplass for skeive muslimer. Historien om Thee-Yezen Al-Obaide starter da han ble født i Bagdad i Irak i 1983.
– Jeg vokste opp i en middelklassefamilie. Faren min var offiser i militæret på 80-tallet og deltok i gulfkrigen mot Iran, som varte fra 1980 til 1988. Det førte til at han aldri var hjemme og mamma var i praksis alenemor. Begge er utdannet jurister. Jeg har en ressurssterk familie, slår Yezen fast over en kopp med kruttsterk svart kaffe.

– Vi er fem søsken. Jeg har to brødre og to søstre, hvorav jeg er nummer fire. I Irak var familien min sekulær, men det endret seg da vi kom til Norge. De er som mange irakere, opptatt av ære og etnisk tilhørighet. De er stolte arabere.

Dømt til døden
Yezens farfar var general i militæret som styrtet kongehuset og kong Faisal II under revolusjonen i 1958.
– Jeg kommer fra en stor klan i Irak og familienavnet er godt kjent. Min far hadde et ideal om et demokratisk Irak der menneskerettigheter skulle stå sterkt. Med slike ideer var det uunngåelig for ham ikke å komme på kant med myndighetene.

Saddam Hussein var president i Irak fra 1979 til 2003, og en av verdens mest fryktede diktatorer på 1990- og 2000-tallet. På spørsmål fra en journalist om de irakiske myndighetene har torturert og drept politiske motstandere, svarte Hussein: «Selvfølgelig. Hva forventer du når de motsetter seg regimet?»
– Faren min ble arrestert og dømt til døden. Men familien skjermet oss barna og fortalte oss veldig lite om dommen. Jeg husker at faren min var borte i en lang periode, før han plutselig dukket opp igjen. Siste gangen det skjedde, hadde mamma på forhånd begynt å tømme huset for ting og da faren min sto i døra, fikk vi beskjed om å pakke sakene våre. Vi dro i de klærne vi hadde på oss, og mamma hadde pakket med penger, gull og smykker. Resten måtte bli igjen.

– Er det noe du savner som du gjerne skulle fått med deg da dere flyktet?
– Barndommen min …

Thee-Yezen Al-Obaide. Foto: Reidar Engesbak.

En bøtte på deling
Flukten gikk gjennom Europa endte i Oslo 2001.
– Vi tilbrakte ti døgn i et lite rom i en kontainer på en semitrailer. Der hadde vi tørrproviant og en bøtte på deling for å gjøre vårt fornødne. I tillegg til min familie på sju, var det flere andre flyktninger som forlot kontaineren underveis.

Semitraileren stoppet i Oslo, like nedenfor politihuset på Grønland.
– Sjåføren pekte og ba oss gå dit. Da vi kom inn døra, rakte vi hendene i været. Ingen på politistasjonen forsto hvorfor vi gjorde det …
Etter en stund og mye forvirring fikk de fortalt at de søkte asyl. Politiet tok dem inn til intervju og etterpå ble de kjørt til Tanum asylmottak i Bærum. Veien gikk videre til andre mottak, før de ble bosatt i Kristiansand.
– Da måtte kartet fram. Vi visste jo ikke hvor Kristiansand var. Vi var redde for å bli plassert langt mot nord, for der hadde vi hørt at det knapt nok bodde mennesker, kun isbjørner og pingviner.

For en ressurssterk familie med stort nettverk og mye slekt, var sjokket over plutselig å befinne seg i et hus i Kristiansand uten eiendeler, minner og nettverk, stort.
– Foreldrene mine er som sagt høyt utdannet og hadde en vennekrets som også var høyt utdannet. Jeg liker ikke å snakke om klasser, men faktum er at de mistet det sosiale nettverket sitt da vi flyktet. I Kristiansand ble de kjent med andre irakere og fikk venner som ikke kunne lese og skrive.

Kulturkræsj i bibelbeltet
Selv hadde han nettopp fylt 18 år og følte seg bortkommet i den norske hverdagen på Sørlandet. Det var et kulturkræsj.
– Det var et realt mind fuck! Ikke kunne jeg språket, jeg kjente ingen og visste ingenting om Norge. Det kan kanskje sammenlignes med å sitte i fengsel i 18 år, for så å slippe ut til en virkelighet du ikke kjenner. I Kristiansand bodde vi i en enebolig og skulle starte livet på nytt. Joda, vi hadde tak over hodet, men det var ikke vårt og vi visste lite om framtida.

