Sigøynernes Sevilla

Thomas Skaalvik, som hver søndag skriver på Blikk Nett fra sin reise i bobil i Europa, forteller denne uken om sitt møte med en homofil sigøyner som forsøker å lære ham flamenco i Sevilla. Livet er en dans på roser, i hvert fall for enkelte av oss og til tider. Men ikke for alle. Det nærmer seg midnatt i Sevilla. De trange gatene i gamlebyen er fulle av mennesker som skal hit og dit. Møte venner, sladre på en tapasbar eller nyte de første dragene av vår på fortauskaféene. Det myldrer av liv overalt. Jeg er litt tidlig ute, og tar meg god tid til å ta inn atmosfæren i en bydel som er i gradvis forvandling. Fra det gamle, der tannlause koner en gang satt på fortaustrammen med svarte klær, skaut og med furete trekk i ansiktet, til dagens unge og litt mer velpolerte og sofistikerte. I stor grad kunstnere, homser og folk med alternativ livsstil som som ser verdien i de gamle kvartalene rundt Alamedas de Hercules-parken og som i like stor grad vil leve et moderne liv. En pittoresk blanding av gammel og nytt, der buddahforretninger med røkelse og snirklete røde lamper og med minimalistiske tapasbarer i sterke farger og intim stemning står side om side med den gamle baren der de eldre herrene samles for å være i fred for sine masete koner for en stakket stund. Koner som feier fortauene og prøver å få med seg litt av livet. Muligens er det en nyhet her eller der hun kan snappe opp og fortelle videre til sin venninne Miranda i fjerde etasje som også følger nøye med fra balkongen som minner mer om et vitrineskap i smijern og glass enn noe annet. Bilene tuter og mopedene kjører farlig fort forbi. Det er mye larm og ståk, men det er en larm som gjør stemningen riktig. En triveselslyd som gir bydelen sitt preg og liv. Luktene fra utestedene siver mot meg. Krydder, hvitløk, stekt kjøtt og fisk. En blanding av orientalsk, arabisk og spansk. Og det stemmer i stor grad med byens identitet og historie. Jeg føler meg trygg og hjemme, til tross for at jeg turist. Klokken er slagen og jeg forsvinner inn i en mørk bakgård. Forførende flamenco Han tar et godt tak rundt hoftene mine. Fører meg litt fremover, så tilbake. Bakfra, så forfra. Han er svett, og det er mørkt i rommet. Bare noen få stearinlys som gir en dempet og sensuell stemning. Han tar nok en gang et godt og ledende tak i meg. Bevegelsene begynner å ta form og rytme. Han er vakker som få med halvlangt rødblondt hår og med en spenstig og lekende kropp. Det er spennende, en tanke pirrende, og ikke minst forførende. Vi er i god gang. Det eneste som plager meg er skoene. De er et par hakk for små og presser tærene smertelig sammen. Og så er det noe med at jeg ikke er helt fortrolig med noe som ligner på en blanding av husmorsko fra 50-tallet og platåsko og at det klakker noe veldig hver gang jeg bevger meg. Jeg takker for innvielsen i kunsten, og sammen med kameraten hans forlater vi studioet han driver som flamencolærer for å sette kursen hjem til leiligheten hans hvor kjæresteten og noen andre venner venter med kalde cervecas og tapas. De er sigøynere, halvsigøynere og spanjoler. Unge, bevisste og urbane. Men før jeg går videre, så tror jeg det er på sin plass å understreke et par ting. Jeg tviler sterkt på at jeg neste høst kommer til å opptre i Konserthuset med kastanjetter, klaprende sko, vifte og en overdådig flamencokjole i svart og rødt. Mulig at det kunne vært morsomt og underholdende for enkelte, men jeg er nok ikke helt der - ennå. Det blir liksom noe som er feil over det. Kan ikke helt begripe hva, men sånn er det nå en gang. Vandrende krigere Sevilla har en lang historie. Araberne, fønikerne, jødene og ikke minst sigøynerne har satt sitt preg på byen opp igjennom tidene. Og sigøynerne har en lang og spennende historie. Historisk sett med opprinnelse fra India for litt over tusen år siden der de ble brukt som krigere for de hinduistiske herskerne av Aryuan (arier)-folket som ikke ønsket å risikere sine egne liv i kamp mot muslimske sverd. Til gjengjeld fikk krigerne en viss status og beskyttelse i et føydalistisk samfunn. Krigene fortsatte gjennom århundrene uttrettelig vestover mot muslimske land og andre folk som kunne representere en potensiell fare for India. Krigerfolket ble etter hvert et til folk som stadig var på vandring som tok med seg kulturelle elementer, språk og tradisjoner fra forskjellige steder som etter hvert ble deres egen kultur. Noen vandret etterhvert nordover, noen vestover og noen sørover. I dag er de spredt over store deler av Europa og teller rundt 12 millioner. I Spana finner du dem særlig områdene rundt