Det mørke og skjøre universet i «Songfuglen» trengs ifølge Frank Kjosås og Sandra Kolstad. Skuespilleren og komponisten i Det Norske Teatrets oppsetning frykter et stadig mer polert samfunn, uten rom for det rare. Også i kunsten. Skuespiller Frank Kjosås, kjent for musikalen «Next to Normal» og nå senest «Sweeney Todd», spiller tenåringen Jakoba i Det Norske Teatrets oppsetning «Songfuglen». Artist Sandra Kolstad, som lager eksperimentell pop, har komponert musikken. «Songfuglen» er basert på Jan Roar Leikvolls roman fra 2013 og regissert av Peer Perez Øian. Forkledd som jente vokser Jakoba opp i et totalitært kvinnesamfunn, der mennene er fordrevet for flere generasjoner siden. Utenfor bymuren bor «de ville» mennene i skogen. Brutaliteten og volden ulmer under overflaten. Kun hjemme hos mor og tante kan Jakoba være seg selv. Når han forelsker seg i tjenestejenta Tikva (Renate Reinsve), avsløres han. Den vakre sangstemmen hans kan redde ham, men om han blir sanger, vil han da miste Tikva? Det mørke og groteske universet i «Songfuglen» er ifølge Frank Kjosås «jævla drøyt».– Det er et IS-bilde, der alle IS-krigere er kvinner. De skjærer jo bryst av menn som prøver å skjule seg som kvinner i samfunnet. De dreper og brenner menn, forteller skuespilleren der han sitter på første rad på Scene 2, flankert av Sandra Kolstad. På scenen jobber arbeidsfolk med de enkle, postrevolusjonære kulissene. Røde og grå murer. Industrielle tannhjul. Svære støvler. Kolstad føler seg dratt mot «Songfuglen» på en merkelig måte. Den brennende engasjerte feministen er fascinert av matriarkatsamfunnet.– Jeg har lest mye om matriarkater. Problemet her er at det har gått rivruskende galt. Det foregår jo folkerensing, sier Kolstad. Hun mener teaterstykket tydelig viser at makt korrumperer og at folk raskt tyr til overgrep mot hverandre. – Derfor er stykket kjemperelevant. Selv om scenarioet virker helt fjernt, fordi veldig få samfunn kuppes av kvinner i vår tid, sier hun og fortsetter like fort som en mitraljøse:– Men det er jo ikke vanskelig å se paralleller til mange steder i verden, også i Norge, hvor det for mange fortsatt ikke er greit å være seg selv. Det er jo dét stykket dreier seg om, dypest sett, påpeker Kolstad. Også ifølge hovedrolleinnehaveren handler «Songfuglen» om identitet, om å bryte ut av en påtvungen identitet som man ikke kjenner seg igjen i.– Om valgfrihet og det å kunne bestemme sin egen retning i livet, sier Kjosås.– Implisitt også makt, skyter Kolstad inn. – Makt og identitet er veldig nært forbundet som begrep. De som sitter med definisjonsmakten om hvilken identitet det er greit å ha. Og i stykket som i boka, er det veldig trangt, med få valgmuligheter, spesielt for Jakoba. Til tross for at kjønnsidentitet er et nærliggende tema å diskutere, vegrer Kjosås seg for å gå nærmere inn på temaet. Da en gjeng ungdommer var på besøk på Det Norske Teatret, kom han i skade for å fleipe med at Jakoba var transvestitt.– Etterpå fikk jeg en mail fra en av ungdommene. Han skrev at han alltid hadde sett opp til meg, og at han nå var så såret. Stykket handler ikke om en gutt som liker å gå i jenteklær, det handler om identitet. Så viste det seg at han går og venter på kjønnsoperasjon. Dette er jo 9. klassepensum skrev han, forteller Kjosås.– Da la jeg meg paddeflat.
