Hei alle sammen. Jeg fikk bare lyst til å skrive her, og som mange andre kommer jeg ikke til å skrive om hvordan alt ble som det ble med meg. Jeg nøyer meg med å si at jeg er 18 år og bifil.

Hva var det jeg hadde lyst til å si? I dag hadde jeg en samtale med en gjeng med folk av ulik alder om hvordan folk forholder seg til homofile og til folk med avvikende utseende. Skal jeg være ærlig, så er det null forståelse å få fra voksne. De ønsker bare ikke å akseptere at seksuell legning ikke virker inn på hva slags menneske du er.

Men det var en ting som såret meg. En kvinne sa: «Siden dere forteller om deres legning, så vær parat til å måtte forsvare deres holdning, og forvent ikke støtte». De skal bare vite at å forsvare oss er nettopp det vi er nødt til å prøve. Men dette dreier seg om noe annet: vi plager ingen andre med vår legning, vi er ikke til hinder for noen. Jeg har aldri lagt skjul på min legning. Mange tror at homofile gutter oppfører seg som kvinner, men det er slett ikke slik, jeg er en helt vanlig representant for hankjønnet. Men det som skjer er at alle rundt meg vet at jeg er overveiende homofil, og jeg blir ofte passet opp i bakgata fordi de vil banke meg opp for det. Er ikke det dumt, så vet ikke jeg.

De vil at vi skal forsvare vår holdning, men samtidig lar de oss ikke si et ord til vårt forsvar, de lar oss ikke en gang leve i fred. Bare vi forsøker å forsvare oss muntlig, så kommer de med knyttnevene.

La oss derfor forsvare vår holdning. La oss rett og slett være de vi er. Vi er slett ikke få, og det betyr at sammen skal vi klare å oppnå noe.

Alt vel til dere alle.
Maks (Maksim), 18 år.

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje: De (u)synlige barna