At fremmede menn kysser henne på Ikea, syns Else Kåss Furuseth er mer absurd enn å gå med rumpa bar i Donald Duck-kostyme. Sesong 5 med «Torsdag kveld fra Nydalen» starter på TV 2 torsdag 10. mars. Hun har på seg en casual, svart genser. En som går rett inn i vårens motebilde, men hun føler selv at dette er som å gå i joggedress, og egentlig ville hun heller hatt på seg paljettkjole og lave sko. – Det farlige med motebildet nå er at korte og brede klær er inn. Våren er tida for klær som bare funker for Kate Moss. Mens jeg gjerne skulle ha gått bananas i klesskapet til de som har «Dynastiet»-klær. Jeg kunne også hatt den kjolen som Christine Koht hadde på seg på GayGallaen, men den tar det sikkert tre timer å få på seg. Eller jeg kunne brukt noen av kjolene til Märtha Louise hvis du skreller vekk husflidkjolene med filtpartier. Da hun og Ari Behn giftet seg, malte jeg leiligheten min i mint og rosa, og det sliter jeg ennå med å få vekk. Jeg hadde kongefest, og jeg klarte ikke å stoppe. Dette er det beste og verste i livet mitt. Jeg klarer ikke å stoppe. Ikke stoppe å prate, spise eller innrede. Else har i flere sesonger vært programleder i «Torsdag kveld fra Nydalen». I januar var hun med i «Kjendisbarnevakten» på NRK. Komikeren er også med i forskjellige stand up- og sketsjeshow, blant annet i undergrunnsvarianten «Blymandag». Else er med andre ord blitt et ansikt de fleste kjenner igjen. – Da jeg var på Ikea, kom en mann kom bort til meg og kysset meg på begge kinnene og sa «takk for at du er den du er», og da føles det helt sånn ... fantastisk! Altså jeg ble jo høy på meg selv, og i brøkdelen av et sekund trodde jeg at jeg var Mor Theresa, men så var det bare at han var glad i tv-en. Jeg var sammen med pappa og søster, og de syns det var komisk at noen skulle takke for hvordan jeg var. Og særlig akkurat da. Jeg bar på hyller og var sur, så det hele føltes absurd. Men det er hyggelig når noen liker det jeg gjør. Man føler man knekker en kode. Nøkkelen passer i døra, og man får til noe nytt. Men mest sannsynlig trodde mannen på Ikea at jeg var en annen. Misforståelser er det deiligste som finnes.
Forelsket i Melua
Else ble komiker fordi hun «har sagt ja til alt folk har spurt meg om».– Jeg har svart «ja, ja, ja». Jeg har alltid prøvd å få samtaler så morsomme som mulig uten at jeg har tenkt på det som et yrkesvalg, egentlig. Fra dramalinjen på Romerike Folkehøyskole, Westerdals, via NRK P3, ble hun tv- og sceneansiktet vi nå kjenner henne som. Hun opptrådte på fjorårets GayGalla, og for Aksepts hagekonsert sist sommer der hun kysset Anne Grete Preus, og da hun møtte Katie Melua i et «Senkveld»-program, ville Else være litt som henne. – Melua er så pen, og jeg lurte på hvordan hun hadde fått disse fine krøllene. Jeg lurte på om hun sover med hårruller. Jeg blir lett scene- og vitseforelsket og kan sitte og måpe foran tv. Jeg blir knips forelsket hele tida, i situasjoner og i øyeblikk. Alt ligger nær overflaten. Både latter og gråt. Men jeg har ingen female posters på rommet. For meg er det bare kjæresten min som gjelder. Fra scenen under «Blymandags sommershow» i Tønsberg i juli 2009 fortalte Else at hun liker jenter, og bekreftet også til «God kveld Norge» at hun hadde fått seg kjæreste, men utover det holder 30-åringen dette esskortet tett til brystet i alle intervjuer.
– Hvorfor kom du ut så sent?
– Fordi det var da det skjedde. Annonseringen var ikke tenkt som «en Sturla». Det var bare noe jeg sa der og da, for jeg hadde ikke noe skap å komme ut av. Jeg har alltid vært forelsket i morsomme menn med skjegg, og så ble jeg forelsket i ei jente. Jeg syns det var veldig morsomt, og jeg bruker de nærmeste tingene i livet mitt som humor. Noen vil kalle det latskap, men jeg kan jo ikke finne på en ny historie hver gang. Selv om det er fristende for åfå hverdagen til å skinne.
