TV2-serien «Svendsen om Hansen og Jensen» er et fornøyelig møte med norske myter og stereotyper. Vi kjenner oss igjen og møter oss selv i døra. Det er godt å le av seg selv.

Så er spørsmålet: Klarer vi å le av homomytene – og stereotypiene? Det eneste vi har til felles er at vi blir glad i noen av samme kjønn. Ellers er vi ganske forskjellige, takk og lov. Til alt overmål har utviklingen kommet så langt at vi sannelig har lov til å være den vi er.

Forskningsmaterialet er enormt: Fra antropologiske avhandlinger om pubertetsritualer hos stammer i Vest-India, der unggutten må bli mann sammen med en voksen mann før han får lov til å befrukte, til kvinneforskning i USA som slår fast at lesbiske har både høyere utdannelse og levestandard enn sine heterofile medsøstre.

De postulerer alle en sannhet som underbygger eller avkrefter myter. I tillegg kommer den medisinske forskningen der man forleden kunne bevise at homofile og lesbiske hjerner ikke arbeidet forskjellig fra heterofile hjerner når man er forelsket. Tenk det, Hedda!

Mytene om den feminine homofile mann og den mannhaftige lesbiske kvinne står sterkt. Ikke uten grunn, ikke bare fordi det er noe sant i dem, men fordi mytene er så avsindig vanskelig å avlive.

Hvorfor skal man så avlive noe som er sant? Fordi det ikke er hele sannheten og fordi vi, som mennesker, er mer komplisert sammensatte enn som så. Faren med myter er som med løgner: Jo, mer de gjentas, jo sannere blir de. I ytterste konsekvens blir mytene reverserende for objektene: «Men jeg lever ikke opp til mytene, det må da være noe galt med meg?» Slik tenking gir ingen lykkelige mennesker. Kan man le av mytene, er man kommet langt på vei.

Sånn sett kan man slå fast at den offentlige homoidentiteten de siste 40–50 årene har gått i like rasende tempo som dagens byggeplasser i Shanghai – med like store tap og gevinster. Det meste er lov og få blir sjokkerte.

Homoidentitet skapes i stor grad av populærkulturen, eller kall det massemedia. Delvis fordi den er befolket av mange homoer, delvis fordi det ligger i sakens natur at for å få oppmerksomhet, må man skille seg ut. Massesmaken flørter med undergrunnskulturer, ikke bare seksuelle, der den våger å være uvanlig og utfordre alminneligheten. Og homofili er fortsatt ikke alminnelig, til tross for at presteskap i ulike religioner, enkelte politikere og forretningstopper tror at det smitter fortere enn vannkopper. Eller som min jødiske venninne så treffende sa det: «Hva hadde verdens kulturliv vært uten jøder og homoer?» Så sant som det er sagt.

Verdenshistorien er full av eksempler på at undertrykkelse resulterer i uttrykksbehov, både mentalt og fysisk. I vår nære samtid har vi den klassiske kunstnermyten om at kunstens vei er tornefull og at en lidende kunstner presterer den beste kunsten.

I større skala ser vi det i den økende globaliseringen der indisk og kinesisk akademia slår knock out på Vesten, der BRIC-landene Brasil, Russland, India og Kina sender svettetokter innenfor Brooks Brothers-skjortene på Wall Street og kulturlandskapet skifter sakte, men sikkert i takt.

De hippeste gutta i Europas storbyer velger nå «heller Bolly enn Holly» når de skal på kino, sari moteuka i Milano, McDonalds legger ned flere utsalg enn de åpner på verdensbasis, og litteraturen, bildende kunst og arkitektur er mer internasjonal enn noensinne. Og så er det vel bare et tidsspørsmål før Mumbai kjøper California på tvangsauksjon.

Det er en verden i forandring. Og det går faderlig fort. I kjølvannet av denne nye verdensordenen drypper det litt på oss mennesker. Vi forandres også. Fordi storsamfunnet blir omsider vant til det ualminnelige, det som er annerledes. Og kulturpolitisk er det snakk om den samme utvikling: At det fremmede og ukjente blir kjent og nærmere. Og da står myter for fall – og vi kan dyrke forskjellene. En slik utvikling må da berike oss som faktisk er annerledes?

Men stereotypene og mytene vil nok alltid være der. De er til å le av.