I fjor fikk valdresgutten og den tidligere Mr. Gay-deltakeren Sebastian plutselig førti nye søskenbarn og ble med ett også to måneder yngre. Tekst og foto: Trond Alexander Tune.

NAVN: Sebastian Camacho
ALDER: 28
SIVILSTATUS: Singel
KOMMER FRA/BOR: Vobu i Valdres
GJØR: Lærervikar

 

Som toåring ble Sebastian Camacho adoptert fra Colombia og vokste opp hos sine norske foreldre på en gård i Valdres sammen med sine tre adoptivsøsken. I fjor reiste 28-åringen tilbake til Colombia for første gang for å treffe sin biologiske familie.
Blikk tok Valdresekspressen opp for å møte ham hjemme i Volbufjorden, ei lita fjellbygd mellom Fagernes og Beitostølen i Øystre Slidre. Sammen med sine tre adopterte søsken, to fra Kina og én fra Colombia, vokste han opp med kyr, sauer, hester og hund, og med en far som jobbet som snekker og en mor som var sykepleier, ved siden av gårdsdrifta.

 

EN LITT ENSOM TID

28-åringen bor ikke lenger på familiegården, og dyrene er borte, og mens vi rusler innom stabburet og låven, og langs stakittgjerder som har sett bedre dager, forteller Sebastian at han og søsknene oppfattet familien og oppveksten som helt normal og trygg. Ingen snakket om at de fire adopterte var forskjellige etnisk, men selv visste de hvor de kom fra og feiret alle nasjonaldagene i sitt opprinnelsesland i tillegg til de norske.
– E trur e følte me heime i Colombia sjøl før e hadde vøre der. E visste jo om upphavet, men e har alltid hatt ein dragning til mørke følk, og har vøre stolt tå å vera frå det landet, forteller Sebastian på avslepen valdresdialekt.
Sebastian kjører rundt i den vesle bygda som strekker seg rundt vannet og opp bratte åser. I det vi passerer barneskolen hvor han jobber som lærervikar, forteller han at selv om han ikke hadde så mange venner i barndommen, ble han aldri mobba.
– Men det var jo heller ikke så mange andre barn å leke med her, derfor var jeg mye ute med hesten og prata med den. Det var nok en litt ensom tid, kanskje jeg brukte hesten som terapi …

Da den danseglade latinoen og friluftselskende nordmannen ble kjent med sin biologiske familie, fant Sebastian Camacho ut at de to brødrene hans var blitt drept i det voldsherjede Colombia.

 

VENDEPUNKTET I OSLO

Han husker at han som barn var litt mer feminin enn de andre guttene.
– Det falt noen kommentarer om det, men rasisme opplevde jeg ikke, mest nysgjerrighet, forteller Sebastian som allerede i tenårene forsto at han likte gutter.
– Men jeg tror jeg sto fram helt åpent først i Oslo som 20-åring. Her oppe tror jeg at folk skjønte det, men det var få som brydde seg. Jeg har alltid vært meg selv, har alltid sagt det jeg mener og har gjort det jeg ville gjøre. Å være homo eller adoptert fra Colombia har «alder vøre noko tema».
Snøen ligger klattvis på skogsveien som fører fram til et hus inne i skogen. Der bor han sammen med faren, med utsikt til Beitostølen og med kort vei til turterreng og skiløyper han bruker ofte. Han forteller at han dro fra barndomsbygda etter videregående skole og et praksisår som ungdomsarbeider, for å utforske livet og sin homofile identitet.
Først gikk han på folkehøyskole, og deretter jobbet han en tid som stallgutt for en sprangrytter i Ski, før han fant veien til Oslo. Der kom han i kontakt med Norsk-Colombianos Forening. Det ble et vendepunkt for Sebastian.
– Jeg var invitert til et møte og var så spent da jeg hilste på de andre. Alle var små, pene og mørke, og jeg følte meg inkludert med én gang. Vi fortalte hverandre om våre adopsjoner, hvor vi var født, og hvor mange søsken vi hadde. Jeg gjenkjente straks mitt latinske temperament og den fysiske måten vi er på.

«Jeg var egentlig mest ute og danset salsa og merengue med dem i løpet av de sju åra jeg bodde i Oslo, og brydde meg lite om homolivet.»

FORSVANT I «LATINOBOBLA»

Sebastian kom ikke direkte ut i gruppa som homo, men opplevde å bli akseptert av de andre. Han traff mange andre homser i det miljøet også og forsvant inn i «latinobobla», som han kaller det.
– Jeg var egentlig mest ute og danset salsa og merengue med dem i løpet av de sju åra jeg bodde i Oslo, og brydde meg lite om homolivet.
Sebastian gikk også ut på London Pub og Elsker, men synes det var et overfladisk kjøttmarked med hakking og drittslenging.
– Først nå innser jeg at mange som går ut på homosteder, kanskje er veldig usikre på seg selv. Man har en maske på seg, og det er vanskelig å trenge gjennom og få pratet sammen.
Men som sjarmerende og jordnær latino var det likevel ikke vanskelig å få draget på byen. Sebastian trives med oppmerksomhet og kom på 2. plass i Mr. Gay Norway-kåringen i 2011 og var også med i Europa-finalen i Roma.
– Det var en morsom opplevelse selv om jeg endte på siste plass, ler han.
– Jeg har ikke vært overlegen av den grunn, men har vært meg selv. Jeg er nok en valdresgutt som er preget av den oppdragelsen jeg fikk av far og mor. Da er det viktig å være snill mot andre og ikke bitche.

