Skeiv og trang verden

Publisert

«Det jeg finner spesielt kritikkverdig er den påfallende passiviteten og ensrettingen i Skeiv Verden,» skriver Sara Azmeh Rasmussen. Dagsrevyen viste en reportasje om homofile i Beirut den 19.10. Selv i den arabiske frihetsoasen hvor fritenkere og kontroversielle skribenter søker tilflukt fra despotiske regimer og hvor likestillingen mellom kjønnene har kommet lengst i den muslimske verden, kaster homofile libaneseres situasjon sin mørke skygge over dette glansbildet. På gaten sier forbipasserende at homofili er unaturlig og umenneskelig. Andre mener homofile er syke og bør stenges inne på psykiatriske institusjoner. Homofile selv (lesber er helt usynlige) beskriver sin situasjon som en sammenhengende lidelse og de ser ingen håp. ILGA, International Lesbian and Gay Assosiation, har i mai i år kommet med en oppsiktsvekkende rapport «State- sponsored homophobia». Den viser at hele 86 land i verden, majoriteten er muslimske, har lovfestede straffereaksjoner mot homofili, alt fra henrettelse ved bruk av grusomme metoder til pisking, annen tortur og lange fengselsstraffer. I tillegg kommer sosiale sanksjoner hvor familien, klanen og kollektivet støter ut avvikeren, i beste fall. Her i det moderne demokratiske Norge som nylig er blitt velsignet med en kjønnsnøytral ekteskapslov, finnes det en stor gruppe homofile som nesten ikke er berørt av denne positive utviklingen. I en reportasje om homofili i islam i Ukeslutt for en del uker siden, var reaksjonene fra Grønland i Oslo på spørsmålet om homofili enstemmige: Latterliggjøring, påstander om at homofili er totalt forbudt i religionen, en fare for samfunnet og menneskeheten, fører til spredningen av farlige sykdommer, bør straffes med døden. Det var en som ivrig utbrøt: «Halshugging! Halshugging!». Med dette som et bakteppe, er det ikke vanskelig å forstå at mange i organisasjonen Skeiv Verden, som selv tilhører tradisjonelle innvandrermiljøer, ikke føler seg klare for å ta en konfrontasjon med homofobiske forestillinger og holdninger. «Ja, kanskje er man skremte, kanskje frykter man for både egen framtid og ikke minst familiens framtid. Det er ikke lett å bære ansvaret for at din søster eller bror ikke blir giftet bort, at både kjernefamilien og storfamilien din taper ære i hele sitt sosiale miljø, bare for at du bestemmer deg for å være åpen homofil”, skriver fire muslimske aktivister. Det er som sagt fullt forståelig, men det som er vanskelig å forstå er at den representative organisasjonen for homofile med innvandrerbakgrunn motarbeider, kritiserer og setter kjepper i hjulene på homoaktivister som allerede har tatt et oppgjør med denne æreskodeksen, disse kollektivistiske verdiene og som brenner for å gjøre en innsats for å forbedre homofile innvandreres livskår. Skeiv Verden påstår i en kronikk i Utrop som har overskriften «Sara Azmeh Rasmussen sparker nedover» at organisasjonen ser at både konfrontasjon og dialog har sin funksjon og at den ikke er villig til å la seg presse til å gi slipp på verken det ene eller det andre virkemiddelet. Hvordan kan da Skeiv Verden forklare at de hindret en politisk aksjon jeg hadde planlagt å gjennomføre under homoparaden som en privatperson og langt borte fra deres tog? Niqabbrenningen skulle være en symbolsk markering mot undertrykkelse og fortielse og mot en fundamentalistisk forståelse av religion. Skeiv Verden nøyde seg ikke med å ta avstand fra meg både privat og offentlig, men ba politiet stoppe aksjonen, noe politiet dessverre gjorde. Det jeg finner spesielt kritikkverdig er den påfallende passiviteten og ensrettingen i Skeiv Verden. Den passive linjen og den totale avvisningen av religionskritikk som er valgt av det sittende styret, er uten tvil hemmende for homokampen, spesielt når det gjelder miljøer som er sterkt religiøse og tradisjonelle. Det er etter min mening umulig å drive en homofil frigjøringskamp uten å beröre religion i denne fasen, og uten å provosere eller støte noen