Men snart fikk han irakiske kompiser med samme bakgrunn, kultur og språk.
– Etter en stund var det likevel noe som kjentes feil. Ikke lærte jeg norsk og jeg lærte ikke noe om kulturen eller samfunnet i Norge. Jeg hadde heller ingen norske venner. Jeg visste at jeg måtte ta et grep.

Yezen kuttet all kontakt med det irakiske miljøet, og begynte å henge på kafeen Protest i et okkupert hus i stedet.
– Kafeen var et antirasistisk initiativ. Der hang jeg sammen med kommunister og pønkere, lærte meg norsk og skaffet meg jobb. Jeg vervet medlemmer til Care Norge, som jobber for fattige kvinners rettigheter. Jobben var å gå på gata og verve folk – og da måtte jeg snakke norsk. Etter hvert falt også sørlandsdialekten på plass, haha.

Yezen som snakker arabisk flytende og alltid har vært opptatt av arabisk litteratur, forteller at han sjelden snakker morsmålet sitt mer.
– Språket mitt forsvinner. Jeg leser aldri arabisk og ser aldri på arabisk tv lenger. Det er trist, for arabisk er et utrolig vakkert språk.

Forbudte følelser
Da Yezen kom til Kristiansand visste han at han er homofil.
– Eller rettere sagt, jeg visste at det var menn jeg ville være sammen med og at det var menn jeg ble forelsket i. Men det var vanskelig å forstå følelsene og jeg hadde ikke ord på dem. Jeg var overbevist om at jeg ikke var født homo, men at det måtte skyldes overgrep. Uten at jeg kunne huske det heller. Homoseksualitet ble aldri snakket om, men at det var forbudt visste jeg. Jeg hadde rotet med noen eldre gutter på ungdomsskolen og var dønn forelsket i mange av dem. Samtidig var jeg dritredd for å bli oppdaget. Frykten var så lammende, og jeg hadde ikke lyst å være homo.

Selv om det ikke «finnes» homofile i irakisk kultur, florerer homoseksualitet.
– Folk finner måter å møtes på for å ha sex. Det gjelder forøvrig ikke bare for homoer, men også for heterofile. Sex er tabu. Det er en hypermaskulin kultur. Iraks historie er fylt med krig og lidelse, og hva er det som dyrkes i krig? Jo, maskulinitet. Så selv om det er mye homoseksualitet der, er det ingen som definerer seg som homofil. Den som er den aktive i sex er streit, den passive er homo.

Hadde Yezen bodd i Irak i dag, er han overbevist om at han hadde blitt drept.
– Men det er flere grunner til det. Jeg har konvertert til sunniislam fra sjiaislam, jeg er homofil og jeg kommer fra en profilert slekt. Summen av dette ville ført til at jeg garantert hadde mistet livet der.

Thee-Yezen Al-Obaide. Foto: Reidar Engesbak.

«Aktiv eller passiv?»
Første gang han hørte noe positivt om homofili og skeives rettigheter, var på voksenopplæringa i Kristiansand i 2002.
– Min reaksjon var «jøss!».

Nysgjerrigheten førte ham ut på leiting ette mer informasjon.
– Da var biblioteket fint å ha. Der kunne jeg surfe på nettet gratis.

Omtrent samtidig ble han kjent med en lesbisk kvinne som hjalp ham med å lage en profil på Helseutvalgets nå nedlagte nettsamfunn Radiator.
– Vi fant på et nick, skrev inn alder, høyde og vekt og sånt noe. Så spurte hun meg om jeg var aktiv eller passiv, for det var også noe man kunne skrive i profilen. «Hva er det?» spurte jeg. Jeg hadde jo ikke noe språk for sånt.

Det tok ikke lang tid før han fikk kontakt med andre.
– Jeg begynte å chatte med en kar og etter en tid avtalte vi å treffes i Ravnedalen, en park i Kristiansand. Herregud, det var skummelt! Men vi møttes og han var så vakker. En norsk, vakker snekker – han hadde på seg arbeidstøyet, haha.

Han var også i skapet skulle det vise seg, så de hadde en ting felles.
– Vi snakket og snakket, og det var så fint. Kvelden kom og vi endte i senga. Etterpå var det ikke så fint. Jeg fikk panikk og forsvant uten å si noe, løp rett hjem og kastet meg i dusjen. Jeg følte meg skitten. Jeg var fylt med angst og skyldfølelse.

