Skeiv kvalitet på Haugesund Filmfestival

Haugesund Filmfestival blir avsluttet i dag. To av filmene som ble vist, «The miseducation of Cameron Post» og «Girl», skal vises på Oslo Fusion i september. Det kan publikum virkelig glede seg til.

Tekst: Stig Arne Alfredsen.

«The miseducation of Cameron Post» er en sterk indie-film om konversjonsterapi. Året er 1993. Tenåringsjenta Cameron Post (Chloe Grace Moretz) kliner med skolens balldronning da kjæresten åpner bildøra. Det blir skandale og Cameron’s tante sender henne til en spesiell kostskole ment for å rehabilitere skeive ungdommer og gjøre dem til «gode heterofile kristne».

Dette er langt fra den første filmen som tar for seg konversjonsterapi, men er blant de beste så langt. Filmen har blitt sammenlignet med «But I’m a cheerleader» fra 1999, men der den filmen er lettere og spiller mer på humor, viser «Cameron Post» et mindre karikert og mer realistisk bilde av et slikt miljø.

Utsatt for «terapi»

Chloe Grace Moretz spiller Cameron Post og bærer filmen godt på sine skuldre. Cameron er en stillferdig karakter som gjennom mesteparten av filmen holder tilbake sine tanker fra de rundt seg. Vi får likevel en følelse av hvem Cameron er og hva hun føler gjennom Moretz’ kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Resten av ensemblet, mange av dem unge skuespillere, gjør også en god innsats. Filmen kjennes naturtro ut grunnet den lavmælte dialogen og skuespillernes naturlige fremtoning.

Noe av det interessante ved filmen er at vi får se hvor forskjellig disse ungdommene svarer på «terapien» de blir utsatt for. Mens noen av dem avfeier forsøkene på å bli rehabilitert og kun spiller med for å unngå problemer, er det også flere som genuint tror og ønsker dypt at de skal kunne forandre seg og bli heterofile.

Selvrespekt på prøve

Filmen viser det enorme behovet for samhold og tilhørighet som tenåringer spesielt lengter etter, og viser hvordan dette behovet utspiller seg i en slik situasjon som dette, da identiteten og selvrespekten deres virkelig blir satt på prøve.

Regissør Desiree Akhavan har sagt at hun ønsket å vise skolens ledere, Lydia og Adam, på en måte som gjør at publikum føler en viss sympati med dem. Dette lykkes hun med. Det er fristende å finne fram pekefingeren og male dem som monstre, men Lydia og Adam har gode intensjoner da de virkelig tror at de hjelper disse ungdommene å oppnå evig frelse. Med det sagt, filmen skygger ikke unna for å vise den mentale skaden denne formen for «terapi» påfører unge mennesker.

Psykisk vold

Sent i filmen spør en kontrollør Cameron om det utøves psykisk vold på skolen. Hun svarer: «Hvis det ikke er psykisk vold å programmere noen til å hate seg selv hva er da psykisk vold?».

Dette er også budskapet som henger igjen etter å ha sett filmen. Det finnes ingen intensjon om ondskap, vold eller forsøk på eksorsisme i denne historien, men den indre skaden som påføres når en blir tvunget til å undertrykke sin egen seksualitet kommer likevel fram.

Vond og vakker ballerina

«Girl» er en vond, men vakker film om livet og ballerinadrømmen til en ung transjente. Den vant flest priser ved årets Cannes-festival. Etter å ha sett den kan jeg si at æren er velfortjent, og at filmen lever opp til de høye forventningene. Dette er en vakker og modig film som viser utfordringene, men også gledene i livet til en 15 år gammel jente.

Vi følger Lara som gjennomgår en kjønnskorrigerende prosess samtidig som hun begynner på en prestisjefull skole for aspirerende ballettdansere. Gjennom vakre poetiske bilder blir vi satt inn i hennes hverdag; hennes arbeid for å bli en profesjonell ballerina samt hennes kamp for å få leve i den kroppen hun selv ønsker.

Cis-gutt som ballerina

Vi blir kastet rett inn i Laras liv. Dialog og skuespill er så naturlig at en kjenner seg som flua på veggen. Filmen er visuelt vakker og velklippet, men aldri på en måte som distraherer fra det som fortelles. Alt underbygger den samme følelsen; følelsen av at en er tilstede i Laras hode. Hvert utsnitt synes å bringe Laras indre liv til overflaten.

En god del av æren for dette tilhører også hovedrolleinnehaver Victor Polster, som velfortjent vant prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes. Det kan stilles spørsmål ved valget om å velge en cis-kjønnet gutt til denne rollen, men uavhengig av hva noen synes om dette valget er det vanskelig å benekte at Polster er svært overbevisende i rollen.

En skuespillerprestasjon

Kameraet dveler ofte på ansiktet hans og tagningene er ofte lange. Et enkelt falskt øyeblikk ville vært ødeleggende, men ingen slike øyeblikk finnes i filmen. På ansiktet hans kan vi skimte alle følelsene Lara holder inni seg. Filmen ville ikke fungert om dette ikke hadde kommet fram så godt som det gjør gjennom Polsters skuespillerprestasjon.

«Girl» fortjener å bli sett av mange. Først og fremst fordi det er en utrolig vellaget og velspilt film. Men også fordi den gir en unik mulighet til å trå inn i livet til en transperson. Vi får se de mindre, mer hverdagslige øyeblikkene som vi sjelden får se ellers. Vi står ved siden av når Lara teiper ned penisen sin før ballettimen og vi får innsikt i prosessen hun gjennomgår for å få den kroppen hun egentlig skulle hatt.

Nært og personlig

Filmen tar en prosess som i mainstream film ofte blir sett fra utsiden som noe rent politisk, og viser det som noe nært og personlig, noe det selvfølgelig også er.

«Girl» er til tider hjerteskjærende og vond å se, men aldri på en melodramatisk måte. Filmskaperne har hatt tro på publikums evne til å sette seg inn i Laras situasjon og gjennom filmen får vi både se de lysere øyeblikkene i livet hennes, samt alt det vanskelige hun må gå igjennom for å kunne leve som den unge kvinnen hun er.

Da jeg så filmen var salen fylt av skoleklasser, og det var fint å se hvordan filmen ga elevene en så sterk følelse av empati med Lara at jeg hørte utbrudd av frustrasjon på hennes vegne.

The miseducation of Cameron Post. Regissert av Desiree Akhavan. Med Chloe Grace Moretz, Sasha Lana og Forrest Goodluck. Åpningsfilm på Oslo Fusion, onsdag 19. september kl. 19, Cinemateket. Norsk kinopremiere 19. Oktober.

Girl. Regissert av Lukas Dhont. Med Victor Polster, Arieh Volthalter og Kateline Dajmen. Vises på Oslo Fusion onsdag 19. september kl. 20, Cinemateket. Norsk kinopremiere 2. november.