Skapsprengeren

Publisert

Da Arnfinn Nordbø kom ut av skapet, mistet han mange av sine nærmeste. – Jeg tror ikke det er mange som har et verre utgangspunkt enn det jeg hadde. Jeg hadde alt å tape, og jeg tapte alt, sier Arnfinn Nordbø som i dag lanserer boka «Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo». Den tidligere bedehussangeren og forkynneren Arnfinn Nordbø viker ikke med blikket. De brune øynene er alvorlige, men lyser likevel av engasjement 25-åringen med bakgrunn fra Norsk Luthersk Misjonssamband, kommer nå med sin historie om alt som skjedde etter at han fortalte familie og venner at han er homofil. Boka hans «Betre død enn homofil» lanseres torsdag 23. april på Det Norske Samlaget.I juni i fjor skrev Arnfinn Nordbø en kronikk i Aftenposten med samme tittel som boka. «Det må være mulig å mene at homofil kjærlighet er synd, uten å sende drapstrusler, hets og sjikane», skrev han den gangen, og oppmuntret til konstruktiv debatt.

– Hvorfor kommer det en bok nå?

– Jeg tror den kan tilføre noe nytt, for det er oppsiktsvekkende og overraskende hva noen mennesker kan få seg til å si. Boka er spesifikk og har konkrete eksempler. Den inneholder flere detaljhistorier om hva jeg fikk høre da jeg kom ut som homofil. Flere har sagt til meg: «Arnfinn, du må skrive bok». Men tanken gjorde meg først redd. Redd for å pirke opp i vonde detaljer. Redd for at det kunne være en belastning for familien. Men jeg tenkte også på unge homofile som sliter, de som kjenner på at alt er mørkt. Flere har tatt kontakt med meg, og jeg har prøvd å være til trøst og oppmuntring. Jeg vil vise dem at det kan gå bra. Jeg ønsker også at mennesker i konservative miljøer kan lese det jeg har skrevet. Mange av dem vet ikke så mye om homofili, og med denne boka kan de få mer kunnskap.

Tre ord som veltet alt

Han gikk på Tryggheim videregåande skule, en konservativ, kristen internatskole der han var elevrådsleder. Han gikk på møter på bedehuset minst tre kvelder i uka. I 2004 ga han ut sin tredje cd sammen med broren Jon Petter. De fikk gode anmeldelser og stor anerkjennelse for å ta vare på gamle, tradisjonelle bedehussanger som kulturskatt. Han satt som nestleder i styret i stiftelsen KPK-Ukraina, og tok initiativ til å opprette et barnehjem i byen Uzhgorod. I et år bodde han i Ukraina, og ungene på barnehjemmet kalte han «Papa».Så kommer den enorme forandringen. Ordene som gjør den store forskjellen. De tre ordene som velter alt: «Jeg er homofil». Homofili «eksisterer ikke» i Ukraina. Han er ikke velkommen lenger. Portene stenges foran ansiktet hans. Enkelte forteller at de vil brenne cd-ene hans, og så godt som ingen ville høre han synge mer. Familien tar avstand fra han, og noen mener det ville vært bedre om han var død. – Det har vært steintøft. Spesielt da det sto på som verst. Jeg var langt nede.Arnfinn senker blikket og ser vekk. – Jeg tror mange hadde bukket under om de hadde opplevd det samme som meg. Jeg har hørt mye som jeg ikke hadde trodd var mulig. Men jeg hadde et nettverk, og jeg er en sterk person. Det reddet meg. Og så er det veldig viktig at jeg hatt Bjørnar. Ansiktet hans forandrer seg når han forteller om kjæresten gjennom tre og et halvt år. Ansiktet får et umiskjennelig trekk av lett glød, varme og kjærlighet. – Jeg erfarer hver dag at jeg elsker Bjørnar, og at det ikke er noe galt. Det gir meg trygghet.

Livredd i skapet

Det sies at tida leger alle sår, og at alt har sin tid. Da Arnfinn var tolv år skjønte han at han likte gutter. Han sa ikke til seg selv at «jeg er homo», for han ville ikke gå med på at han var det. Han ville ikke føle det, og han håpet i det lengste at det ikke skulle være slik. Alt han hadde lært, hadde blitt fortalt var at det er galt. Han ba til Gud hver kveld om at Gud måtte ta det bort. Som voksen godtok han følelsene sine, men bestemte seg samtidlig for å leve et liv alene. – Men prosessen begynte da jeg kom i kontakt med andre homofile. Jeg torde ikke treffe noen, jeg var livredd, men jeg hadde en profil på nettet. Jeg torde ikke å vise bilde eller telefonnummer, og jeg skrev at jeg var yngre enn jeg var. Ingen skulle kunne spore dette tilbake til meg. Dette var bare min hemmelighet. Men etter hvert begynte jeg å åpne meg. Jeg snakket med andre kristne homofile, leste litteratur fra andre kristne miljøer, og kjente at det jeg føler, ikke er galt. Jeg fant fred med meg selv. Og jeg var en skikkelig gutt. Jeg levde ikke et dobbeltliv med bønn på den siden og sex på den andre. Men jeg åpnet hjertet mitt for andre tanker, og det var slitsomt nok det.

