– Vi støtter modig ungdom som nå baner vei for de som enda ikke tør, skriver FRI-leder Ingvild Endestad om Sàpmi Pride som åpner i dag.

«Homo ble brukt som skjellsord hver eneste dag på skolen min, det var bare det at når de sa det til meg så trodde jeg at jeg var avslørt.»

Disse tankene fulgte Jonathan fra Finnmark i årene etter at han forsto at han var homofil. Som en av fem modige ungdommer er han med i den nye NRK-serien «Ut av skapet». Vi følger dem mens de kommer ut av skapet som homofile til noen i en nær relasjon. Jonathan var først ute i serien på seks deler. Heldigvis for han, og til tv-titterens store lettelse, ender historien til Jonathan godt og besteforeldrene i Hammerfest avkrefter hans frykt for å bli utstøtt. Hjertet som banket så raskt kan roe seg ned, angsten for å bli utstøtt blir med ett mye mindre og han får vite at dette ikke endrer noe. Hadde Jonathan vært født noen mil lengre sør i Finnmark ville han kanskje aldri ha våget å ta skrittet ut av skapet til verken besteforeldrene sine eller noen andre.

Frykten Jonathan og andre ungdommer har for å bli avvist trenger ikke kun og stamme fra familie eller ubetenksomme klassekamerater. For flere av dem kan den også komme fra voksne maktpersoner i bygda der de er oppvokst. Hva om de som ellers blir sett på som respekterte medlemmer av ditt nærmiljø igjen og igjen angriper den du er, fordømmer din identitet, din kjærlighet og ditt liv? For skeive i Kautokeino, og flere steder i Sàpmi, er dette dessverre en realitet.

Etter at Kirkemøtet tidligere i år bestemte at likekjønna par også skulle få lov til å gifte seg i den norske kirke, så svarte kirkerådet i Kautokeino med boikott. De fattet hastevedtak der de nektet å gå med på og vie homofile, og sentrale personer i kirka gikk også ut i media med sin fordømmelse for virkelig å understreke hvor uønsket homofile er hos dem.

Det å overse kirkas mørkemenn er kanskje enkelt hvis du bor i en større by, men alle som har vokst opp på bygda og på mindre steder i landet vårt vet at ledelsen i kirka er så mye mer. Det er faren til venninna di, det er han som har ansvaret for St.Hans bålet hvert eneste år, det er kanskje fotballtreneren du alltid har sett opp til eller hun du møter på butikken hver eneste dag. Det er folk samfunnet rundt deg ser opp til, og som du kanskje er glad i. Derfor smerter det enda mer at disse menneskene kanskje ikke lenger ville hilst på deg, godtatt deg, anerkjent deg eller inkludert deg om de visste hele sannheten om hvem du er.

De skeive ungdommene i Sàpmi opplever akkurat dette. Derfor finner de seg ikke i historier om omvendelse og stengte dører, og de bestemte seg for å flytte årets samiske homopride fra Finland til Kautokeino. De er tro mot en tradisjon blant skeive som starta i New York i 1969 under Stonewall-opprøret, og den innebærer å svare hat og ekskludering med glitter, farger og kjærlighet.

Som så mange mørkemenn før dem er også Kirka i Kautokeinos svar til ungdommenes kjærlighetsbudskap, kun mer fordømmelse og utdaterte ord fra gamle tekster. «Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Dersom noen kommer til dere og ikke fører denne lære, ta da ikke imot ham i deres hus, og by ham ikke velkommen! (2 Joh. 10-11)», heter det innlegget fra Siri og Fjellstad i Den luthersk-læstadianske menighet i Kautokeino.

Når hun du møter på butikken hver dag sammenligner din kjærlighet med utukt, drankere og hor, og oppfordrer andre til å ikke ønske deg velkommen, da er det ikke lett å velge åpenhet.

Hva om det ikke fantes noen som deg der du vokste opp, og fremtredende personer i lokalsamfunnet fortalte deg at du var uønska? Ville du da ha blitt? Mens verden går videre og rettigheter kommer på plass, sitter det ungdommer rundt i landsdelen vår og tror at de er helt alene.

Gjengen i Sàpmi Pride vet bedre. De vet at det finnes stemmer i Sàpmi som ønsker mer åpenhet, mer respekt og mer fargerike lokalsamfunn. Min bønn er at disse stemmene står sterkt i møtet med mørkemenn og at vi støtter modige ungdom som nå baner vei for de som enda ikke tør. At vi viser dem at deres liv er verdige, og at vi sammen kan skape en dialog som sentreres rundt forståelse og aksept, ikke fordømmelse.

Det kan vi gjøre ved å stille opp og støtte Sàpmi Pride som går av stabelen torsdag i Kautokeino. Sammen går vi i paraden på lørdag og viser at vi er flere. Vi er flere som ser, vi er flere som er stolte og vi er alle mer verdt enn hva Siri og hans trosfeller vil ha oss til å tenke om oss selv.

Ingvild Endestad, leder av FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold