Som godt voksen begynte Stein Wolff Frydenlund kampen for råderetten over egen kropp. Nå er den vunnet. Han bestiller en kopp te på Baker Brun på Bryggen i Bergen. Vi setter oss ved et bord ved vinduet, og han tar seg til håret som har fått noen gråtoner. Nå som Stein selv er i mål, er det andres kamp han jobber for i LLHs transpolitiske utvalg. – Det viktigste nå er å få rett til ny juridisk kjønnsidentitet uten medisinsk eller kirurgisk behandling på forhånd, uten å måtte sterilisere eller kastrere seg. Dette er innført i Spania i tråd med internasjonale menneskerettigheter, og landet har en administrativ rutine på det. Hjertesak nummer to er å sikre transpersoner rett til utredning og hormonbehandling også andre steder enn ved Rikshospitalets Seksjon for transseksualisme. De som kommer dit og får avslag, har ikke rett til en «second opinion», og vi ønsker en slutt på dette monopolet. Den tredje hovedsaken er en ny antidiskrimineringslov som skal styrke diskrimineringsvernet spesielt for transpersoner.
– Ditt politiske engasjement skjønner man ved å google navnet ditt. Men jeg fant ikke så mye annet om deg?
– Jeg har ikke alltid hatt navnet Stein, så det er kanskje ikke så rart at du ikke finner alt om meg på nettet.
– Hva het du før?
– Nei, det er ikke så viktig å si, men jeg hadde jo et jentenavn. Jeg syns ikke det er noe kjekt å få fokus på det. Det er en side ved livet som ikke er så greit.
Gjennom nåløyet
Norsklærer Wollf Frydenlund forklarer meg det vanskelige med en vennlig, mild og ganske lav stemme. Litt dialekt er igjen fra Hallingdal, der han kommer fra, før han flyttet til Bergen og begynte på gymnaset der. Senere ble han cand polit i administrasjon- og organisasjonsvitenskap i 1989 med en avhandling om «Norsk museumspolitikk – Lokal og sentral orientering i perioden 1960–1988». Parallelt har han engasjert seg i organisasjonsarbeid, både som styremedlem i LLH Bergen og Hordaland og i Landsforeningen for transkjønnete (LFTS), som nå heter Harry Benjamin ressurssenter. De siste ti årene har han jobbet med lhbt-saker i Amnesty International Norge. I mars i fjor ble han leder for LLHs transpolitiske utvalg. I 2000 byttet han navn. Åpenhetsprosessen startet med at han begynte å snakke med folk i homomiljøet i Bergen. Han opplevde ikke at de kunne hjelpe så mye, så han kontaktet sexolog Esben Esther Pirelli Benestad og fikk møte med en psykolog i Bergen. Hormonbehandlingen startet i 2000, og etter det fulgte kjønnskorrigerende operasjoner. Prosessen gikk over flere år med påfølgende oppfølging.
– Du er helt ferdig med din egen prosess?
– Jeg er ferdig med det jeg har ønsket å gjøre. Jeg er blant de heldige som slapp gjennom nåløyet.
– Er det mange som vet hva du har gjort?
– Ja, de som kjenner meg, vet det. Men det trenger ikke stå på trykk. Slike detaljer blir så genitalfokusert.
Et personlig valg
Stein forteller at folk er nysgjerrige og også spør om detaljer om hva man gjør eller ikke gjør under operasjonene.– Jeg forteller at jeg har valgt ut fra mine behov. Før var det ikke så vanlig å få fjernet livmoren, men jeg ba jeg det. Noen ønsker for eksempel bare operasjon oventil, og det kan være vanskelig å gjøre en vellykket operasjon nedentil. Hva man gjør og når man ønsker å si stopp, bør være et personlig valg.
– Har du vært åpen hele veien?
– Både ja og nei. Hvis det er synlig at du ikke er kjønnstydelig, bør man kanskje si fra. Jeg hadde samme arbeidsgiver før og etter at jeg byttet navn, så de fikk vite det. De tok det greit, men det er ikke alle jeg har fortalt det til privat. Det har vært avhengig av hva de betyr for meg. Men jeg har vært åpen i offentligheten.
– Hva med elevene dine på skolen?
– Jeg identifiserer meg som homo, og det har jeg sagt på jobb, så elevene og kolleger vet det. De kan finne ut litt om meg ved å gå på nettet, men jeg har ikke snakket om at jeg tidligere hadde et kvinnenavn. Selv om ingen har rett til å avkreve informasjon, har jeg valgt å skrive det i cv-en. Graden av åpenhet må folk styre selv, men jeg ville sagt det til min overordnete og gitt den personen tid til å ta det inn over seg. Og jeg tror det er bedre å si det selv enn at andre gjør det. Mange tror det er vanskeligere å være åpen enn det er.
