Østlige, vestlige og rosa konspirasjoner

Publisert

«Siden Usman Rana plasserer seg på denne siden av muren han selv bygger i sin egen religion, føler han ikke ansvar, plikt eller behov for å mene, si, eller gjøre noe med den østlige, og mindre dannede delen», skriver Sara Azmeh Rasmussen. Debatten om dødsstraff for homofili i islam, som burde blitt avsluttet med et sikkert resultat sånn omtrent et par måneder etter at den ble innledet, har blusset opp igjen. Psykolog Ragnar Kværness blir av samfunnsdebattant og legestudent Usman Rana anklaget for løgn om det som ble uttalt under den berømte debatten i november 2007. Siden jeg satt i panelet, og dermed fulgte godt med på ordvekslingen, kan jeg bekrefte at Rana på det tidspunktet flere ganger nektet å ta avstand fra dødsstraff og henviste til teologer. Jeg kan også føye til noe Kværness ikke fikk med i sitt innlegg og som ga meg frysninger. Fremtidens lege som hevder å ha all nødvendig kompetanse, forståelse, m.m, formulerte seg omtrent slik; han hadde ingen problemer med å være på ett og samme rom sammen med homofile, og det mente han var bevis på respekt og toleranse. Da jeg påpekte at dette snarere viste forakt for mennesker, ble han meg svar skyldig. Uansett er ikke det som ble sagt, men det som ikke ble sagt, som er hovedsaken her. Det har snart gått to år og vi står på stedet hvil. Unge velutdannede representanter for religiøse muslimer avsporer en høyst prinsipiell debatt. Den ene gangen er det islamfobi, den andre er det ”alvorlige personforfølgelser, paranoide, løgnaktige og konspiratoriske spekulasjoner”. Det forfulgte offeret for en rosa konspirasjon (kanskje i kombinasjon med en islamofobisk komplott som sikter spesifikt på hans person) Usman Rana vil ha det til at det finnes to distinkte typer islam; den vestlige og den østlige. Han utroper seg selv til et talerør for den vestlige, som implisitt blir presentert som mer human og sivilisert enn sin tvillingbror. Siden Rana plasserer seg på denne siden av muren han selv bygger i sin egen religion, føler han ikke ansvar, plikt eller behov for å mene, si, eller gjøre noe med den østlige, og mindre dannede delen. Dermed er det tilstrekkelig ”humant” å ta avstand fra dødsstraff for homofili på denne siden av jorden, hvor han for øvrig ikke ville kunnet si annet uten å melde seg ut av sivilisasjonen for godt. Med denne forskrudde logikken, og den typiske skriv-mest-mulig-pompøst-stilen, fraskriver Rana seg ansvaret for flere tusen muslimers liv og for reform av en religion i krise. Opplysningen som har funnet sted i Vesten og som har smittet over deler av det muslimske miljøet, tas for gitt uten noe særlig refleksjon over hvordan homofiles rettigheter er blitt etablert. Men å videreføre grunntanken om menneskeverdet, er ikke noe som engasjerer personer som har den typen ego som kan få dem til å skrive: ”Jeg er iallfall svært trygg og selvsikker på min utmerkede medisinske utdannelse og min ubegrensede profesjonalitet i møte med alle slags pasientgrupper” (Min utheving). Jeg ville vært litt mer usikker og beskjeden, hadde jeg over lang tid vaklet mellom østlig og vestlig sett for moral, og offentlig skrytt over min evne til å håndtere en høyst ubehagelig fysisk nærhet til homofile, om vi skulle havne i samme rom. Sara Azmeh Rasmussen, skribent.

Powered by Labrador CMS