Granada, Cadiz og Sevilla. Offisielt i EU kalles de Rom eller Romani. Ordet Gypsy på engelsk, som kan være nedsettende, kommer fra en misforståelse av britene som i sin tid trodde de kom fra Egypt. Men statsløse, forfulgte og undertrykte har de alltid vært. Bare Hitler-regimet alene drepte ca. 1,5 millioner av dem. Sigøyner og homo Tilbake i leiligheten kommer samtalen over bordet snart innpå hvordan det er å være homse og lesbe i Spania i våre dager og da med tanke på en bakgrunn som sigøyner. Jeg hadde vel kanskje forventet meg noen svar i retning av vanskelig, undertrykkende eller for jævlig, men her må nok bildet nyanseres noe. Flamencolæreren ser først spørrende på meg. Nesten som om spørsmålet i seg selv er irrelevant og uforståelig, og forteller heller om 11 fantastiske år sammen med sin spanske venn. Aldri har de opplevd et vondt ord, sårende slengbemerkninger eller noen annen diskriminering. Ikke det at de har så stort behov for å kjempe på barrikadene eller proklamere sin legning for hele verden, men de vurderer å gifte seg til neste år, nå som den spanske loven gir adgang til det. «Men», sier han, og løfter en pekefinger mot meg, og jeg aner en snevelse av sigøynertemperament i sving, «det er en gigantisk forskjell på det å ha sigøynerblod i seg og samtidig ha en utdannelse og leve side om side med andre spanjoler, enn det å bo i en sigøynerghetto. To vidt forskjellige verdener det. Men jeg kan nok om det til å uttale meg. Jeg kjenner forholdene». «Saken er den», sier han, «at ca 30 prosent bor i sigøynerghettoer. De er lut fattige, har minimalt med utdannelse, om de har noen i det hele tatt, og har bare ett mål. Gifte seg så tidlig som mulig og sette barn til verden. Massevis av dem. Famile er alt. Og familien er streng. Det forventes at du som mann om nødvendig skal drepe for å holde familiens ære i behold. Og det skjer stadig vekk. Spesielt ved giftermål. Ikke uvanlig at det unge brudeparet bare er 13-14 år. Familien sørger for å gifte dem så tidlig som mulig og særlig før de begynner å få egne meninger. På den måten kan de sikre seg at rette alliansene inngås. Pikens familie på sin side, må alltid garantere for at hun er jomfru. Og det sjekkes vanligvis ved at bestemor på guttens side grafser i underlivet på den vordene brud til bevisene er klare. Og skulle de ikke være det, ja, så er det rene helvete i gang og kniven ligger aldri langt unna. «Og hva med den unge homsen som ønsker å stå frem i familen», spør jeg. Det brer seg litt latter over bordet, som snart stilner. Han eksisterer bare ikke. Klanen har så stor makt at et sånt fenomen nærmest er utenkelig. Og for det andre er han gift for lenge siden og har sikkert en drøss med barn. Eneste mulighet er å komme seg ut av uføret er å rømme og starte en ny tilværelse. Lettere sagt enn gjort. De finner deg som regel og tar sin hevn. Det er de unge damene som på en eller annen måte har blitt giftet bort til spanjoler som har mulighet til å starte en ny tilværelse for seg og barna sine. Og da får du halvsigøynere som kan leve et mer eller mindre normalt liv. Og hva gjøres fra myndigheter og homooraganisasjoner for å gjøre noe med forholdene innad i disse klanene? Minimialt. Pariakaste er pariakaste, og jeg er stygt redd for at det kommer til å være sånn i mange, mange år fremover. På den annen side er det en viss fokusering fra myndighetenes side på utdannelse og da spesielt av kvinner. «Jeg tror det er den eneste farbare veien fremover», sier flamencolæreren. «Utdannelse, møte med andre kulturelle verdier og bevisstgjøring, er det som skal til for å endre på forholdene. Men det er nok ikke gjort over natten. I mellomtiden skal du også huske på alt det fine sigøynerkulturen bærer med seg som for eksempel flamencodansen og musikken. Det er alltid gode og dårlig verdier i et hvert samfunn. Min oppgave som flamencodanser, er å ta vare på de gode verdiene og formidle dem videre. For meg betyr flamenco frihet og mulighet til å uttrykke alle sinnsstemninger og følelser jeg til enhver tid måtte ha. Og det ønsker jeg å lære både mitt eget og andre folk gjennom dansen.» «At de undertrykte har en tendens til å undertrykke de som er svakere enn seg selv, er vel kanskje ikke noe nytt fenomen. Men jeg tipper vel at ca. 90 prosent av de mannlige flamencodanserne er homser, og så håper jeg ikke minst at du tar med noen nette trinn hjem til Norge,» sier han og ler.. At livet kan være en dans på roser for noen sigøynere, er jeg ikke i tvil om. Bare så synd med alle disse tornene. Hilsen Thomas Har du lyst å sende Thomas en e-post kan han nås på: tskaalvik@mac.com