404-barna: Julia

Hei alle sammen. Alt er heldigvis ganske i orden med meg. Moren min tok det rolig da jeg kom ut av skapet, selv om hun sa at det ikke kom til å bli lett å akseptere det, skriver 16-år gamle Julia. En annen ting er at jeg har en russisklærerinne, en fantastisk kvinne. Jeg forgudet henne. Hun hjalp oss alltid alle sammen og var oppriktig glad for oss. Denne våren hadde vi en diskusjon i klassen om dagens samfunn. Etter hennes ord "alle disse psykopatene, terroristene, de homofile" begynte jeg å gråte. Hun ba meg gå ut av klasserommet. Herregud, så vondt det gjorde. Å sammenlikne mennesker som ikke har gjort noe galt med voldsmenn. Hun oppfattet antakelig min reaksjon. Nå er hun tørr og offisiell overfor meg. Jeg ber ikke om å bli møtt med kjærlighet. Men i alle fall om å bli behandlet menneskelig... Men nå vil jeg ikke fortelle om meg selv, men min bekjente, N. For to år siden ble hun kjent med ei jente, M. Etter et par måneders kontakt ble de sammen. De var inderlig lykkelige sammen. Jeg vanket ofte sammen med dem. Jeg kunne ikke tenke meg et mer ideelt par enn dem. De kranglet ikke, var aldri uvenner, det var ikke noen grunn til det en gang. Vi feiret deres ettårsdag sammen. Den ene av dem (som var student) hadde allerede egen leilighet, mens den andre nettopp var ferdig med skolen. Etter det flyttet N inn hos M. Alt var helt ideelt, men en dag kom moren til N, som ikke visste om datterens legning, til dem på et upassende tidspunkt. Og nøyaktig hva som skjedde da, vet jeg ikke, ingen har fortalt meg det i detalj. Et par dager seinere fikk jeg vite at den andre jenta, studenten M, var blitt brutalt banket opp og døde på intensiven. Den andre jentas foreldre sendte datteren til en annen by, og jeg mistet kontakten med henne. Jeg fant henne på VKontakte for en måned siden. Det viste seg at foreldrene hadde hatt henne med til leger, psykologer og liknende håpløse steder. Da jeg spurte henne, svarte hun: - de slapp meg ikke til hennes grav. Jeg kunne tilgi mye, glemme mye, men ikke henne. Og de tillot meg ikke en gang få se henne en siste gang. Nå vil jeg henvende meg til foreldrene til homofile, lesbiske og bifile. VÆR SÅ SNILL og lytt til dem dere har kjær. Forstå dem og forsøk å akseptere dem. Det er ikke så viktig hvem de er glad i, det er ikke så viktig hvordan de kler seg. Prøv å se inn i sjelen deres, og dere vil se deres kjære barn som dere har oppfostret i kjærlighet. Ikke la andre tenke for dere. Og husk: deres barn hører det dere sier. Så hør også det de har å si. Julia, 16 år.