Tynt stemmebåndene
Musikken og sangen står sentralt i «Songfuglen», slik den ofte gjør i propagandaøyemed i totalitære samfunn. Komponisten Kolstad har tatt utgangspunkt i Jan Roar Leikvolls beskrivelse av lyd i boka.– Han skriver veldig musikalsk. Hva hørte han da han skrev? Hvordan hørtes Jakoba ut? Det finnes både religiøse og politiske undertoner i musikken. Jeg har hørt på musikk i den sjangeren, uten at det nødvendigvis peker på en religion eller en politisk retning. Men med en klar estetikk for å danne en helhet, forteller Kolstad. Det Norske Teatret ga komponisten en god porsjon makt og mange valgmuligheter; hun fikk frie tøyler. Og Kolstad har virkelig tynt stemmebåndene til Kjosås.– Det er en drøm å få jobbe med en som er så begavet som Frank. Hvor nesten alt er mulig. Jeg var veldig spent da jeg sendte de første skissene. Jeg hadde spilt inn en demo og klarte jo ikke å synge det selv en gang, sier Kolstad og illustrerer med falsk pipestemme. Sangfuglen selv spøker om et «forferdelig samarbeid», og begge ler lett hysterisk.– Nei, da, det har vært helt fantastisk. Jeg ga meg selv et hårete mål da vi snakket om rekkevidden i stemmen min. Jeg sa til Sandra: “Uansett hva du lager, så skal jeg synge det.”– Og jeg tok ham på ordet, hehe, kvitterer Kolstad. – Stemmemessig er dette det vanskeligste jeg har gjort. Det skal nesten ikke gå an for en mann å synge guttesopran. Før sommeren fikk jeg ikke ut noe, jeg var som en liten kylling (han presser stemmebåndet til det så vidt kommer ut et lite pip). Og i dag merket jeg for første gang at det var en klang da jeg sang «Målaren», at det var så lett å synge i dette rommet. Jeg ble nesten litt sjokkert. Det har vært veldig, veldig moro, og veldig utfordrende ... hehe ... – Stemmen din hørtes ikke helt klokkeren ut på prøven i ettermiddag?– Vi er ikke opptatt av skjønnsang, slår Kolstad fast.– Frank har fått beskjed om at det ikke gjør noe om stemmen sprekker. Jeg har med vilje skrevet i et register der han kommer til å slite, rett og slett fordi det er vakkert å høre på. Man sier at øynene er sjelens speil, men jeg tenker at stemmen er det. Eller i hvert fall like mye. Du hører at Frank har den indre kampen med samfunnet, seg selv og sin natur.Kjosås plukker opp tråden: – Jakoba vil forløse mennesket, mens de rundt ham vil forløse kunstneren. Men idet du forløser kunstneren, forløser du mennesket. Det går hånd i hånd og er umulig å skille.
Flytende, mørkt og vanskelig
Kolstad føler seg ofte utenfor samfunnet og har forsont seg med at hun alltid kommer til å føle seg slik. Hun håper at alle mennesker har eller får en surrealistisk erfaring med utenforskapet.– Det er en del av det å være menneske. Kunsten er så viktig, for der kan man nærme seg de surrealistiske, merkelige erfaringene med utenforskap på en helt annen måte enn i det rasjonelle språket man opererer med resten av tiden. I «Songfuglen» er språket flytende, mørkt og vanskelig. Men også håpefullt, fordi du kan finne noe i mørket som gjør at du plutselig havner i skogen, i lyset og hører fuglene synge for alvor. Det finnes håp, og det er derfor jeg sånn dypest sett jobber med kunst. For å utforske det menneskelige. Androgyne Kjosås har alltid vært han rare som tegner, som gikk i kor i stedet for å spille fotball, som liker den myke delen av samfunnet.– Men i kunsten liker jeg det som er edgy og treffer hardt. Det jeg liker med scenerom er aksepten for det Sandra snakker om. Ifølge Kjosås utfordrer mange ikke sin egen store ensomhet og får derfor enorme opplevelser i teateret.– Når vi lager teater og kunst snakker vi hele tida om hva som er rart, hva høres rart ut, hvorfor er dette skakt og skeivt, hvorfor passer ikke dette sammen? Den aksepten for å være rar setter jeg så vanvittig pris på. Det må vi ta vare på, for kunstverden er i ferd med å utvikle seg til noe ekstremt poserende og jævlig ... – Og overflateorientert, påpeker Kolstad. Hun mener at kunstens eksistens er avhengig av et kunstrom, et scenerom. – Du vet rom, med dybde ... Og det samme gjelder musikk, som også eksisterer innenfor et rom. Jo mer overflatefiksert populærkulturen blir, jo trangere blir den plassen. Jeg så EM-åpningen i fotball, noe jeg egentlig aldri gjør, med David Guetta og dansere i pastell ... Og så slo det meg i et forferdelig øyeblikk at alt er så blottet for friksjon. Hva er livet? Det er jo friksjon. Og det er kjempefarlig hvis det ikke speiles noe sted. Da blir religion nærliggende. Kunst og religion. Det er faen ikke rart at folk blir ekstremister. Og anorektikere. Da tenker jeg ikke på skjønnhetstyranniet, men det å redusere en veldig komplisert virkelighet til noe enklere. Det finnes ikke rom for å prate om det. Og forhåpentligvis kan dette stykket være med på å holde samtalen gående. Songfuglen spilles på Det Norske Teatret, scene 2, Kristian IVs gate 8, fram til og med 4. februar 2017
