Rapport fra den skeive motstandsbevegelsen

Skeive motstandsbevegelser. Ordene antyder at en okkupant har tilranet seg makten. Er utstillingen i Skiens kunstforening først og fremst en krig mot det heterofile storsamfunnet? Eller mot det skeive A4 livet, med elektrisk Audi og avtalefestet samliv?

– Hvorfor heter utstillingen Skeive motstandsbevegelser?

– Da Skeivt kulturår ble annonsert, en nasjonal markering av skeiv kultur...

Det var noe med den sammenkoblingen av det nasjonale og det skeive som skapte et slags ubehag hos meg, sier kurator Heiki Eero Riipinen.

– Som hvit homoseksuell cis-mann har min kapital i samfunnet økt betraktelig, til et nivå hvor jeg er blitt våpen i et nasjonalt prosjekt. Jeg hører plutselig hjemme i kongens taler, på valgpamfletter og så videre. Hvordan forholder jeg meg til det?

Konsensus er farlig

Den klamme omfavnelsen fra staten satt ikke godt.

– Kunne vi bruke det fokuset dette året skulle gi oss skeive, til å yte litt motstand mot det nasjonale prosjektet?

Eero Riipinen involverte Una Mathisen Gjerde fra kuratorkollektivet Ergi.

Sammen inviterte de utvalgte kunstnere til å skape skeive, midlertidige møteplasser, kalt bevegelser. Resultatet ble et ikke-binært kofteverksted og nattklubben Arvedági, danseinstallasjonen «Flanelldrøm», natta «Klubb Onkod», performancen «Gutteklubben Goes to Hell», samt produksjonen Butch Tribute.

I etterkant har dokumentasjonen av disse tidsbestemte skeive hendelsene blitt en utstilling, der også konkrete verk av andre kunstnere er med.

Skeivt koftekurs

Skeive motstandsbevegelser åpnet i Skien kunstforening den10.desember og Heiki Eero Riipinen håper utstillingen skal bli stående også etter planlagt slutt i februar.

– Det er viktig å dra utstillingen utover så langt som mulig. Det for å markere viktigheten av skeive perspektiv, særlig utenfor storbyene, sier Eero Riipinen.

– Hvorfor akkurat disse kunstnerene?

– For meg ble det naturlig først og fremst å invitere Dávvet Bruun Solbakk, som har samisk bakgrunn. Sapmi er jo et grenseløst område, påpeker kuratoren.

– Et område som ikke er bundet av nasjonale grenser.

Som mange av de utstilte verkene, er Bruun Solbakks bidrag også en form for vandrende fellesprosjekt.

Tekstilrestene på sybordet i Skien kunstforening er spor av et ikke-binært koftekurs, der deltagerne syr en kofte som reflekterer deres individuelle samiske og skeive identitet. Fordi

Dáveet Bruun -Solbakks egen kofte allerede er ferdig, står den utstilt under Skeive motstandsbevegelser. Bruun-Solbakk og Anna-Stina Svakko holder kurset også andre steder.

– Det har vært viktig at kunstnerne ikke skulle representere noen andre enn seg selv. Hver «bevegelse» har så fritt kunne strekke seg ut mot andre på den måten de selv ville. Det har skapt en flerstemthet, sier Eero Riipinen.

Snikislamisering fra hjertet

Et annet verk som har en eksplisitt nomadisk karakter, er de store neonskiltetene av Liam al-Safari. Over tid har ti slike skilt med arabiske ord hengt hos ulike familier i Oslo. Hvert ord er ett for kjærlighet.

– Liam al- Safaris word-prosjekt var jeg betatt av før Skeivt kulturår. Her stiller han ut ett skilt for seg selv, ett for en skeiv person han er forelska i og ett som henvender seg til byen med «Shababa», oversatt til «Kjærligheten som fyller sprekkene».

Hvem er det plass til i den skeive familien?

– Gutta løfter også fram skeiv estetikk som ikke er rosa fjærboaer, glitter og glam, sier Eero Riipinen.

Gutta er et dragkollektiv som tangerer det maskuline og det feminine på annet vis enn dragshows flest. Klubbkvelden «Gutteklubben Goes To Hell» foregikk på Spriten Kunsthall, der inngangen for anledningen var et gigantisk rumpehull. Utstilt i Skien Kunstforening er det noe mer sammensnurpet, men har plass til en skjerm som dokumenterer performancen.

– Og jeg ville ha med noe ungt. Så jeg inviterte Dahir Doni, en multimedia kunstner og DJ som fokuserer på musikk sør for ekvator, det for å skue også utenfor Norge, sier Eero Riipinen.

Kvinner i akten

– En skeiv fortelling er ikke èn fortelling, men et mylder av fortellinger som utspiller seg parallellt, poengterer han.

– Tanken her er å ha et spor fra hver bevegelse. Også fra mitt eget nettverk og praksis og fra Ergi og deres praksis.

Med det viser Eero Riipinen til skulpturen «Alice og Hur» av Christa Barlinn Korvald, som tar imot besøkende i Skien kunstforening. «Alice og Hur» er en skamløs framstilling av to kvinner som har seg.

– Jeg så den på en annen utstilling og grep fatt i Una og sa at dette her, dette er jo vår velkomst! Skulpturen er umiddelbar, leken og vakker, og med den starter vi et helt annet sted enn hos den homofile mannen.

Hjem til bygda

– Hvor går veien videre for de skeive motstandsbevegelsene?

– Neste år kommer et par motstandsbevegelser til, der jeg også deltar. Nå som jeg skal bo her, har jeg lyst til å ta med disse helt hjem, til den vesle bygda jeg kommer fra.

Heiki Eero Riipinnen er på vei tilbake til Grenland som kunststipendiat etter noen år i København.

– Jeg vil at alle som har en skeiv kunstpraksis og som kommer fra små steder skal oppsøke hjemplassen og gi noe tilbake til menneskene der. Skeive perspektiver er viktig, også etter et Skeivt kulturår.