Han slettet profilen på Radiator og var tynget med angst for at hemmeligheten skulle komme ut.
– Det var en konflikt i meg. Det jeg hadde lengtet etter og som jeg digget da det skjedde, ble plutselig noe skittent og fælt.

Med nikab i paraden
De skeive følelsene førte ham likevel til Oslo og inn i skeive miljøer. Han engasjerte seg i Skeiv Verden og gikk i Pride-parader, enten med maske eller nikab. Først under paraden i 2018, gikk han for første gang utildekket. Frykten for homohatet var til tider lammende. Men møtet med det skeive utelivet var også en utfordring.
– Jeg kan ha noen voldsomme utbrudd på Facebook når jeg er frustrert og sinna, men tro meg – det er bare en brøkdel som syns offentlig. 99 prosent av det jeg sliter med, holder jeg for meg selv. Jeg og alle andre skeive muslimer er traumatiserte. Å snakke med hverandre, er det samme som å påføre hverandre traumer. Den internaliserte homofobien mange skeive sliter med, er «insane».

– Hvordan slår det ut hos deg?
– Har du møtt «Stian» og «Yossi»? Det er mine to identiteter jeg brukte da jeg oppsøkte det skeive utelivet tidligere. «Yossi» var en israelsk identitet jeg brukte fordi han var den rake motsetningen til å være araber og muslim. Muslimer og arabere blir mistenkeliggjort, men en israeler blir likt. «Stian» var adoptert fra India.

Ute opplevde han å bli fetisjert av andre menn, uten at han klarte å sette ord på det selv den gangen.
– Jeg trodde jeg var dritvakker og at det var grunnen til at menn ville ligge med meg. Sannheten er at mange hvite homser er så redd for muslimer og arabere at de vil dominere dem i senga.

Styremedlemmer i Salam er (bak f.v.) Ali Mirahmadi og Magne Richardsen. (Foran f.v.) Begard Reza, Hasti Hamidi, Mille Nyansarang Lundestad Joof, Henza Anwar og Thee-Yezen Al-Obaide. Foto: Reidar Engesbak.

Salam tar kampen
I desember 2017 startet Yezen organisasjonen Salam som ønsker å gjøre det tryggere å være skeiv i et minoritetsmiljø.
– Mange hadde helst sett at skeive muslimer forble ofre. Men med Salam tar vi kontrollen over våre egne liv og vårt eget bilde, sier han og forteller at de fort kjente på en forventning om at de nå skulle konfrontere homofobien i muslimske miljøer.

– Det paradoksale er at de som forventer at Salam skal angripe muslimske miljøer for homofobi, ikke er like engasjert når det gjelder islamfrykt. Det eksisterer liksom ikke. Men den er et stort problem, ikke bare i Norge, men internasjonalt. Jeg møter og ser islamfrykt hele tida, overalt – også i det skeive miljøet. Det kan være alt fra latterliggjøring av muslimer i sosiale medier, til diskriminering på utesteder. Dette får sjelden eller aldri konsekvenser.

Ifølge Yezen florerer islamfrykten på sjekke-apper som Grindr og i nettsamfunn som Gaysir.
– Men også i utelivet. På alle disse arenaene kan man risikere å måtte stå til ansvar for alt som skjer i Midtøsten. Noen ganger er det ubevisst islamfrykt, men det gjør noe med selvbildet og selvtilliten til en skeiv muslim å bli mistenkeliggjort og hele tida måtte forsvare seg.

– Har du blitt radikalisert som følge av frykten?
– Jeg ble født radikalisert. Jeg har opplevd krig. Men min skeive identitet har blitt mer radikalisert med årene. Jeg blir sint når skeive undertrykkes og jeg blir sint når jeg opplever homofobi fra muslimer. Da radikaliseres skeivheten min ytterligere. Før tenkte jeg meg lenge om og vurderte hvilke konsekvenser det ville få hvis jeg sa ifra. Nå driter jeg i det.

«Fags like me!»
Salam jobber interseksjonelt, som betyr at de er like opptatt av å jobbe for skeives rettigheter som for muslimers menneskerettigheter.
– Det ene utelukker ikke det andre. Jeg er ikke bare bekymret for utviklingen i samfunnet av hensyn til skeive muslimer, men for muslimer i det hele. For min egen del er det slik: jeg er aldri kun muslim, aldri kun homofil og aldri kun mann. Alt ved meg henger sammen, fra hudfarge til legning. Jeg er summen av identitetene mine, sier Yezen som er oppgitt over å bli puttet i så mange båser hele tida.

