404-barna: Katja

Publisert

– Vi må smelte om vår smerte og vår skuffelse til motstandskraft, skriver 16-år gamle Katja. Jeg er 16, og jeg er ei helt vanlig jente, men jeg elsker min bestevenninne. Antakelig er det dette, og min kjærlighet til bøker, som skiller meg fra alle andre ”vanlige” barn. Jeg vet ikke hva som venter meg i framtida, men nå er jeg lykkelig – jeg har et menneske jeg elsker, jeg har gode venner, et lyst håp, og selv lærerne på skolen forholder seg stort sett greit til oss, de holder ikke prekener om at ”homsene skal brennes”.Det er bare et MEN. Mine foreldre. Faren min vet ikke om det, og jeg håper det ennå går lang tid før han finner ut. Og mor… For fire år siden fikk hun vite om det, og det ble en forferdelig skandale. Før det skjulte jeg meg, men trodde på at min elskede mor, min kjære mamma, min eneste autoritet, ville forstå meg, ville akseptere meg, ville si til meg at jeg er normal, at dette ikke er farlig… Vel, den troen fikk jeg kjapt og nådeløst drept. Hun kjeftet ikke så lenge, men det var nok til at jeg forsto at jeg ikke kom til å ta sjansen på å betro henne min sjel og mitt hjerte mer.Det mest forferdelige er at jeg på grunn av hennes formaninger slo opp med jenta mi, jeg sa til mor at jeg skulle forbedre meg, at jeg ikke skulle gjøre sånt mer. Min kjærlighet til henne har skylden. Jeg var for svak, jeg var for feig, og jeg påførte min venninne smerte… Jeg er takknemlig for at hun ikke snudde ryggen til meg, men alltid har vært der for meg. Hvis det ikke hadde vært for hennes smil, ville jeg nok ha gått fra forstanden av selvhat. Indre homofobi er en forferdelig ting, spesielt i denne idiotiske utgaven: ”Det får være greit at andre er slik, mens du er unormal, skitten, ikke våg å tenke på det engang”. Hvorfor skal andre kunne elske, og ikke jeg? Den gangen kunne jeg ikke svare på det, jeg forsøkte ikke engang å svare på det, men nå er det ikke så viktig lenger.Skjønt redselen for mors reaksjon forfølger meg alltid, fordi jeg skjønner at hennes forklaring ”det er bare alderen” er en fattigslig forklaring, det gjelder ikke meg. Jeg er ikke den datteren hun ønsket seg, jeg passer ikke inn i hennes skjema. «She loves everything about her son... except who he is».I går gikk det opp for mor at jeg ikke lenger er den tillitsfulle jenta som tidligere betrodde henne alle sine hemmeligheter, og hun ble rasende. Jeg fikk kjeft, hun sa at det ikke er riktig å ha hemmeligheter, at siden jeg skjuler noe, så er det noe feil med psyken min… Hun lovte at hun skulle løse ethvert problem. Jeg er litt nysgjerrig, hva har hun tenkt å gjøre med min legning? Ta meg med til legen?For et par dager siden tenkte jeg at det jeg ville skrive her var noe lyst, preget av livsglede, noe slikt som ”alt kommer til å bli bra”, men nå er jeg redd. Jeg føler en uendelig respekt for dem som klarer å stå imot alle skuffelser uten å la seg knekke, og som endatil finner krefter til å støtte andre. Og takknemlighet overfor de voksne som forstår og aksepterer slike barn som jeg.For ikke så lenge siden opplevde jeg at jeg liksom var isolert fra verden, selv ikke ordene fra min kjæreste klarte å overbevise meg. Og så fikk jeg vite om denne gruppa. Jeg leste Lena Klimovas artikler, alle de andre barnas historier, og jeg trodde endelig på at jeg ikke er alene!Vi skal klare oss, folkens. Vi må bare smelte om vår smerte og vår skuffelse til motstandskraft og være parat til å stå opp for oss selv og vår kjærlighet fullt ut. Vi blir sett på som feilvare, men vi skal bevise at de tar feil.Katja, 16 år

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje: 

De (u)synlige barna

Powered by Labrador CMS