– Vi som har minoritetstilhørighet er ofte lei av å havne i offerrollen. Jeg, og sikkert mange med meg, har behov for å si at de fleste av oss lever gode liv. Tross det opplever vi daglig dilemmaer, selvundertrykking og selvsensur, skriver Karina Hellum, nestleder i Aps homonettverk og Homonettverkets toppkandidat til Oslo Bystyre.
Vår minoritetsstatus er usynlig, og selv om mange sterke menneskerettighetsaktivister har gått foran oss er vi en flokk mennesker som alltid vil være førstegangsminoritet. Vi er den ene i familien, den ene i borettsslaget og den ene på firmafesten. Det kan ofte være tungt å bære.

Beskyttelsesmekanismer som å unngå å svare direkte, alltid la være å snakke om ferie, helgeplaner og andre trivielle dagligdagse ting er veldig slitsomt. For oss alle slår heteronormativiteten inn. Det er den som uutalt forteller at alle er som alle andre, og at du som ny kollega på lærerværelset eller i kantina i banken blir mottatt som heterofil.

Det er heteronormativiteten som gjør at du som sykehuspasient på et eller annet tidspunkt, i sykesenga, må gjøre en vurdering: Skal jeg orke å si at den hyggelige venninnen som kommer på besøk faktisk er samboeren min? –Eller vil det føre til pinlige problemer, både for meg og for de ansatte? Jeg vil jo også ha best mulig behandling. Tenk om noen av legene synes homofili er synd.

Heteronormativiteten bidrar til usynliggjøring, og i ytterste konsekvens til skam, skyldfølelse og uhelse. Vi opplever vanskeligheter knyttet til vår status som minoritet, men mange av oss er så vant til dette livet at vi glemmer at ikke alle tåler det. Ikke alle tåler å måtte «komme ut» igjen og igjen. Ikke alle orker de morsomme fordommene; «det hadde jeg aldri trodd; du må jo være en homo som ikke virker, eller » trodde ikke sånne lesbiske brukte skjørt, jeg». Kommentarer som ikke er ment støtende, men som bidrar til at det for mange kan oppleves som slitsomt å være åpen hele tiden, hele året, overalt. Ikke alle unge tåler å måtte ta voksne vurderinger; slutter helsesøster å være grei mot meg dersom hun skjønner at jeg er homo? Ikke alle voksne tåler det; slutter sjefen å gi meg de interessante oppgavene dersom hun skjønner at jeg er homo?

Det er viktig at alle forstår at disse utfordringene ikke er private, eller alltid noe som må løses av enkeltindivider løsrevet fra den sammenhengen vi lever våre liv i. Utfordringer knyttet til levekår og livsløp må ses som en felles oppgave å løse. Vi snakker om strukturer og ikke personer.

Derfor er det viktig at kommunen hvor vi bor og lever, tar alle minoritetsutfordringer på alvor. Det Høyre- og Fremskrittspartistyrte Oslo gjør ikke det! Oslo som har landets største lhbt- (lesbisk, homo, bifil, trans) befolkning, mangler en handlingsplan for homoarbeidet. For oss er det et svik. Vi ser at det er behov for økt bevissthet og kunnskap blant ansatte i ulike deler av kommunen, og de respektive fagområder som arbeidsliv, skole og utdanning, familie-/barnevern og helse og omsorgssektoren. Dette skal inn i handlingsplanen, og med et nytt bystyreflertall skal vi jobbe systematisk og målrettet. For fellesskap og inkludering, for en rettferdig by med like muligheter for alle.

Bruk stemmeretten og stem inn åpenhet og toleranse. Godt valg!

Karina Hellum
Nestleder i Homonettverket og kandidat nr. 29 på bystyrelista for Oslo Ap