Skeive Plager #2

Det eneste vi har til felles er et ønske om å gjøre den skeive hverdagen så lett som mulig, men når homoskylappene sitter for trangt så er det kanskje vanskelig å se Skeive Dager fra utsiden. Responsen på kronikken «Skeive Plager» som jeg skrev for to uker siden ble som forventet til dels lunken - spesielt blant de som er involvert i avviklingen av Skeive Dager, og det er jo til en viss grad forståelig når det kommer en «totalt utenforstående» og tramper på tærne deres. Først bør det påpekes at jeg på ingen måte sitter på sidelinjen og sutrer uten å delta, slik flere har påpekt, blant annet Hans Heen Sikkeland i sitt motsvar et par dager senere. I slutten av denne måneden feirer Indieseksuell, det skeive klubbkonseptet Kjetil Sandlund og jeg arrangerer jevnlig på Revolver, Blå og Fisk & Vilt, to år. To år med mye jobb og mye moro, som jeg håper ikke har gått disse menneskene hus forbi. I så fall er problemet en del større enn jeg hadde fryktet. Så mye skjer det ikke i Oslo. Denne andre frykten, frykten for at «de heterofile skal tenke homogent om de skeive», som Sikkeland sikter til, stiller jeg meg relativt uforstående til. Jeg er ikke redd for at dette er tilfelle, jeg synes bare at det er litt trist at Skeive Dager ikke involverer flere enn det de gjør. Det er utrolig bra at man har viktige bidragsytere som LLH, Helseutvalget og Olafiaklinikken, og debatter om HIV, rus og seksualundervisning - men når man noen meter unna ikke kan unngå en hel uke med «homotilpassede» underholdningsbidrag som Kvasi Grand Prix, Diva Dean og Ingrid Bjørnov, da har man nok mistet en god del av de som også kunne og burde vært der. Man skal være både blind og døv for å ikke innse at dette er minst like ekskluderende som det er inkluderende. Her vil jeg påstå at mitt poeng har blitt ytterligere understreket i Sikkelands svar. At 12,000 mennesker dukker opp i paraden sender jeg like store mengder kudos til som pekefinger mot. Det at paraden nettopp har fått et rykte på seg som et aldri så lite sirkus trekker naturligvis tilskuere. At for eksempel inkluderingsministeren stiller opp ser jeg på som en selvfølge, og namedropping av hvem andre som har vært med i paraden blir egentlig bare for dumt. Der Sikkeland mener at jeg har sagt at det er «skeive som ser mangfoldet som noe provoserende», så er det vel mer mangelen på mangfoldet som er provoserende jeg har sagt. En ganske vesentlig forskjell der med andre ord, og en ganske kraftig feilsitering. Ordet mangfold blir brukt hele tiden, men jeg mistenker at vår definisjon av ordet ikke er helt den samme. Dette mangfoldet avhenger av inkludering, men når det er sagt så kan man sikkert lure seg selv til å tro noe annet også. De som har vært med på dette i noen år har uttalt til meg at de er lei av denne debatten. Greit nok, men det skjer jo tydeligvis ingenting med det. Kanskje jeg stanger hodet i veggen ved å skrive det, homoskylappene sitter kanskje noe for trangt for at det skal være noen vits. Jeg mener bare at Skeive Dager bør bidra til å gjøre skillet mellom homo og hetero og alt det andre mellom og utenfor og på siden mindre - og slik jeg opplever det nå, gjøres dette skillet bare større. Det viktigste kan ikke være at vi for alt i verden skal skille oss mest mulig ut, men bli en så naturlig del av samfunnet som mulig. Og da skal man ikke undervurdere effekten av å kjøre klisjépakken som underholdning i Pride Park. Jeg sier på ingen måte at dette må bort, jeg sier at det bør være en blanding. Det synes svært godt, spesielt etter at parken er flyttet til Spikersuppa. Hadde det vært negativt å gå innom eller forbi Pride Park og høre artister som Kvelertak, Kaizers Orchestra eller Karpe Diem, for å nevne noen helt tilfeldige og forskjellige eksempler? Hadde det vært så galt å fortelle alle sammen at vi gjør «vanlige» ting vi også, selv om vi er skeive? Grunntanken til oss alle er nok den samme, men de store forskjellene ligger i hvordan den settes ut i praksis. Om det automatisk betyr at jeg frykter at «skruller» skal få samfunnet til å stemple meg som det samme, da tar dere faktisk feil. Jeg tror jeg kjenner bedre på hva jeg selv frykter og ikke frykter, og folk kan tenke akkurat hva de vil om meg uten at det bekymrer meg nevneverdig. For øvrig så handler ikke dette om meg, det handler om en hel haug mennesker som tenker på samme måte. Jeg mener naturligvis ikke at noen «BDSMere, fetisjister, skruller, homser, lesber, bier eller transpersoner» skal ekskluderes – det skal være mulig å snakke til flere uten at det skal gå på bekostning av andre. Jeg setter pris på at det finnes mennesker som engasjerer seg i denne saken, men når det er null interesse eller forståelse for at Skeive Dager kan bli et mye bedre og viktigere arrangement for veldig mange flere mennesker som kunne hatt behov for det, så innebærer det også at man står på stedet hvil og at tiden løper fra oss.   Øyvind Rones