Skeive møter i terapirommet
I forrige uke ble Vikram Kolmannskogs debutbok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi utgitt. Boken inneholder fortellinger basert på terapiforløp med forskjellige klienter. – Jeg har i tillegg til å anonymisere gjort noen skjønnlitterære grep for at fortellingene skal fungere på best mulig måte, men i utgangspunktet er dette sanne historier fra terapirommet. Boken er for dem som er interessert i terapi og for dem som generelt er interessert i fortellinger, sier Kolmannskog til Blikk Nett i anledning utgivelsen av boka Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi, som er utgitt på Flux forlag. – Jeg er skeiv og det preger også boken. Fortelleren og terapeuten i boken er jo nesten identisk med meg, og skeive erfaringer kommer fram på forskjellige måter gjennom fortellingene. Jeg har blant annet hatt samtalegrupper for LLH, og en av fortellingene er basert på noen av disse møtene. Kolmannskog forteller at det i gestaltterapien er dialog og relasjoner som står i sentrum, i motsetning til terapiformer som vektlegger terapeutens vurderinger og plasserer problemet i klientens psyke. Gestaltterapien tar sikte på å øke oppmerksomheten på hva som skjer i og mellom oss gjennom dialog. Det handler om å bli helere. Når Kolmannskog sier relasjoner, mener han alt fra relasjoner på individplan til de større, overhengende relasjonene i samfunnet og til samfunnets normer. Han er spesielt opptatt av menneskene som storsamfunnet skyver bort. Han mener at fremmedgjøringen og projiseringen også begrenser storsamfunnet, og at vi alle kan bli helere.– Jeg er nok ekstra opptatt av begrensende kjønnsnormer og homofobi, som til tross for mange positive endringer, stadig gjennomsyrer norske sinn og samfunn også som internalisert undertrykking i oss skeive, sier han.
Vakre møter
Kolmannskog begynte å jobbe med denne boken først og fremst fordi han ønsket å dele mellommenneskelige møter som berører.– Jeg er veldig glad i skjønnlitteratur selv, og tenker at mange av møtene i terapirommet er så vakre og har elementer av en sterk fortelling i seg. Samtidig tenker jeg at mange er nysgjerrige på hva det er som foregår i terapirommet. Det er utvilsomt også et samfunnsengasjement som ligger i bunn her. Nå som jeg har fått prøvd meg på denne sjangeren, så må jeg si at det har gitt mersmak. – Det er veldig gøy, men også krevende å jobbe med en bok. Selv om jeg definitivt har lyst til å skrive mer, så kommer det nok til å ta en stund før jeg begynner på en ny bok, sier han.
Etisk dilemma
Forfatteren innrømmer at det kan være utfordrende å skrive om møter så tett på i terapirommet og at det alltid vil være et etisk dilemma selv om klientene anonymiseres. – De som kommer i terapi til meg får et informasjons- og samtykkeskjema hvor jeg ber om tillatelse til at det som sies og gjøres i løpet av terapiforløpet, senere kan bli brukt som grunnlag for forskningsartikler, bøker og lignende. Jeg klargjør at det ikke er nødvendig å signere og at vi likevel kan fortsette terapien. Da velger noen få å ikke signere. Men jeg har også opplevd at det å dele utkast av tekster med klienter som har valgt å signere skjemaet, har preget terapiforløpet i positiv forstand. Forfatteren er ikke så opptatt av skillelinjene mellom skjønnlitteratur og sakprosa, for ham er det viktigst at boken fungerer som en samling fortellinger og engasjerer.– Jeg forholder meg ikke så mye til det. Boken må kategoriseres som det ene eller det andre og forlaget kaller den sakprosa. På en måte er det jo sånn at også fortellingene vi ellers forteller om våre liv alltid har elementer av fakta og fiksjon. Hva og hvordan vi minnes og forteller, avhenger av relasjonen, situasjonen, sinnsstemningen og mye annet som er her og nå. Fortiden er faktisk også alltid i endring, sier han.
