Stakkars Hector

Publisert

Følg Thomas Skaalviks et års reise i Europa i bobil sammen med schäferen Hector, som denne uka opplever en traumatisk båtreise i et lite rustete jernbur. Dyra først, sa min mormor alltid. Hun kom fra et heller skralt småbruk i Nord-Trøndelag med beinharde oppvekstvilkår, sild og poteter. Men kjærlighet til dyra hadde hun, og satte dem før alt annet. Jeg tror jeg har fått med meg noe av verdigrunnlaget hennes. Noe som ikke alltid er like lett. Hector og jeg står på kaia i Trapani og beskuer en mastodont av et jernskip som skal frakte oss fra Sicilia til Sardinia. Avgang kl. 21.00 og 11 timer i åpent hav. Containere kjøres ombord, sjauere som svetter, røyker og banner om hverandre. Noen hardbarka karfolk som sparker etter løshunder som løper rundt over alt og bjeffer om kapp for om mulig få i seg et eller annet kadaver av et dyr som måltid. Folk strømmer ombord og vi får på en eller annen måte rygget bobilen inn blant trailere, containere og annet skrammel og skrot som skal avgårde. Vi stiller oss i køen for å ta heisen opp til 9. etasje der det vissnok skal være en kennel hvor Hector skal få kose seg. Tror jeg. Det begynner allerede i heiskøen der en mann med et megetsigende blikk ser på meg og Hector. Jeg værer en noe mindre vennlig stemning, og det er tydelig at han ikke er like begeistret for schæfere som meg. Bestemt og en smule truende ber han meg være så god å finne trappene opp. Det beistet av et dyr skal i hvert fall ikke inn i heisen sammen med ham. Jeg ser ingen grunn til å følge hans ordre, men finner det lurest i å ta trappene opp når han får med seg andre på laget av samme oppfatning. Opp ni etasjer med oss. Riktignok er det et nedslitt skilt med poteavtrykk og Kennel. Og jeg leter frem og tilbake, men finner den bare ikke. Etter en stund dukker en sjauer opp og peker på utgangsdøra til dekket og et rustent, skittent jernbur i en krok. Hector som den nysgjerringe karen han er, hopper glad og fornøyd inn i buret, og tror vi er på eventyrjakt. Jeg setter inn en plastskål med vann før gitterdøra skramles på plass og blir behørig låst. Med ett går det opp for Hector at dette slettes ikke er en lek, og han setter i gang med en øredøvende bjeffing og piping, om hverandre. Det skal vare natten igjennom. Jeg forlater ham og føler meg bare stygg. Dama på reisebyrået som solgte billettene hadde gitt meg litt andre forestillinger om hvor bra og vel alt skulle bli. Forøvrig var hun et fyrverkeri av et menneske og kunne kunsten å ordne opp med tre telefoner på samme tid, kaffedrikking med røyken på snei ut av den rødmalte truten og det med noen ørneklør av negler i matchende farge. Hva hun brukte dem til, er for meg en gåte. Men det er er mulig at det virker opphissende på noen. Ikke meg. Den eneste gangen hun stoppet opp i sin hvileløse vandring frem og tilbake på gulvet, ut og inn på den eksosfylte, bråkete gata, var da jeg fortalte at jeg hadde vært på sydspissen av Sicilia og var klar for litt, ja, kanskje litt mer tiltalende omgivelser. Hun senket brillene på nesen, stirret mysende på meg og tok en kunstpause før hun satte inn et verbalt kuleregn, som jeg tror bare sicilianere kan. Mest på italiensk. Hva jeg i det huleste hadde der å bestille? Om jeg ikke hadde mer vett enn å rote meg bort falleferdige byer og tilgrisete strender? Om jeg hadde tenkt å reise videre uten å oppleve det ekte og sanne Sicilia? Det er sjelden jeg føler at noen tar meg i skole, men akkurat denne dama gjorde det, og med rette. Med litt bakoversveis, og nå skal jeg ikke skryte på meg for mye hår, ble bunkevis av kataloger revet ned fra bokhyllene i et forrykende tempo. Side opp og side ned med innbydene reisemål og forsikringer om hvor fortyllende nordkysten på alle mulige måter var. Og ikke minst disse mafiaredene av noen landsbyer oppi fjellene med sine pittoreske katedraler. Gud, kirke og mafia i en herlig forening. Ikke sant? Nei, takk, ingen flere katedraler på meg. Har sett nok av dem og andre museer, og kommer noen med en eneste brosjyre til om det, kommer jeg til å spy. Jeg tenkte jeg kunne sette dama litt på plass, men den gang ei. Neivel, og hun opp med nye lass av kataloger og brosjyrer over Palermos litt mer suspekte kulturelle etablissementer. Ustoppelig. Hmm, tenker jeg... si,si, ...nå er vi inne på noe...Og med ett finner vi tonen der hun, vips, setter seg ved siden av meg og dulter albuen bort i meg og blinker heftig med de blåsvarte, falske øyenvippene. Og med noen små justeringer om at det nødvendigvis ikke er go-go girls jeg er så opptatt av, men heller noen sånne go-go.....boys, er handelen om noen inngangsbilletter til et sirkus av