Jeg er så glad for at det ikke er jeg som er en stereotyp!

Jeg og min kjære var i London i forrige uke. Planen var å ikke ha noen plan. Bare traske gatelangs, suge inn stemningen, handle litt vintage på markedene og drikke mye øl på klassiske brune engelske puber. Kanskje en runde på lesbeklubb, muligens litt gallerier, og sikkert nok litt av den særegne julebonanza på Harrods, men ingen ting var skrevet i stein. Skulle det likevel være noe litt øverst på listen var det vel Brick Lane for å spise curry og henge på de typiske indiske bling blingete restaurantene eller peke i vinduet på de girlanderkledde importbutikkene.

En øl med Vicky
Når det var snakk om markeder måtte vi innom Camden for der er det så gøyalt alternativt og litt punka. Og hva med en tur ut til Brixton eller Hackney? Hackney er jo så spennende nedslitt «eastendersskummelt», men har blitt pimpet litt opp i det siste på grunn av OL og byutvikling slik at det er litt trendy. Der kunne vi se på fattige arbeiderklassegater, som vi allerede har et etablert bilde i hodet av hvordan skal se ut fra filmer og detektivserier, gjennom vinduet av en ny hipsterkafé. Du vet av den typen som vokser opp når fattige kunstnere og kreative studenter begynner å befolke et utslitt byområde. Eller kanskje finne et ekte vannhull i disse områdene der vi kunne slumme nedover og nippe ale mens vi så på chipsfeite engelske damer med dårlig hår, gamle menn med sixpence og rufsete alenemødre i Vicky Pollard-stil. Føle oss som en del av det genuine en liten stund, før vi dro hjem for å fortelle om stedene vi klarte å snuse opp.
Jada. Muligheten var mange.

Tilværelsens fargestifter
På vei til et av disse stedene, og på såkalt måfå, gikk vi forbi en bingohall. Utenfor sto det to middelaldrene damer og tok en sigg, mens de med jevne mellomrom harket for å rense kolshalsen under den nikotingule luggen. Hutrende i hver sin nuppete strikkejakke kastet de stjålne blikk mot vinduene for å ikke gå glipp av neste runde.
– Hehe, bingofolk ser like ut uansett hvor du er i verden, sa min kjære og gliste. Det var ikke vondt ment, mer som en konstatering. Og hun vet da tross alt hva hun snakker om. Hun har jobbet på bingo. Og jeg lo og sa meg enig. Jeg var da der og besøkte henne flere ganger.

Og så gikk vi videre. Kanskje til Soho for å titte verdensvant, men likevel litt storøyd, inn i alle homsebarene med åpenbare seksuelle henvisninger som typisk nok dukker opp i homobydeler som Soho.

Saken er den, at uansett hvor skeiv og åpen for verden og glad i folk særegenheter man er, så elsker vi mennesker det stereotypiske. I tillegg til å være suverene sorteringsverktøy så er stereotyper tilværelsens fargestifter. Så lenge de ikke tråkker på våre egne tær eller blåser litt for hardt i retning av vår egen fasetterte identitetsoppfattelse, er det knall og alle tiders.

Genuint hengende ender
Dette kommer ekstra tydelig frem når vi reiser. Men i utlandet er det ikke stereotypt. Det er «genuint». Vi vil at greske gamle damer skal ha svarte klær og skjegg når vi reiser i små greske byer. Vi vil at folk i arbeiderstrøk i London skal se ut som om de er klippet ut av «Eastenders». Vi vil at damer i Chinatown skal være små i vatterte klær og ha ender hengende i vindusposten. Vi vil at italienske vinbønder skal bo i murslott og tråkke druene selv og at kona til vinbonden skal være barmfager og servere hjemmelagede regionstypiske pastamåltider til store familier som ankommer på vespaer. Vi vil at homostrøk skal bære et hint av vovet og at homser i homostrøkenes bakgater skal være fargerrike og flamboyante, eventuelt mørke og osende av lærkledd maskulin seksualitet. Og at lesbene enten er så urbant sexykule som vi drømte om hjemme i Norge eller at de ser like ut over hele verden, som de jo gjør, og så kan vi glise over det på samme måte som utenfor bingohallen. Fordi vi skjønner og ser greia. Og at det både er noe trygt der, men samtidig akkurat så langt bort fra oss selv at det går an å le litt av det.