Brev med bilde
Også Stein selv trodde det var vanskeligere enn det viste seg å være.– Ja, men skal du leve ut den du opplever at du er, må du tørre å gjøre en del. Gå i butikken og kjøpe de og de klærne. Jeg fortalte det først til noen som forsto tematikken, og så fortalte jeg det til dem som sto meg følelsesmessig nært. Jeg fortalte det ansikt til ansikt der jeg hadde mulighet til det, men det er ikke alle som bor her i Bergen, så andre sendte jeg brev. Jeg skrev flere brev samtidig og fortalte hvem andre jeg hadde sagt det til, slik at de kunne snakke sammen. Jeg oppfordret dem også til å ta kontakt og forklarte at dette var ikke noen sin «feil». En kamerat tok bilde av meg i dress som jeg la i et par av brevene, og jeg skrev at de kunne åpne det når de var klare, slik at de ikke fikk det rett i ansiktet. Han oppsøkte også tidligere arbeidsgivere, fikk nye attester og nye vitnemål med riktig navn på og nye papirer i banken. Han var forberedt og visste hvilke rettigheter han hadde.
– Er det noe man kan si som er veldig feil? Hvis jeg for eksempel sier «hun» i stedet for «han»?
– Det er ikke så hyggelig, men det kommer an på om det er noe du sier én gang eller om du fortsetter med det i ti år. Da syns jeg du skal revurdere holdningene dine. Er det en «slip of the tounge», er det greit.
Tidlig aktivist
Mange lurer på hvorfor han fortsetter som lhbt-aktivist nå som han selv er kommet dit han vil. Selv mener han grunnen kan ligge i at han er vokst opp i et samfunnsengasjert miljø der det går an å mene noe og stå for det. – Jeg var aktiv på gymnaset, og da jeg kom ut i homomiljøet i 1994 havnet jeg som vara og kasserer i LLH. Den politiske siden har ligget der lenge. Jeg tok blant annet initiativ til å starte SVs homonettverk. For utenforstående kan det se ut som om livet hans stort sett dreier seg om lhbt-spørsmål og politikk. Men det er fordi de for eksempel ikke vet at han synger i kor.– Jeg har gjort det siden 1987 og har vært med i mange forskjellig kor. Både norsk samtidsmusikk, i Sosialistisk kor i Bergen, kirkekor, kammerkor, et lokalt blandet kor og Homokoret i Bergen før det ble til Sapfonia. Dessuten liker han å være ute i naturen, men ikke for å fiske.– Jeg er tålmodig, men jeg kan ikke stå i all myggen og vente på fisk. Skog og fjell er bra for meg, og å være sammen med venner. Jeg følger med i samfunnet og hører mye på P2. Jeg har mye kontakt med familien og besøker dem ofte, forteller Stein, som har to barnebarn.
– Satser du på å få en ny familie?
– Ja, hvis det blir sånn, men det vet man jo ikke, man kan ikke planlegge om noen faller for en.
Før begrepene kom
Han er takknemlig til tross for at det har tatt tid å komme dit han er i dag.– Jeg har gjennomført det jeg har ønsket, og jeg har ikke angret. Systemet skulle vært annerledes, men jeg ble trodd og hørt, og jeg er ikke bitter. Det er vanskeligere for dem som blir avvist. Jeg kjenner flere av dem. Jeg har familie og venner, og selv om jeg har hatt mine utfordringer, har jeg et godt liv.
– Har du hatet deg selv?
– Nei, men det har vært vanskelig, for følelsene lå der fra jeg var barn. Jeg ga meg selv navnet Stein før jeg begynte på barneskolen, men dette var noe man ikke snakket om. Temaet var ikke i offentligheten, og jeg kjente bare til dragartister, men de var ikke som meg. Vi var usynlige, og det var vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre med lengslene mine.
– Hvorfor tok det så lang tid?
– Puberteten var forferdelig, men jeg tenkte jeg fikk gjøre det beste ut av livet og gjemme det vekk. Jeg lagde meg en strategi og undertrykte det. Men så kom tankene tilbake, og jeg måtte forholde meg til det. Da snakket jeg med venner. Det tok lang tid fordi det ikke fantes ord og begreper, og da er det vanskelig å få sagt noe om det. Jeg håper det vil bli lettere for folk framover. Samtidig er ingen bare transperson eller bare homo på jobb. Derfor er det veldig kjekt å synge i kor og gjøre mange andre aktiviteter. Å få lov til å bare være seg selv.
– Har du mye å ta igjen?
– Nei. Det nytter ikke å tenke hva hvis, dersom ... og så videre. Dette er livet mitt. Jeg kan ikke gjøre noe med det som har vært. Det tenker jeg ikke på, for jeg kan ikke skru klokka tilbake.
