Er du en av dem som trekkes mot skeiv litteratur? Da bør du ta turen til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i slutten av mai. Norsk Litteraturfestival ‒ Sigrid Undset-dagene er Nordens største litteraturfestival med hovedvekt på nordisk samtidslitteratur og samspillet mellom litteratur og samfunn. Festivalen har eksistert siden 1995, og har opparbeidet seg en sterk internasjonal profil. I slutten av mai fylles Lillehammers gater av forfattere og litteratur. Festivalen rommer forfattermøter, opplesninger, debatter, foredrag, prisutdelinger, forestillinger, utstillinger, seminarer, quiz og andre festligheter. Målet er å presentere viktige forfattere og god litteratur, samt å debattere aktuelle samfunnstemaer. Blant gjestene som kan pirre skeive litteraturelskere finner vi blant andre Niviaq Korneliussen, som med sin med sin debutroman HOMO Sapienne setter søkelys på en generasjon av skeive og transpersoner på Grønland.Til tross for sin unge alder, har hun produsert et stykke romankunst som allerede har revet ned barrierer både i hjemlandet og i Danmark. Korneliussen valgte å skrive romanen både på grønlandsk og på dansk, og å utgi dem på samme dag. Altså står vi overfor et språkpolitisk romanprosjekt som det er lenge siden vi har vært vitne til i Norden, skriver Norsk Litteraturfestival i en pressemelding.
Innenfor utenforskapet
I romanen Evighetsbarna som utkom i fjor høst, skriver Beate Grimsrud om fire mennesker i førtiårene som bor i Stockholm. Fire mennesker som aldri helt har funnet den ledige stolen i samfunnets stollek, men som heller aldri har sluttet å lete. Anestesisykepleieren André lever sammen med katten Kassandra og blir venn med Tomas, som ikke helt vet hva han skal gjøre med andre mennesker. Siri reiser jorden rundt og blir innbilt gravid. Louise, Siris amerikanske venninne og elskerinne, har et blendende vakkert ansikt og en kropp full av arr etter selvskading. For disse fire menneskene er Stockholm en by å lengte seg bort fra.– Mange tror at evighetsbarna er de, de andre, men det stemmer ikke. Evighetsbarna er oss alle. Når vi er unge er de fleste av oss opptatt av å smelte inn og gå i ett med mengden eller å skille oss ut. Etter hvert som vi blir eldre så ser vi også det ensomme, det selvstendige og det ganske spesielle menneske. Eller som forfatteren Gunnar Ekelöf sa det: Bunnen i deg er bunnen også i andre, sier Grimsrud, som har laget en bokfilm om Evighetsbarna som ligger ute på Youtube. – Det var en som kontaktet meg etter å ha sett bokfilmen. Han stusset over at katten på filmen ikke var levende, for katten i boka, Kassandra, lever jo. Da måtte jeg forklare ham at det bare var et filmtriks, ler Grimsrud.
Samler inntrykk
Beate Grimsrud er født og oppvokst i Bærum, men har bodd i Stockholm siden 1984. Hun debuterte med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår i 1990 og har gitt ut totalt 13 bøker, hvorav tre barnebøker. Grimsrud er kjent for å tøye den menneskelige strikken og utforske normalitetens grenser. Hun har mottatt en rekke litterære priser. I 2011 ble hun den første forfatteren som noensinne er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris fra både Norge og Sverige for romanen En dåre fri. Når Grimsrud går ut i sin verden, langs gatene på Södermalm i Stockholm, er hun utstyrt med en imaginær kurv som hun samler inntrykk i.– Jeg går og samler hele tida. Nylig ble jeg kontaktet av en gymnaselev som skulle skrive oppgave om Evighetsbarna. ”Det skjer jo så lite”, skrev han til meg. Men det er jo på innsiden det skjer, alt sammen! Du kan sitte i fengsel og oppleve veldig mye hvis du har flaks. Jeg samler inntrykk på bussen, når jeg hører på radioen, jeg snapper opp ting overalt. Så du skal passe deg for hva du sier, sier Grimsrud og sikter seg inn mot universets neste utblåsning.
Neglelakk og hoppski
I de to siste bøkene sine utforsker Grimsrud grenseoppgangene til kjønn og seksualitet. Eli i En dåre fri vil skifte kjønn, men vet ikke til hvilket. Helt fra hun er liten hører hun stemmene til sine indre smågutter Espen, Erik, Emil og prins Eugen. I romanen Evighetsbarna er det et vanskelig lesbisk forhold som skildres. For Grimsrud er det naturlig å utvide grenser også knyttet til kjønn og seksualitet.– Det har jeg alltid gjort, både som person og forfatter. Jeg har en tvillingbror. Han sier at da vi vokste opp så valgte jeg fotball, bandy, boksing og hopp, for å tøye strikken, mens han valgte det bort og slapp. Jeg ville ha neglelakk og hoppski. Men den setningen om kjønn er kanskje litt gammeldags i dag? Nå tenker jeg at det er mer moderne for mange å bytte til noe nøytralt. Så må jeg legge til at jeg verken regner homoseksualitet, heteroseksualitet eller det å ikke ha noen seksualitet overhodet som annerledes. Alt er innenfor normalspekteret for meg, sier hun. I likhet med Eli i En dåre fri er Beate Grimsrud også en svaksynt dyslektiker som knapt ser ordene, men som har en ukuelig trang til å fortelle.– Det er upraktisk, men det er som det er. Viljen jeg har til å uttrykke meg er mye sterkere enn motstanden. Det går i ball og krøll hele tida med konstante røde streker i tekstene mine, men jeg har mange gode hjelpere. Jeg har lært av folkeeventyret at du skal finne ei gammel kjerring med nesa i ei rot, sier hun.
Queer-country og etymologiske skatter
Ellers på programmet står skeive forfattere som
Julian T. Brolaski
, Apachisk-Polsk-Portugisisk poet som hittil har utgitt diktsamlingene gowanus atropolis (2010) og Advice for Lovers (2011) samt en rekke chapbøker. Bøkene utforsker ofte transseksualitet og ulike kjønnsuttrykk gjennom linguistisk eksperimentering, blant annet gjennom bruk av kjønnsnøytrale pronomen, etymologi og prenormert engelsk staving. Brolaski som i dag bor i San Francisco, må sies å være en av de sentrale stemmene i den skeive amerikanske poesien. En stemme som også har forplantet seg over i countrymusikk-feltet. Med bandet The Western Skyline er han en av pilarene i Queer-country-bevegelsen i Amerika. Det er ikke bare i poesien han tar det hele til bake til start, også i musikken ser han tilbake mot storheter som Hank Williams og Woody Guthrie.
C.A. Conrad
er en av Nord-Amerikas viktigste poeter og en markant stemme for «annerledes-USA». Med sine 7 diktsamlinger, den første kom i 2005, har han markert seg som sin generasjons Allen Ginsberg. Det er i hvert fall det Amerikanske medier ynder å kalle ham. Tidlig patentere han teknikken Somatic poetics, hvor han forbereder hvert dikt med ritualer knyttet til skrivehandlingen. Conrad lever litteraturen, det er ingenting utenfor, ingenting annet innenfor. Noe som har gjort ham til en av de mest ettertraktede oppleserne i inn- og utland.
Kristin Fridtun
er journalist og akademiker med et skarpt øye til språk. Gjennom sin språkspalte i Dag og Tid har hen stødig levert etymologiske skatter fra den norske språk arva. På Lillehammer skal hen dykke ned i humoren som kommer som en konsekvens av målføret hen befinner seg i. Mer info og fullstendig program:
litteraturfestival.no/program/