Skrulla og traktorn
Og her kommer vi innpå når stereotypene nærmer seg oss selv. I utgangspunktet vet vi jo, og uttaler høyt, at alle mennesker er forskjellige. Men vi er mest opptatt det når er noe som gjelder oss selv, noen vi identifiserer oss med eller en sak som er viktig for oss.

Noen homoer liker ikke stereotypen «skrulle» fordi de mener at det ødelegger for resten av homoene fordi «da tror folk at alle er som dem». Og fokuseres det på sex så blir det ramaskrik fordi homser er da ikke bare opptatt av sex. Og usynliggjøres sex er det et problem fordi «er homosex ekkelt nå liksom?» Hva med begrepet traktorlesbe? Et begrep vi ler av, men som ikke er så morsomt hvis det skal være slik «alle lesber er». Samtidig kan vi bli provosert når et tv-show bare viser de «heite» damene bare for å sukre pillen og vise at lesber, de er da som alle andre de. Pene og heteroaktige. Hva faen er det? Sånne Paradise hotell-damer? Vi er i hvert fall ikke sånn!

Se på dummingen!
Kjønnsstereotyper er kjipe hvis forventingene om dem presser folk ned og det skal bety at vi alle er ment for kjøkkenbenk, lavere inntekt og dåsete hysteri , eller høylydt raping, konstant ståtiss og forflytning av tunge gjenstander, alt etter som hvilket kjønn vi har. Kjønnsroller er viktige å angripe når det begrenser oss selv, men jeg tror ikke motstanden mot dem spenner bein under våre indre bilde av stereotyper vi er overbevist om at finnes, og som vi gjerne bruker som argumenter eller målskive når vi utformer våre meninger om verden. For den skal vi jo tross alt gjøre bedre, og da er det egentlig ikke plass til negative stereotyper, eller?

Ta for eksempel den uskolerte mannsjåvinisten på bygda som lever i parforhold der rollene er fordelt kjønnsstereotypisk og som sikkert røyker rullings fremdeles og stemmer Frp. Bare innrøm det. Vi tror de finnes i utrengsmål, og de er ikke som oss. Og så ser vi bedre ut med det samme! Vi trenger sjablonger for å speile vår egen oppfatning av oss selv. Snobbete? Ja visst!

Men ikke meg
Noen ganger omfavner vi stereotypiske trekk i oss selv, men det er gjerne i settinger hvor vi er trygge på at folk kjenner kodene og vet at det er mest for spøk. Eller når du er så sikker på at du selv utstråler noe annet i tillegg. Da kan du kan by på det.
Og vi ivrer etter kontraster og brytninger, men da handler det ofte om at en stereotyp blir utfordret av en motsatt en. Sånn : «Hun er en kunstner som lever på en nut og leser haikudikt på japansk og lager vannfargetrykk av vaginaen sin som selger for millioner, men hun kjører langtransport også…wooow».

En sjelden gang kommer det mennesker som er helt seg selv og er umulig å henge på en knagg. Det er stas med sånne mennesker fordi det viser vår romslighet for kaos. Men vi orker bare et par av dem. Og når folk blir for spesielle, leter vi etter det folkelige og varme ved dem så det blir likere oss selv og det blir mer orden i rekkene.

For ikke å glemme. Stereotyper er underholdende. Og klargjørende. Klisjeer finnes av en grunn, lissm. Samtlige medier bader i dem. Det går ikke an å skrive film, humor, tv, romaner osv, uten å luske i de stereotypiske buskene. Jeg kunne heller aldri skrevet kommentarene mine uten dem. Og når jeg bruker meg selv som et stereotypisk eksempel, gjør jeg det i den overbevisning at dere sikkert ser at jeg er så mye mer enn det. For dere tror vel aldri jeg er stereotyp?