– Er du redd for en dag å våkne opp som hetero?
– Det kan jo hende at skjer. Det er jo ikke akkurat som å velge et parti.
Med pappa i Topp
Fra scenen i Tønsberg gjorde komikeren et poeng av at hun ikke hadde fortalt familien nyheten før hun slapp den foran publikum. Det var da hun viste fram et lysbildeshow fra barndommen at hun lettet på sløret: «Når jeg så disse bildene her burde jeg skjønt det for lenge siden. Jeg anbefaler alle å bytte fil og rykke to ligaer opp. Jeg beklager at jeg glemte å informere familien min som er til stede.»
– Så familien din fikk vite det samtidig med oss andre?
– Jeg tror bestemor leste det på tekst-tv, men jeg fortalte det til pappa på togstasjonen, og så sa jeg «ha det». Han ringte meg litt senere.
– Var du redd for hva han skulle si?
– Ingen kan bli sure for at noen er blitt forelska, men det kan være litt slitsomt med folk som liksom «visste det» da de fikk høre det, og som kunne fortelle meg at de «hadde sett tegnene». Hobbypsykologer, altså. Da jeg snakket med pappa, spurte han «er hun hyggelig?», og jeg svarte «ja». «Da kan du slutte å dra på sånne ironiske ferier til Bulgaria og drikke paraplydrinker, og heller dra på spaferie og ta ovale helger og sånn», sa han. «Er du helt uinteressert i legning og har ingen spørsmål om arv og miljø og sånn», lurte jeg på. Men det var hans uttrykk for kjærlighet.
– Blir det endringer i ferievanene nå?
– Jeg har ikke tid til spa og ovale helger, og hvorfor slutte med ironiske ferier?
– Du nevner ofte faren din?
– Kanskje er det latskap det også. Jeg skulle gjerne hatt et annet idol i livet mitt, som Gandhi eller noe. Jeg sendte en gang inn et brev til bladet Topp med bilde av meg og pappa. Du blir ikke skolens kuleste av det, men jeg er kreps og en familieperson. Det var hjemme jeg startet med vitser rundt kjøkkenbordet, og så er jeg faretruende lik han utseendemessig også.
Kleint og passe redd
Elses oppskrift er at humor gjør alle ting lettere, uten at hun setter seg ned og tenker at «her skal jeg bruke humor som virkemiddel».– Det er ingen som dør av det. Det er sjelden at noe ikke kan tulles med.
– Hva er det pinligste du har gjort?
– Noen ganger syns jeg noe er pinlig fordi det er dårlig, men ... hva syns du?
– Sketsjen hvor du sang og danset med rumpa bar på bussen i Donald Duck-kostyme ... blant annet.
– Jeg ljuger hvis jeg sier at jeg ikke syns det var pinlig. Jeg dusjer jo ikke på Sats. Ikke at jeg trener der, da. Jeg dusjer hjemme. Men grunnen til at den sketsjen ikke er så pinlig, er at det er flere kamera der. Men det er pinlig når du selv står alene utenfor bussen med rumpa bar, og de andre er inni bussen. Vi filmet dette ved Blindern, og alle studentene som gikk forbi, visste ikke hva dette handlet om. Det var flaut, men videoen var en pastisj på deLillos-sangen «Tøff i pysjamas», om den følelsen man har foran speilet. Så jeg syns den er søt. Men rumpa overskygger alt, selv om ideen ikke var å lage noe gøy med nakenhet. Nakenheten var virkemiddelet for å få fram en låt. Målet var å treffe i magen. Er ikke det smart nok'a?
– Er du grenseløs?
– Jeg svarte ja på det i et intervju en gang, men da sa søsteren min at jeg måtte slutte å juge, for jeg er ikke grenseløs. Ingen er det. Det som er gæærnt uten grenser, er ikke morsomt. Jeg har stått en hel dag foran Byporten og kastet bløtekaker på forbipasserende og meg selv, men det kom ikke på tv. Hvis det bare er utropstegnet som kommer med, så er det ikke bra. Der er grensen. Jeg syns pinlige ting er morsomt selv, og når jeg kjenner at dette er kleint, når jeg er redd, passe redd, da er det morsomt.
Alt er lov ...
