Under Oslo Pride viser Oslo/Fusion filmfestival gratis film i Pride House på Youngstorget.

«Weekend» (2012) vant både publikumsprisen og prisen for beste langfilm under Skeive Filmer (forløperen til Oslo Fusion) samme år i Oslo. New York Times beskrev filmen som «en av de mest tilfredsstillende kjærlighetshistorier du kan komme til å se på lerretet i år».

Følelsen av skam
En fredag kveld etter å ha hengt med sine streite venner, går Russell (Tom Cullen) på homseklubb. Rett før det stenger, sjekker han opp Glen (Chris New). Det som i utgangspunktet var en one night stand, utvikler seg. Vi blir kastet inn i en følelsesladet helg fylt med fest, dop, identitetsvansker, sex, nærhet og forelskelse.

Regissør og manusforfatter Andrew Haigh ville først og fremst fortelle en ærlig og realistisk historie om to menn som faller for hverandre.
– Jeg ville unngå klisjeer, og fortelle noe nytt og autentisk. Jeg var frustrert over hvor få kinofilmer det er som handler om homoforhold. Jeg synes at startfasen på potensielle forhold er interessante, og det kan si så mye om en persons karakter, skriver Haigh i e-post til Blikk.

– Er historien basert på egne erfaringer?
– Nei, men den er nok personlig. Det hadde vært vanskelig å skrive om denne typen forhold og miljø uten å ha opplevd den selv. For noen er homomiljøet frigjørende og fantastisk, for andre er det overfladisk. Det varierer veldig fra person til person.

I filmen beskriver den innesluttede karakteren Tom følelsen av skam som å ha «dårlig fordøyelse hver gang jeg går ut døra.» Haigh tror at også det streite publikummet vil forstå følelsen og resten av aspektene ved denne historien.
– For meg handler filmen først og fremst om mennesker som ikke er ærlige mot seg selv, og som ikke lever sine liv fullt og helt som de skulle ønske. Den følelsen er det ikke bare homofile som kan ha, det er noe mange kan forstå. Det var viktig for meg at filmen skulle handle om en skeiv opplevelse, og hvordan den er annerledes enn en streit opplevelse, men samtidig vise hvor mange av følelsene som er akkurat de samme.

Andrew Haigh sier han er interessert i mennesker som ikke er helt i kontakt med hvem de er.

Og det er Russells problem. Han vet hvem han er, men det er vanskelig for han å være den personen offentlig. For Glen er det motsatt. Han sier alt rett ut, noen ganger blir det litt for mye. Han har gått den andre veien, men også han prøver bare å definere seg selv. De vil de samme tingene, men spriker i ulike retninger.

Skuespilleren Tom Cullen som spiller Russell er streit, men Chris New som spiller Glen er skeiv.
– Sexscener er alltid litt vanskelige, men jeg tror ikke det var lettere for Chris enn det var for Tom. Sexscener er vanskelig for alle. Begge visste hva som kom til å skje, det sto tross alt i manus. Dessuten tok vi alle et par drinker først, så det gikk helt fint.

Weekend, Pride House, tirsdag 26. juni, kl. 21. Gratis.

«Danserinnen» (2016).

Danserinnen
Marie-Louise «Loïe» Fuller (1862 – 1928) var en amerikansk pionér innen moderne dans og lysdesign. Hun startet karrieren i USA som profesjonell barneskuespiller, men det var som koreograf og danser gjennom burlesk-, vaudeville- og sirkusopptredener hun fant sitt kall i livet. Hun skapte seg et navn gjennom sin nyskapende «serpentindans», en dans født ved et uhell hvor hun iført florlette stoffer lekte med former, lys og farger mens hun spant rundt på scenen.

Hun flyttet senere til Paris hvor hun opptrådte regelmessig på Folies Bergère, og hun ble snart sett på som Art Nouveau-bevegelsens ansikt utad, og er i dag et de største ikonene fra La Belle Époque.

I Stéphanie Di Giustos film «Danserinnen» / «The Dancer» (2016) er fokuset mest på Fullers kompliserte forhold til et annet ikon innen moderne dans, Isadora Duncan, og gjennom Fullers øyne følger vi de to vennene og rivalene gjennom oppturer og nedturer på begynnelsen av 1900-tallet.

Filmen er velspilt og visuelt imponerende når det kommer til dansesekvensene, men om man er ute etter en biografi er nok det beste å lese en biografi om Fuller. Di Gusto har tatt seg mange friheter, noe som for øvrig er ganske vanlig når det står «basert på en sann historie».

Loïe Fuller var blant annet åpen om at hun var lesbisk og det er viden kjent at hun hadde et langvarig forhold til sin faste assistent Gabrielle Bloch. Regissøren har uttalt i et intervju med spanske Sensacine.com at det var viktig for henne ikke å gjøre Fullers homoseksualitet til filmens tema. At det ikke trenger å være hovedfokus har hun for så vidt rett i, men når hun da har valgt å inkludere en kjærlighetshistorie mellom Fuller og en mann begynner det å skurre litt.

Det «lesbisk øyeblikket» i denne filmen skjer, uten å avsløre for mye, mellom Fuller og Duncan og er ydmykende for Fuller. Man kan se på filmen som en helhet og si at dette er lesbofobi, og regissøren har også sagt at hun ikke ville gjøre Fuller til en «militant homoaktivist», hva nå enn det skulle bety … Det kan virke som om frykten for at en film med en lhbt-karakter i hovedrollen ikke vil nå «sitt fulle potensiale», igjen har trukket det lengste strået.

I rollen som Loïe Fuller finner vi musiker/skuespiller Soko, Mélanie Thierry spiller Gabrielle Bloch, mens Lily-Rose Depp har rollen som Isadora Duncan.

Danserinnen / The Dancer, Pride House, onsdag 27. juni, kl. 21. Gratis.