– Både muslimer og homofile snakkes ofte om i flertall. «Alle muslimer er farlige», er en myte uten rot i virkeligheten. «Alle muslimer vil drepe homofile», er en annen. Det stemmer jo overhodet ikke. Et eksempel på det er Islamsk Råd Norge, som ser at Salam er en ressursorganisasjon – til tross for at de ikke er enige med oss i verdisyn. Jeg har ikke som mål å halalifisere homofili eller å viske ut alt som står om homofili i Koranen. Min tilnærmingsmåte er å ta tak i homofobien, ikke å endre de hellige tekstene. Men kravstore skeive muslimer er skummelt for mange. Vi har alt for lenge blitt plassert i offerrollen. Så nå har Salam kommet og vi ødelegger hele verdensbildet til velmenende organisasjoner og politikere. Verden trenger «fags like me»!

Brudd med familien
Yezen skriver kronikker og leserbrev. Holder TedTalk og blir portrettintervjuet. Han legger ikke skjul på at det er en vanskelig balansegang å være en offentlig aktivist og sønn i en irakisk familie.

– Du har ikke lenger kontakt med familien din, plager det deg?
– Selvfølgelig. Men skal jeg tenke på familien min, eller på meg selv og min framtid? Svaret gir seg selv. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Bare familien min selv kan gjøre noe med skamfølelsen de har. De blir trakassert for å fremkalle en reaksjon fra meg. Jeg biter ikke på. Jeg kommer aldri til å gå inn i skapet igjen. Familien min klarer ikke å se at jeg er lykkelig og har det bra nå. De har alltid vært bekymret for meg, og nå ser de at jeg har blitt en helt annen person enn de forventet. Det takler de ikke.

– Har du et sikkerhetsnett og noen som er der for deg?
– Salam! Styret i Salam og folkene som bruker Salam. Og kjæresten min Erik.

Et tett samboerskap passer Yezen veldig bra.
– Jeg hater å være alene. Jeg trives ikke i mitt eget selskap. Jeg har vokst opp i en storfamilie hvor sosialisering var grunnstammen. Det er en kulturell balast, kan du si.

Han traff Erik på Grindr for fire år siden.
– Vi begynte å chatte og møttes så over noen pils. Målet var å bli kompiser. Vi var enige om at det ikke skulle bli noe mer enn det, sier han med et skjelmsk smil.

– Så dro Erik til New York på ferie. Da han kom hjem, flyttet jeg inn hos ham. Vi var fortsatt ikke kjærester. Det er vanskelig å si nøyaktig når det skjedde, haha. Men i dag er vi et par.

Erik Ramsrud og Thee-Yezen Al-Obaide møttes for fire år siden. – Erik hjelper meg med å forstå mye av norsk kultur og tradisjoner som fortsatt er fremmed for meg. Foto: Reidar Engesbak.

Kjæreste og kulturtolk
Han karakteriserer seg selv som «verdens dårligste kjæreste».
– Altså, man kan være kjæreste på så mange forskjellige måter. Rent følelsesmessig er jeg flink til å vise kjærlighet og å fortelle Erik at jeg elsker ham. Når det gjelder praktiske ting som husarbeid og sånne ting, er jeg en stereotyp arabisk mann. Men jeg elsker ham så mye! Jeg er veldig opptatt av Salam og alt det medfører, og han lar meg holde på. Han sier ifra noen ganger når han synes det blir for mye støy, men altfor sjelden egentlig. Erik fungerer også som en kulturtolk for meg. Han hører på frustrasjonene mine, og så forklarer han hvordan ting henger sammen her i Norge og setter ting i perspektiv. Da roer jeg meg og i stedet for å hyle, banne og skrike, skriver jeg en kronikk eller et leserbrev. Vi har gode og spennende diskusjoner.

– Skulle du ønske at du kunne ta kjæresten med hjem til familien i Kristiansand?
– Familien min har møtt Erik. For dem er han kompisen min. Men jeg vet at han er kjæresten min.

– Rent følelsesmessig er jeg flink til å vise kjærlighet og å fortelle Erik at jeg elsker ham. Når det gjelder praktiske ting som husarbeid og sånne ting, er jeg en stereotyp arabisk mann, sier Thee-Yezen Al-Obaide. Foto: Reidar Engesbak.