Nylig flyttet Sebastian Camacho tilbake til stillheten og roen i Valdres etter mange år i Oslo.

 

VOLD, FATTIGDOM, DRAP

Det sterke samholdet blant adopterte colombianerne ga ham støtet til å ville finne ut av sin egen bakgrunn og til å oppsøke fortida. Han fikk kontakt med sin biologiske tante Elisabeth, som åpnet hjerter og dører inn til resten av familien via Facebook og Skype. Langt over førti søskenbarn dukket også plutselig opp.
Etter noen år bestemte han seg for å besøke dem. Reisen krevde mot og sterk vilje. Først i 2016 hadde han nok av begge deler. Etter et døgns reise til Colombia føltes det uvirkelig å møte sin biologiske mor i byen Neiva, en seks timers busstur fra hovedstaden Bogotá.
– De sto utenfor huset sitt, min mor María og tante Elisabeth, og ventet spente og nervøse, forteller Sebastian.
– Jeg betraktet den spede kvinnen lenge, og så etter om hun lignet meg. María hadde vært narkoman i mange år og bar preg av det, forteller Sebastian.
– Morgenen etter satt jeg sammen med henne, og hun fortalte gråtende om sitt vanskelige liv, om en mann som var voldelig, og om mine to brødre, som var blitt drept. Den yngste hadde blitt knivstukket, den eldste var skutt.

«I Oslo ble det for mye folk, for mye statussymboler og for dyr husleie. Byfolk er så redde for å være alene og ensomme.»

TO BURSDAGER

Det slitne huset til María lå i en dårlig del av byen, folk gikk rundt med kniver, og Sebastian fikk beskjed om ikke å snakke med noen. Faren hans, Roque, bodde i en annen by og var lutfattig. Det oppdaget Sebastian på sin neste tur sommeren 2017.
– Når man ser fattigdommen med egne øyne, blir det et sjokk. Det er annerledes enn hva man kan forestille seg på forhånd. Å forstå at man egentlig er født som et voldtektsbarn, er dramatisk og trist, nærmest som å se «baksiden» av en telenovela (såpeopera, red.anm.). Men jeg er forelsket i det latinske livet i Colombia og menneskene der, selv om det er langt unna. De har kanskje lite penger, men har så mye glede og latter og er frie og åpne.
Da Sebastian var i Colombia i sommer, skrev han følgende statusoppdatering på Facebook: «Plutselig har man bursdag 1. juli. Litt sprøtt egentlig».
Den nye fødselsdatoen ble dermed offentliggjort for hans 2300 venner og bekjente, og samme kveld gikk han til sengs to måneder yngre enn han hadde vært da han våknet samme morgen.
– Tante Elisabeth leste adopsjonspapirene mine og spurte meg: «Er det sikkert at du er født 5. september? Her står det jo at du var to måneder i september!». Senere fant vi ut at jeg var født 1. juli 1989 i Neiva. Så nå har jeg to bursdager, men er ikke blitt så mye yngre av utseende, flirer Sebastian.

«Jeg betraktet den spede kvinnen lenge og så etter om hun lignet meg. María hadde vært narkoman i mange år og bar preg av det.»

 

STORE KONTRASTER

Livet har falt mer på plass etter at han fikk kontakt med sin biologiske familie.
– Jeg har vært opptatt av hvem ligner jeg på. Nå forstår jeg mer av meg selv og min bakgrunn. Jeg ligner på María i min væremåte og i måten jeg snakker og uttrykker meg på. Og vi liker begge å pynte oss og danse salsa, ler han.
Det er mye latter i Sebastian, selv om historien til hans biologiske familie er brutal.
Han sto fram som homo til sin colombianske familie, María, tante Elisabeth og onkel Lalo, slik han hadde gjort til sin norske.
– Det var ikke noe problem, flere av fetterne mine er homser og ei kusine er bifil. En kveld tok Lalo meg med til og med ut på en stor homseklubb i Neiva, så jeg er helt akseptert av dem, forteller Sebastian stolt.
Fra huset kan han se vinterlandskapet bre seg rundt Beitostølen. Her er det over 30 graders forskjell fra det tropiske klimaet sør i Colombia. Kontrastene er store i Sebastians liv – de strekker seg fra hans biologiske familie i det fattige og farlige Colombia til en oppvekst i et stille familie- og naturliv i Valdres. Og midt imellom disse ytterpolene har han levd et urbant byliv i Oslo i flere år. Men nå er han tilbake til freden og roen i barndommens Valdres.
– Jeg flyttet tilbake fordi jeg savnet naturen og frisk luft – stillheten og roen. I Oslo ble det for mye folk, for mye statussymboler og for dyr husleie. Byfolk er så redde for å være alene og ensomme. Men jeg tror ensomhet er bra inntil en viss grense. Folk har godt av å tenke, det blir det mindre av i byen. Her oppe har jeg mer alenetid, tid til å sortere tankene.