– Hvorfor sto du fram når du hadde så mye å tape?

– Jeg er en vanlig person som har behov for kjærlighet, og tanken på å skulle leve et helt liv alene var tung. Jeg ville heller ikke leve et dobbeltliv. Jeg var omkranset av et kristent, konservativt miljø. Jeg følte meg i et fengsel. Jeg måtte passe på når folk spurte meg: «Hvordan har du det, har du bedt, har du vitna, hvor var du i går, hvem var du sammen med, hva er du opptatt med?». Det var så mye kontroll, så jeg måtte vekk. Men jeg ventet med å fortelle dem om meg selv til jeg hadde flyttet, til jeg hadde et nettverk som støttet meg. Det var veldig viktig.

Familien takler det ikke

Livet han lever nå er totalt annerledes fra før han fortalte om hemmeligheten sin. – Jeg har ikke sangen, og jeg har ikke ukrainaprosjektet. Jeg har heller ikke noe familieliv lenger. Jeg hadde et veldig godt og varmt og nært forhold til familien min før. Nå er det kun sporadisk kontakt.

– Hva tenker du om framtiden?

– Jeg visste at det kom til å bli vanskelig å stå fram, men samtidlig trodde jeg ikke det skulle bli så galt. Jeg trodde jeg og familien kunne ha et normalt liv, og jeg har ikke kutta dem ut, men det er de som ikke takler meg. Folk er positive på mine vegne og sier, «bare gi dem litt tid», men jeg tror ikke det. Det er vanskelig å være sammen med folk som egentlig ønsker at det skal bli slutt med meg og samboeren, som syns jeg er syk og rar og må gå til psykolog for å bli helbredet og omvendt fordi jeg er på vei til helvete. Det er ikke noe godt utgangspunkt. Jeg føler meg jo som en slags spedalsk sammen med dem. Men jeg er veldig glad i dem også, og ønsker at far skal legge armen rundt skulderen min og si «unnskyld, vi tok feil». Da skulle jeg ikke rippet opp i noe, bare vært glad. Jeg har forståelse for at det er vanskelig for dem. For dem er det opplest og vedtatt at homofili er en stor, stor synd. I tillegg drømmer jeg om natta og våkner ofte av den samme drømmen. Jeg drømmer at jeg er i Ukraina og snakker med arbeiderne der, at de har sluttet å fordømme meg, og at jeg får fortsette å hjelpe til med det prosjektet.

Studier og homofryd

Arnfinn Nordbø studerer nå russiske områdestudier ved Universitetet i Oslo og er samboer med kjæresten Bjørnar. Da han bodde i Ukraina, lærte han seg russisk, og ble glad i folket og kulturen. Han kan se for seg en jobb i næringslivet, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp eller andre hjelpeorganisasjoner. Han ønsker seg egen familie med barn, og han ønsker å gifte seg en dag. Han verdsetter hver dag med Bjørnar, liker å studere, jobbe og være sammen med venner. Etter mange medieoppslag om prosessen med å komme ut av skapet, har han fått både LLH Rogalands Homofrydpris 2008 og inntatt førsteplassen på Gaysirs Homotopp i 2009. – Det var overraskende og kjekt. Jeg føler jeg blir satt pris på, og jeg er litt smigret. Jeg har fått mange støtteerklæringer og oppmuntringer. Egentlig skulle ikke boka «Betre død enn homofil» komme ut før i høst, men Arnfinn ble tidligere ferdig. – Når jeg begynner på noe jeg virkelig brenner for, er jeg veldig dedikert. Jeg skrev og skrev, og skrev, og plutselig var jeg ferdig. Det er veldig kjekt å skrive. Det er jo min historie. Før i livet har jeg alltid gjort noe positivt, og jeg har et stort hjerte for folk som har det vondt og vanskelig. Nå er jeg igjen med på å hjelpe noen, og det er veldig godt å gjøre noe som er så meningsfylt. Det er noe med oss mennesker som jeg har erfart, og det er at vi makter å venne oss til de utroligste forandringer. Vi klarer å tilpasse oss etter en stund og leve med det meste selv om det er vanskelig og selv om vi skulle ønske at det var annerledes. Jeg vet med meg selv at jeg ikke har gjort noe galt. Og jeg kjenner nå i mitt hjerte at jeg har vunnet mer enn jeg tapte.

Debatt i Stavanger

Søndag 26. april blir det et stort arrangement om Arnfinn Nordbøs bok «Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo» i St Petri kirken i Stavanger, Erling Lae, Magnhild Meltveit Kleppa og Knut Arild Hareide kommer for å debattere tema fra boka.

Powered by Labrador CMS