et show så godt som i havn. Begeistret går hun til verks. Frem med billettbunker, kalkulator og tapper i vei med sine morderiske negler, og noe snakk om Special Price For You osv. Hun forklarer og tegner på kartet hvordan jeg skal finne frem og dytter noen ekstra brosjyrer ned i lommene på meg før jeg forlater lokalene og noen Euro fattigere. Og riktignok, dama hadde rett hun. Nordkysten av Sicilia er vakker. Grønne klipper, middelhav, blomster i alle regnbuens farger (og det liker vi) og ikke minst rent og pent. Litt kaotisk i Palermo, men dog med sine forretninger med designernavn du finner i litt mer mondene byer her i verden, som Milano og Roma. Ikke det at jeg har så veldig mye å gjøre i disse forretningene, men det setter liksom en standard for hvor fashy og trendy alt nå er. Gudskjelov har jeg sykkel, og kan lett kan ta meg frem i byjungler uten å måtte slå ned et dusin kaklende italienere på busser og trikker. Det gjør livet lettere. Med billetter i hånd, litt hvitvin innabords etter et lite hjemme-alene-vorspiel i bobilen, sykler jeg gate opp og ned etter dette berømmelige stedet som skal underholde meg i de neste timene. Men nei, stedet må enten ha gått ut på dato, eller så er det jeg som ikke riktig har fått med meg hvor denne bula skal være. Ok dokey, frem med noen billige lesebriller fra Europris for å studere kartet litt nøyere. At det ene brilleglasset mangler, gjør for så vidt ikke så mye, for snart kommer det en stilig kar i slutten av 20-åra til unnsetning. Joseph. At det snart er underholdning i vente, tar meg ikke lange tiden å forstå. De kan liksom kunsten med å få frem budskapet uten for mye dikkedarer disse italienerne. Og når de i tillegg skrur på sjarmen, har du ikke nubbsjans til å stå imot, og blir bare mo i knærne. Og denne Joseph var vel heller ikke noe unntak i så måte. Heller regelen. Greit, blir det ikke underholdning på den ene måten får vi ordne det på andre måter. Klar for å sykle etter bilen hans, blir jeg brått stoppet av Joseph. «Alt for farlig å ha sykkel stående der jeg bor - byen værste mafiastrøk, men klart, vil du bli kvitt en låst sykkel på fem minutter, får det være din sak». Så inn i bil med forsikringer om at han kjører meg tilbake. Jeg gjør meg noen tanker om lommebok, mobil og nøkler, men shit, det får vi ta en annen gang. Action please! Og inn i en bydel du kanskje ikke bør være så blåøyd som meg i og inn noen mørke og falleferdige bakgårder med lauskatter, skit og skrot overalt. Opp noen trange trapper til løvens hule, og inn i de små nattetimer. Farlig, farlig, men herlig, herlig. At jeg ble både fraktet trygt og vel tilbake til sykkelen og ikke minst lærte meg God Jul på italiensk, pluss et par andre små triks, hører også med til historien. Ingen tvil om at jeg har fått et litt annet syn på mafia, og er den dama på reisebyrået evig takknemlig. Flere billetter takk. Jeg sitter ombord i skutas restaurant og spiser en heller trøtt lasagne og tenker tilbake på de litt skeive opplevelsene Palermo. En by langt bedre enn sitt rykte, og jeg ser slettes ikke bort i fra at jeg en vakker dag vender tilbake, men ikke for kirker og katedraler. Jeg humrer litt for meg selv. Medpassasjerende tror sikkert det er av hun barmfagre Ciccolina som boltrer seg på tv-skjermen og skal få timene over til Sardinia til å bli kortere. Sliten etter en lang dag går jeg til sengs. Langt i det fjerne de hjerteskjærende bjeffene og pipene fra Hector som bare tiltar i styrke. Jeg får vondt av ham og føler jeg har sviktet ham. Jeg legger hodeputen over hodet for å skåne meg selv fra denne evige pinslen, men til ingen nytte. Det blir noen lange timer før jeg endelig sovner inn på et svart Middelhav. Dagen gryr og jeg fristes til å snike meg utpå dekk for å se hvordan det står til med Hector. Underveis blir jeg stoppet av mannen som beordret meg til å gå opp de ni etasjene med Hector. Han er lei seg og vil forklare at han er allergiker og at det slettes ikke var vondt ment. Og hvordan det står til med Hector? Om jeg ikke vil komme å sette meg ned og prate litt med ham? Sjokolade av fineste sort har han også. Jeg takker ja til det siste tilbudet, og tar det med til Hector. Lenge før jeg kommer ut på dekk, hører jeg han bjeffe. Medpassasjerer ser stakkarslig på meg, og sier at han har holdt på hele natten. Jeg åpner jernburet og en overlykkelig, men medtatt og pjuskete Hector kommer ut. Vannskålen revet i tusen filler og blod over alt. Han kryper inntil meg mellom bena der jeg sitter på huk, og jeg hvisker i ørne hans i det vi legger til havn i Cagliari - Dyra først. Hilsen Thomas Hvis du vil skrive til Thomas, send en e-post til: tskaalvik@mac.com