troende. Det er ganske enkelt utopisk å tro at dyptrotede religiøse dogmer og forestillinger kan endres uten kamp, uten ubehag og uten å utfordre viktige maktsymboler. Konfrontasjon er en svært ubehagelig og ensom vei som er forbundet med mye smerte og stor risiko. Man velger ikke en slik metode for at ens bilde skal «pryde» en avis et par, tre ganger. Det handler om overbevisning og det handler om et intenst ønske om å gjøre verden en smule bedre. I alle kamper må noen storme barrikader og andre bygge broer. Men broer pleier først å bli bygget etter at den verste motstanden blir knekt. Man kan ikke ha en fruktbar dialog uten at det finnes et minimum av enighet om grunnleggende prinsipper mellom representanter for homofile og religøse ledere. Er det virkelig klokt å bruke alle krefter på å prøve å knuse en barrikadestormer som prøver å bane en vei for dialogen? Min hensikt med å fremme mitt syn på strategiske valg i Skeiv Verden i en viktig etableringsfase, var å påvirke veivalgene og etablere aksept for ulike midler og tenkemåter internt. Men mitt forsvar for det moderate religionskritiske ståstedet, og min oppfordring til Skeiv Verden om å ta et større ansvar og vise solidaritet med flere enn de par hundre homofile som allerede er tilknyttet nettverket, skapte voldsomme reaksjoner. En hel organisasjon ble mobilisert mot et enkelt individ. Debatten som fulgte utviklet seg til en ren svertekampanje med grove personangrep. Ledelsen avviste og spolerte alle muligheter til en samtale. Jeg ble på en offentlig nettarena, av medlemmer og styremedlemmer, kalt en premieidiot, løgner, selvopptatt, mediekåt, syk, religionshater, ren diktator, ekstrem fundamentalist som ikke bør ha plass i den frie og siviliserte verden. Jeg ble oppfordret til å skaffe meg et liv og slutte å ødelegge organisasjoner, plage andre og gjøre deres liv surt bare for å tjene litt penger. (Forresten får man ikke betalt for intervjuer, debattemøter og debattinnlegg, altså det jeg bruker det meste av min tid til). Denne mobbingen varte i over 10 dager til tross for min gjentatte bønn om å sette strek. Da jeg forklarte at jeg var nære ved å bryte sammen, var svaret at jeg var ekspert i å leke offer. Hva sier dette om en organisasjons kultur? Hva sier det om den demokratiske kulturen innad at saklig argumentasjon blir møtt med utestengelse og sjikane? Ja, mange av Skeiv Verdens medlemmer har gjennomgått store vanskeligheter, og ja, min kritikk har virket sårende. Det er beklagelig, men dessverre uunngåelig. I en åpen meningsutveksling må man tåle en del. Jeg har tross alt holdt meg til saken, ikke hengt ut noen eller brukt stygge stempler. For mange i Skeiv Verden virker jeg kynisk, men jeg bryr meg faktisk, både om dem, men også om andre homofile som ikke har funnet veien til den trygge oasen som Skeiv Verden er (i hvert fall for de som er enig med flertallet). Jeg tenker også på homofile i andre land, i våre opprinnelsesland, som lever under helt horrible forhold og som ikke har mulighet til å kjempe for sine rettigheter. Det er blitt påpekt at jeg mangler solidaritet, når jeg egentlig prøver å utvide denne til å inkludere tusener av stemmeløse, rettsløse og redde homofile. Skeiv Verden er en liten organisasjon i verdens utkant og kan ikke utføre mirakler. Likevel kan målrettet lokalt arbeid mot krefter som nekter å anerkjenne homofiles menneskeverd og rettigheter ha store ringvirkninger. Når man er i en unik posisjon til å tale de undertrykte homofiles sak med både finansiell støtte, politi, rettssat, media og opinionen i ryggen, og likevel velger bort konfrontasjon og politisk arbeid, anser jeg dette som et svik, et alvorlig svik! For homofile i Libanon, Syria, Iran, Sudan, Saudi-Arabia, Pakistan, Somalia og andre land er fremtidsutsiktene svært dystre. Jeg ville at Skeiv Verden skulle tenne et lys av håp for dem, for neste generasjon. Men trange Skeiv Verden hadde ikke plass for en slik visjon. Sara Azmeh Rasmussen

Powered by Labrador CMS