Skeiv kultur - trenger vi det?

Publisert

– De som er kulturansvarlige jobber med heterofile skylapper, skriver transaktivist Jan Elisabeth i denne kronikken. Hva er skeiv kultur? Har vi en skeiv kultur? Må vi ha en skeiv kultur? Hva er felles for oss som er skeive? Dette var noen av hovedpunktene i debatten om «Skeiv Kultur» på Kulturhuset i Oslo 4. desember. Som aktiv transperson har jeg problemer med å forstå noen av innledernes påstander om viktigheten av «å vise skeivhet» i forhold til kulturbegrepet. Dessverre begrenset også deler av debatten seg til om Europride egentlig var skeiv nok. Jeg har vært trans hele mitt liv. Og jeg innrømmer at jeg har vaklet i forståelsen av min egen kjønnsidentitet - og legning. Kanskje det er derfor jeg hele tiden har hatt en aksept for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Ja, jeg vet at det ikke var vanlig i samfunnet på 70-tallet. Det var kanskje også derfor at jeg hadde problemer med å melde meg inn i Foreningen for transpersoner i sin tid da de kun aksepterte medlemmer som var transvestitter og heterofile! Jeg husker at jeg kunne ikke forklare meg ordentlig om jeg var verken transvestitt eller heterofil. Jeg var vel egentlig mest glad for at det ikke var opptaksprøver! Så jeg valgte å lyve. Om begge deler. Grunnlaget for søknad om medlemskap var i seg selv grunn nok for politianmeldelse. Dette har heldigvis endret seg. Spørsmålet om legning er for lengst borte fra søknadspapirene. Og hele spekteret av transpersoner er representert i det som nå heter Forbundet for transpersoner. Og vi blir stadig flere.

Skeiv og stolt

Fra jeg selv valgte å stå frem som transperson har min fanesak vært å vise omverden at det er normalt å være annerledes. Jeg bruker det at jeg er transperson i synliggjøringen av begrepet annerledeshet. Og jeg gjør det sammen med min kone. Jeg er gift og min kone er min sjels elskede, min beste venninne og min aller viktigste støttespiller. Jeg kaller meg likevel skeiv. Og jeg er stolt av å kalle meg skeiv. Jeg er også medlem av LLH. Fordi jeg ønsker å bli kalt Jan Elisabeth og fordi jeg velger å ha et kjønnsuttrykk som ikke samsvarer med det jeg skulle hatt ifølge min fødselsattest. Jeg er nemlig stolt av å være transperson. Skikkelig stolt. Så stolt at jeg vil vise andre at jeg er nettopp det. Jeg fremelsker min kvinnelige identitet. Men gir det meg grunn god nok til å fremheve og projisere min annerledeshet på andre? Nei, ikke i seg selv. Men fordi jeg er annerledes mener jeg at jeg har lov å fortelle andre om at det går an å leve litt liv utenfor det hetero-normative kjønnsmønsteret. Jeg utfordrer. Jeg kan vise andre at jeg har talent for å utfordre. Men hvor mye mer kan jeg/vi fortelle?

Trenger skeiv kultur

Tilbake til grunnlaget for debatten om skeiv kultur. Ja. Vi trenger alle former for kultur.Men er det egentlig så viktig å finne særegenheter ved det å være skeiv? Skal vi fremheve at det fins en egen skeiv kultur? Jeg syns faktisk ikke vi skeive skal bruke tiden på å lete etter karakteristika for skeivhet - som så kan passe inn i en egen kultur. Dette kan fort ende i en subkultur og vil være med på å sementere folks oppfatninger av skeivheten. Ja, vi trenger skeiv kultur, men skeivhet skal fremvises og oppleves som den største selvfølgelighet og naturlighet og på den måten bidra til at vi som er LHBT-personer kan bli akseptert av det store tause flertallet der ute. Ikke fordi vi skal normalisere oss, slik man gjorde i språkdebatten på 70-tallet, men ved å vise hva som er så genuint og ekte ved det å være skeiv. Og det vet vi alle er mye mer enn glam og Carola.

Ingen tør

Den nye svenske filmen «Nånting måste gå sönder» er et praktseksempel på at skeivhet faktisk vil oppleves som naturlig. Hvorfor? Fordi det handler om følelser. Ekte følelser. Og ekte følelser spør aldri om kjønn eller legning! Aldri! Denne filmen må snarest inngå i læreplanen for den norske skolen som på dette feltet er lysår borte fra sitt ansvar overfor de nye generasjoner barn og unge. Men hvorfor har vi ikke slike filmer i Norge? Det er ikke fordi vi ikke har homofile, lesbiske eller transer i det norske filmmiljøet. Langt i fra. Men fordi ingen tør. Det å lage en transefilm ville bety at vedkommende regissør hadde fått stempelet «transeregissøren». Ingen hadde betrodd vedkommende å lage en «normal» film etter det. Hva med musikk? Teater? Er det ikke stort sett det samme vi opplever? Og vi kaller oss en kulturnasjon - «vi små og alen lange?» En alen er ikke særlig langt. Vi burde strukket oss lenger enn denne «alen». Vi er små. Men det trenger ikke bety at vi er smålige. Det er det vi opplever gang på gang.

Heterofile skylapper

De som er kulturansvarlige jobber med heterofile skylapper. Hvor har de fått dem fra? Kanskje er det noe som følger med stillinger i i det norske offentlige kulturlandskapet? Vi blir stadig møtt med konsulentsvar som: «ingen vil se sånne filmer… sånne teaterstykker… høre sånn musikk… markedet er ikke klare for sånt.» Var markedet rimelig mer klart for «Cabaret» i sin tid eller for «Brokeback Mountain»? Markedet - du verden for et stygt ord - er klart, bare det får servert noe som er ærlig og ekte. Vi trenger ikke gå lenger tilbake i tid enn «Født i feil kropp» høsten 2014 før vi opplevde at «markedet» var klart. Til tross for mange faglige innsigelser var dette et gjennombrudd i forhold til å fortelle det store publikum om transpersoner og transkjønnede. Serien har åpnet manges øyne. Kultur er ikke er noe som kan vedtas av noen regjering eller noe politisk parti – enten den er streit eller skeiv. Kultur skapes gjennom det å leve sitt liv. Gjennom å vise hvordan man kan leve sitt liv. Et liv uten fastlåste verdier og normer. Så la oss ikke grave skyttergraver. La oss heller grave på tvers av de som allerede måtte være gravet og skape det mangfoldet som vi snakker så mye om. Det er bare slik kultur skapes. I møtet med mangfoldet. På tvers av etnisitet, legning, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Fremtiden finnes ikke i båser ved navn som «mann og kvinne». Fremtiden vil vise seg å være så mye mye mer enn det!

Jan Elisabeth

Transaktivist

Powered by Labrador CMS