Ifølge komikeren er humor altså en banal greie, men hun synes likevel det er vanskelig å prate om humor.– Det er jo som å snakke om å skrive bok, da blir det liksom aldri noe av den boka. Men altså: Humor er vel det som mange ler av, og ikke bare det du ler av selv, kanskje? Litt som å gå rundt juletreet, hvor ikke bare den innerste ringen skal le. Jeg finner på dette mens jeg snakker. Det høres ut som en dikt når man sier sånt. En dag ropte naboen min ut av vinduet: «Du er gravid. Jeg har noe barneklær du kan få.» «Nei, jeg er ikke det», sa jeg. «Jo, du er det!», sa hun. Det var veldig morsomt å debattere at jeg ikke er det. Jeg er glad i det rare, uten at det alltid er en tanke bak det, og jeg er litt usikker på meg selv. Men man kan være bekymret og glad samtidig. Der i bekymringen ligger spiren til humoren, og alt er lov. Uff, nå høres jeg ut som noen som åpner seg litt for mye på Skavlan. Alle intervjuer i hele verden blir alltid så pakka med sjølhøytidelig sjølskryt. Alt er altså lov for Else Kåss Furuseth, også å utfordre sin egen veeeeldige høydeskrekk, noe hun gjorde i fjor vinter i «Camp Senkveld» med Thomas og Harald.
– Du gjorde det ganske dårlig i konkurransen. Var det ikke et alternativ å gi opp?
– Hvis du gir opp, er det ikke noe morsomt. Oppgavene er alt det handler om. Det finnes ikke manus. Ingen ting. Men da jeg ikke turte å hoppe, ble det som en fransk film hvor alle snakker lavt, ganske kjedelig altså, i hvert fall om man ikke kan fransk. Det som var skummelt med å være med, var å møte de andre menneskene. Det føltes som å komme inn i en ny klasse, og du må hilse på alle. Kanskje blir de andre venner og ikke du. Det er skumlere enn å gjøre de forskjellige oppgavene.
– Hva er du god på?
– Jeg er omsorgsfull, men det er ikke noe å ta med på cv-en. Og jeg er ganske god til å regne valuta. Det er det eneste som står på cv-en min, faktisk, og jeg føler meg oftest morsomst på bakrommet, men det er ikke lov til å si. Alle er jo verdensmester på privaten.
Bill mrk: Privatsjåfør
Ingen blir vel direkte sjokkerte over at Else Kåss Furuseth har ord på seg for å være vimsete.– Kaos og dobbeltbooking er det mye av, bekrefter hun.
– Så hvis du skulle fått deg en personlig assistent, hvem skulle det vært?
– En som kunne ... en som har bil. Det er det eneste som betyr noe, men du kan ikke ha privatsjåfør uten å virke helt gæærn. Da er du glinsende gal, men jeg kunne tenkt meg det likevel. Alle kan melde seg.
– Når skjønte du selv at du er morsom?
– På barneskolen, kanskje? Nesten alle kan være komikere, for det viktigste er ikke alltid hva man sier, men at noen tør å si det høyt. Men jeg var ikke stjernen i skolerevyen. Jeg søkte på teaterhøyskolen, og da jeg viste monologen min hjemme, lo de og lo de, fordi det var så morsomt. Den handlet om store ting, om dype følelser, og det var ikke meningen at den skulle være morsom. Så jeg kom ikke inn.
– Er du glad, eller er det jobben din å være glad?
– Jeg er ingen klovn som gråter bak døren. Det er ikke slik at det kan stå på et skilt: «Her bodde Else Kåss. Hun gråt og spiste.» Sånn er det ikke. Jeg er litt som å gå på tur med en hund. En som blir fort glad, en som blir fort ekstremt glad, men egentlig er det mer populært å være sur og mene noe.
– Hva er målet ditt videre nå?
– Jeg skal bli morsommere og bedre. Den største drømmen er at sesong 5 av «Torsdag kveld fra Nydalen» skal bli den beste så langt. Jeg vil lage noe som folk ler av. Så banalt er det. Det er gøy å gjøre det som er smått, stort. Og jeg falt dessverre oppi selvvironigryta da jeg var liten. Noen etterlyser hardere humor. Humor som handler om større ting enn oss selv, men det er ganske vanskelig å gå i fakkeltog og steppe samtidig. Men jeg jobber med det. Dessuten har jeg vært smart og jobber sammen med noen som er flinkere enn meg selv. Det er oppskriften på å få til noe og mitt aller beste tips.
